Langsomt metateater

Tidligere denne måneden hadde den nyskrevne forestillingen Fra krakk til kamp premiere på Kilden Teater i Kristiansand. Den forteller om Arendalskrakket, en historisk finanskrise som var opptakten til at Det norske Arbeiderparti ble stiftet i Barbu utenfor Arendal i 1887. De to dramatikerne som har skrevet Fra krakk til kamp, Silje Storstein og Kristin Grue, skrev også manus til NRK-serien Makta. De fortsetter dermed å utforske Arbeiderpartiets historie, denne gangen fra en teaterscene i regionen der partiet ble etablert. Koblingen til Makta ble presentert for publikum i Kristiansand i fjor vinter, da Kilden gikk ut i avisen Fædrelandsvennen og avslørte det kunstneriske laget i den kommende forestillingen. I Makta var det deler med tydelige fiksjonsbrudd. Helt i slutten av første episode filmer kamera møbelhandler Arvid Engen, spilt av skuespiller Trond Espen Seim. Plutselig begynner Seim, stadig utkledt som Engen, å snakke til folkene bak kamera om fortellergrep i serien: «Hva var det dette skulle brukes til igjen?», spør han. «Var det fiksjon eller dokumentar? Fiksjon, ja. Det foregår på 70-tallet, men dere filmer det i moderne omgivelser?» En tekniker kommer inn i bildet og tar av Seim en mikrofon. Den lille sekvensen informerer oss seere om at vi ikke må stole fullt og helt på hvordan Makta gjengir historien.

Når begynner en teaterforestilling?

Kanskje så ikke redaksjonen i Fædrelandsvennen så mange episoder av Makta. I alle fall ble det hurlumhei da Kilden høsten 2025 holdt presselansering av Fra krakk til kamp. For manusforfatterne fortsatte på metasporet: På lanseringen var det rollefiguren Gunnar, spilt av Kildens skuespiller Eirik Langås Jørgensen, som presenterte forestillingen. Gunnar stod sammen med en ekte historiker og forklarte at Fra krakk til kamp skulle settes opp av en utbrytergruppe fra amatørteateret Nye Arendals Dramatiske Selskab, og Gunnar skulle både skrive manus og spille i forestillingen. Arendals Dramatiske Selskab (uten «Nye» i navnet) er stadig en aktiv amatørteatergruppe i Arendal med historie tilbake til 1796. Dramatikernes grep tematiserer hvordan teater som kunstform alltid er tvunget til å begynne før selve forestillingen. For hvordan skal publikum hentes til teaterrommet? «How we talk about the work, is the work,» har performanceteoretikeren Theron Schmidt skrevet. Men Fædrelandsvennens utsendte opplevde at Kilden og Gunnar prøvde å lure dem. De konfronterte teatersjefen og skrev en sak med overskriften «Kilden presenterte falsk historie til pressen», der leserne ble forsikret om at profesjonelle skuespillere fortsatt skulle stå på scenen, og at den virkelige amatørteatergruppen ikke var involvert. I avissaken sa teatersjefen seg enig i at lanseringen kunne hatt et fiksjonsbrudd som avslørte at Gunnar var en rollefigur og ikke en virkelig amatørteater-utbryter-dramatiker. Samtidig kunne teatret kanskje forvente at en journalist hadde oppdaget ordet «Nye» i navnet Nye Arendals Dramatiske Selskab, eller kjent igjen skuespiller Eirik Langås Jørgensen, som har stått på scenen i sju større produksjoner på Kilden siden 2022. Uansett stoppet ikke debatten der. Snart skrev kulturredaktøren i samme avis denne kommentaren, der hun anklaget Kilden og teatersjef Valborg Frøysnes for å mangle rolleforståelse og for å gjøre redaktørstyrte mediers «kamp for fakta og sannhet» vanskeligere. Og teatret svarte med dette innlegget.

Finans og spekulasjon

Men har teatre ansvar for å gjøre det enkelt å være journalist?

Når en avisredaktør hevder at et teater gjør det vanskelig for pressen å snakke sant, slår det i mine øyne først og fremst tilbake på avisen. Både teater og markedsføringen av teater kan møtes med samme research og tilnærming som all annen interessekamp, propaganda, populisme og selvpromotering.  Forestillingen Fra krakk til kamp handler dessuten om svindel – om en bankdirektør som lurte en hel by. Både på 1800-tallet og i dag er finansmarkeder sterkt påvirket av hva aktørene i et marked tror om selskaper, verdier og valutakurser. Fiksjon og spekulasjon er altså innebygget i historien Fra krakk til kamp vil fortelle. På 1800-tallet var Arendals økonomi bygget rundt seilskuter. Rundt 1886 kom dampskipene, og plutselig var det verken behov for å bygge nye skuter eller vedlikeholde de gamle. Det gjorde at den historiske Axel Nicolai Herlofson (1845-1910), skipsreder og eier av Arendals Privatbank, sluttet å tjene penger. Men Herlofson lukket øynene for denne utviklingen og begynte i stedet å forfalske regnskaper, blande bankens økonomi med sin egen og låne ut penger han ikke hadde. Da han til slutt ble avslørt og kastet i fengsel, mistet de ansatte på verftet hans jobben og inntekten sin. Lignende ting skjedde i flere rederier i byen, og krakket ble opptakten til at disse arbeiderne startet Det norske Arbeiderparti for å kjempe for rettighetene sine.

Illusjonsbrudd og utsettelser

Hvis presselanseringen av Fra krakk til kamp i 2025 manglet et tydeligere illusjonsbrudd, kommer illusjonsbruddene til gjengjeld på løpende bånd i selve forestillingen. Det blir henvist til debatten i Fædrelandsvennen fra scenen, og nettsidene som Kilden har laget til Nye Arendals Dramatiske Selskab, ber publikum om å «ikke tro det som står i avisa». Forestillingen åpner med en orkesterouvertyre, før rollefiguren Randi Lund (Veslemøy Mørkrid) stikker hodet ut mellom sceneteppene, opplyser at hun er regissør og sier at Nye Arendals Dramatiske Selskab gleder seg til å spille forestilling i Kilden. Teppet går opp og avslører en bratt, svart trapp som dekker hele sceneåpningen. Sammen med svarte kostymer, høye flosshatter, stiliserte bevegelser og fine, tegneserieaktige rekvisitter, er dette teaterrommet en mulig hilsen fra regissør og scenograf Ole Anders Tandberg til den amerikanske scenekunstneren Robert Wilson som døde i fjor – en inspirasjon som har vært synlig i flere norske sceneproduksjoner det siste året. Etter en lang åpningssang blir vi introdusert for bankdirektør Axel Herlofson, broren hans og kona Johanne. Men veldig snart stopper amatørteater-regissør Lund forestillingen og kjefter på rollefiguren Joakim (Jørn-Bjørn Fuller-Gee) for at han spiller bankdirektøren med for lite pasjon. Snart krangler hun også med dirigenten, som klager over at det er uutholdelig varmt nede i orkestergraven. Lund roper ut i salen etter Kildens teatersjef og ber om hjelp med de motvillige musikerne. Valborg Frøysnes er i salen og kommer, men skjeller i stedet regissøren ut i alles påhør, før orkesteret får en pause mens en tekniker skal fikse ventilasjonsanlegget. Slike fiktive utsettelser er denne forestillingens hovedmotiv. Kort tid etter får også rollefigur Einar Lund (Henrik Rafaelsen) påpakning for å spille for slapt. Han spiller Anders Andersen (1846-1931), sagbruksarbeider og Arbeiderpartiets første partiformann. Så begynner scenelyset å flimre, og en scenografi kommer dalende ned når den ikke skal. Utsettelsene er morsomme, men de bremser også Fra krakk til kamp som konkret forløp i scenerommet. Jeg forestiller meg at de to manusforfatterne er vant til å jobbe med flinke klippere som skrur til dramaturgien. På teater kan man ikke klippe – alt som kommer inn på scenen, må ut derfra igjen, og all forflytning, for eksempel av 70 orkestermusikere som går til fiktiv pause, påvirker rytmen i rommet.

Ordrikt

Fra krakk til kamp bruker også mange ord på å få ting sagt. Noen framstår irrelevante. Jeg skjønner at det trengs replikker som plasserer Nye Arendals Dramatiske Selskab i vår samtid. Men å slenge ut i forbifarten at nordmenn og heterofile må være forsiktige med å spille roller som samer og homofile, framstår overflatisk og umotivert, selv om den historiske Axel Herlofson angivelig var skeiv, og selv om utsagnene peker mot dagens teaterdebatter. Det er også rart å bruke energien her, i stedet for hos arbeiderne på Herlofsons skipsverft, som ganske sjelden er synlige i forestillingen. I en scene får noen av dem hender og føtter kappet av på sagbruket, og det flagrende blodet som fosser ut, er morsomt laget. Men på scenen når de aldri fram til stiftelsen av Arbeiderpartiet, og før det som er sluttscenen etter tre timer, har jeg spurt meg selv om det jeg ser, mon tro kan være sluttscenen, fire ganger.

Metafiksjon og musikk

Denne tregtflytende materien har likevel en teatralitet som gjør denne kritikeren glad. Masker, kostymer og rekvisitter er lekne, og det virker som aktørene har det gøy. Etter pause slår en befriende absurd metafiksjon inn, der amatørteatrets Einar Lund, altså han som blir spilt av skuespilleren Henrik Rafaelsen, blir besatt av gjenferdet etter den historiske bankdirektør Herlofson og forvandlet til ham, slik at rollen Lund opprinnelig spilte som sagbruksarbeider Andersen, forsvinner fra scenen. En periode går to utgaver av Axel Herlofson rundt i trappene med samme karakteristiske skjegg. Teatertruppen diskuterer hvordan de skal få drevet demonen ut av kollega Einar, mens Fuller-Gee og Rafaelsen turnerer de ulike lagene i hver sin Axel Herlofson godt. Og ja, det begynner å bli krevende å henge med i metasvingene. Under alt dette spiller orkesteret levende musikk. Sammenlignet med kammermusikken som var fint integrert i flere teaterforestillinger på Kilden i forrige sesong, har teaterorkesteret i Fra krakk til kamp en del å gå på både i utøvende presisjon og musikalsk tankearbeid. De spiller litt rufsete og høres ut som de tar jobben mindre seriøst enn de ville tatt en symfonisk konsert med den samme musikken. Kanskje ville motivasjonen i orkestergraven vært sterkere hvis musikken hadde fått en tydeligere scenisk funksjon i Fra krakk til kamp. Selv om instrumentalmusikk er uten ord, er den ikke tidløs. Jeg kjøper åpningssang med tekst fra Arendal på 1880-tallet og utdrag av norsk teatermusikk som fantes på samme tid. Jeg kjøper også Beethoven-symfonier med konnotasjoner til sannhet og revolusjon, og Wagner stod på politiske barrikader og skrev operaer samtidig med at skipene til Axel Herlofson seilte rundt i verden. Men for eksempel Kjempeviseslåtten (1943) kjennes malplassert. Spiller man den, må det finnes en scenisk grunn til å plutselig åpne en dør til norsk motstandsbevegelse under annen verdenskrig, og den grunnen fant i alle fall ikke jeg.

Parallelle teaterverdener

Fra krakk til kamp utvider seg ikke bare til pressekonferanser og fiktive nettsider. Den bryter seg også inn i teatersalen ved siden av. Der, i Multisalen på Kilden, så jeg nemlig dagen før Eir Inderhaugs soloforestilling Klimaks – når heltinnen nekter å dø, om å bli eldre som operasopran. Her var timingen mellom sang, skuespill og levende og innspilt musikk knivskarp, og både solisten og Trygve Brøskes musikalske arrangementer sydde sammen utdrag av motsatte musikalske verdener på en måte som virkelig svingte. Jeg sammenligner fordi handlingen i Inderhaugs forestilling foregår på en bakscene, der en inspisient, spilt av André Lassemo, tilsynelatende avvikler Fra krakk til kamp samtidig som han spiller inspisient i Klimaks... Som romutvidende grep ga det enda mer mening etter å ha sett metateateret i førstnevnte.

På scenen i Fra krakk til kamp kommer uansett bankdirektørens fall og skjebne langsomt nærmere. Mens familien Herlofson spiser fasanmiddag, dekkes den svarte trappen av stadig flere forfalskede aksjer og låneavtaler. Til slutt står kontrollutvalget i Arendals Privatbank i døren og vil se regnskapene, og Axel Herlofson prøver først å skyte seg selv, deretter å rømme til utlandet, men klarer ingen av delene.

Nærsynt teaterglede

Fra utsiden blir det veldig mange roller, lag og virtuelle og fysiske scenerom å holde orden på i Fra krakk til kamp, sammenlignet med hva disse har å fortelle og det uttalt slappe tempoet ting blir fortalt i. Når den historiske Axel Herlofsons gjenferd til slutt imploderer som en sprekkende finansboble og setter Einar Lund fri, er det fascinerende som dramaturgisk form. Men arbeiderbevegelsen er stadig forsvunnet, og det slår meg at denne forestillingen til tider kan virke like uinteressert i å ha et publikum, som rollefiguren Axel Herlofson er i arbeiderne sine. Fra krakk til kamp er en av flere nylige forestillinger på Kilden der det kan virke som om teatersjef Valborg Frøysnes bevisst vil vise publikum i Kristiansand at teater kan bli skapt og lest på mange flere måter enn som psykologisk realisme sett gjennom en fjerde vegg. Denne henvendelsen skjer med høye kunstneriske ambisjoner og tydelig lokal relevans, og den tør å ta risiko. Det er imponerende. Fædrelandsvennens teaterkritiker har omfavnet Fra krakk til kamp. Også jeg vil mye heller ha teatergleden som denne forestillingen bringer til torgs, enn noe sikrere og kjedeligere. Og jeg håper Kilden fortsetter å utsette teater, orkestermusikk og opera for hverandre. Men Fra krakk til kamp blir litt nærsynt forelsket i sine egne metagrep.