Foto: Ian Douglas
Kunsten å drepe seg selv
Sèancers
Creation, concept, and installation design: Jaamil Olawale Kosoko
Dramaturg: Emily Reilly With Jeremy Toussaint-Baptiste, Jaamil Olawale Kosoko and Special Guest Emma-Lee Kasbergen Sound design: Jeremy Toussaint-Baptiste Lighting design: Serena Wong with Megan Lang Project Manager: Kimya Imani Jackson Residency support from Abrons Arts Center, Bennington College, Casa Na Ilha Art Residence in Brazil, FringeArts, pOnderosa Movement and Discovery, and Haverford College
Black Box teater, Oslo, 14. mars 2018
Forestillingen vises også 15.mars
I Séancers benytter Jaamil Olawale Kosokos bevegelse, tekst og dramatisering om hverandre som verktøy for å skape et utforskende og melankolsk møte med spøkelser. Det gir oss et innblikk i hva poesien kan gjøre med vreden når retorikken ikke strekker til.
Ved setet mitt finner jeg et bilde med en tekstrute. Det viser politibetjenten Gary Spath, som ble frikjent for drapet på den afro-amerikanske Phillip Pannell i 1990. Det gir en indikator på at nigeriansk-amerikanske Jaamil Olawale Kosoko ønsker å behandle et svært betent tema; nemlig den amerikanske politivoldens tendens til å ramme unge, svarte menn. Flere nylige eksempler på dette har gjort det nødvendig for folk å opplyse om noe som burde vært en selvfølge: «Black lives matter». Kreativt arbeid er for Kosoko en katalysator for å delta i dialog og kritisk samtale, som han sier til New York Times i et intervju[1]. I Séancers er dette i form av både tekstlig og kroppslig abstrakt utforskning.
Iført en glitrende drakt diskuterer Kosoko det ene øyeblikket rasepolitikk med en medhjelper, i det andre gir han sjokolade til publikum, for så å gli inn i scenerommet der han drikker te og samtaler med en tom stol. Ved å tale fra ulike posisjoner inviterer Kosoko til en performativ meditasjon over den systematiske politibrutaliteten og gir ledetråder om hva kunsten kan gjøre med sinnet som oppstår.
Kosoko refererer til diktet «Power» av Audre Lorde flere ganger, som også behandler kunstens rolle:
«The difference between poetry and rhetoric
is being ready to kill
yourself
instead of your children.»
Stykket kan på mange måter sees som en iscenesettelse av Lordes dikt. Her betraktes sinnet som noe destruktivt som best kan behandles i kunsten i form av selvrefleksjon og identitetsforskyvninger. Det er nettopp en følelse av undertrykket sinne som tidvis sprer seg, men det bobler aldri over. Kosoko flyter på et tidspunkt rundt i rommet med glinsende plaststrimler som veives slik at de utgjør en slags fontene av energi. Det hele ender i en syrlig forsoning når Kosoko, til låten fra en skrekkfilm, bader i hvite plastdukker, ballonger, og utklipte bilder av hvite babyer. Forestillingen gir et fragmentert og utforskende inntrykk som gjør den vanskelig å gripe tak i. Men ved å legge ut politiske og filosofiske referanser vekker Kosoko vitelysten. Det tidvis ubehagelige ved temaet, vendes i Kosokos spirituelle forestilling om til en slags øm og meningsfylt, halvt vekkelses-, halvt minneseremoni over de døde.
[1] https://www.nytimes.com/2017/12/05/arts/dance/jaamil-olawale-kosoko-seancers.html
Anmeldelsen er skrevet som en del av Dansekritikerrørsla, som er støttet av Norsk Kulturråd og Fritt Ord, og har vært ledet av Anette Therese Pettersen og Snelle Hall. Dansekritikerrørsla har som formål å sette fokus på dansekritikken og -kritikeren.