Kunnskapsløse politikere?

Neste onsdag, 6. mars, skal bystyret i Oslo avgjøre Oslo Nye Teaters fremtid.

I 1999, under den første Bondevik–regjeringen, overtok Oslo kommune finansieringen av Oslo Nye Teater. Det var første gangen en kommune alene tok ansvaret for driften av et «institusjonsteater», og mange fryktet det kunne få uheldige konsekvenser.

De bange anelsene slo ikke feil. De offentlige bevilgninger til institusjonene har økt i takt med lønns– og prisutviklingen, men det har ikke skjedd med Oslo kommunes drifttilskudd til Oslo Nye. Tvert imot: Ifølge mindretallet i Oslo kommunes kulturkomité, medlemmene fra Ap, Rødt og SV, har teatret «de siste ti årene redusert antall ansatte med ca. 30 %, og (fått) et tilskudd som er ca. 10 millioner under det justering for lønns- og prisvekst gjennom disse årene ville tilsvart».

Teatret har lenge slitt økonomisk, men både Svein Sturla Hungnes, teatersjef fra 2002 til 2009, og hans etterfølger Catrine Telle har klart å opprettholde normal aktivitet på husets tre scener, Hovedscenen, Centralteatret, og Trikkestallen på Torshov, Oslos eneste barneteaterscene. De har også på hver sin måte, konsekvent og etter beste evne, vært opptatt av at repertoaret skulle ha en tydelig kunstnerisk profil, og de har klart å opprettholde et tilbud med høy profesjonell kvalitet. Det har ikke gjort noe inntrykk på Oslo bystyre, og mye tyder på at bystyret neste onsdag vil tvinge fram en omlegging av teaterdriften.

Byrådets forslag til vedtak er ikke imponerende klart: «Teateret skal bli en scene for det nye og fremstå som et reelt kunstnerisk alternativ og en utfordrer for de andre institusjonsteatrene. (…) Teateret skal gjennom omstillingen bli et talentenes teater. (…) Byrådet legger opp til at teateret etter en omstillingsperiode skal drives som et prosjektteater med en mindre stab med fast ansatte enn i dag. Teateret skal som prosjektteater initiere og produsere stykker selv i tråd med selskapets formål (…).»

Hva de store forandringene består i, er ikke lett å skjønne. Akkurat som i dag skal teatret, i likhet med andre teatre, «initiere og produsere stykker selv», men nå skal de altså kalle seg «prosjektteater». Bystyret vil også ha dem til å bli «talentenes teater», og har ikke oppdaget at samtlige norske teatre i dag stadig er på utkikk etter, og finner, nye talenter.

Det er uklart hva politikerne legger i begrepet «prosjektteater» som de har hengt seg opp i. Slik kulturkomiteens leder Øystein Sundelin (H) leser byrådets forslag til vedtak i Aftenposten nylig, skal Oslo Nye «være et prosjektteater, men ikke et rent prosjektteater – ikke som Black Box og Folketeateret». (Aftenposten 16. 2.13) Sundelin mener altså at det programmerende Black Box Teater som formidler avantgardistisk scenekunst til mellom 12 000 og 14 000 publikummere årlig, og Folketeatret som har plass til 1400 musikaltilskuere hver eneste kveld, har en viktig egenskap til felles: De er begge prosjektteatre. En konklusjon som ikke vitner om særlig innsikt i scenekunstfeltet.

Sundelin er også opptatt av at Oslo Nye skal ««få frem frie grupper» (Aftenposten 13. februar). Et prisverdig standpunkt, og de frie gruppene trenger i og for seg et spillested i tillegg til Black Box Teater. Men både Hovedscenens og Centralteatrets saler er så store at frigruppe–oppsetninger der ville føre til uvelkomne ekstrautgifter for Oslo kommune. Dersom Sundelin mener alvor med sin støtte til frie grupper, burde han heller ha økt kommunens tilskudd til Black Box Teater!

I fremtiden ønsker Sundelin og bystyret også å være med på å bestemme Oslo Nye Teaters repertoar. Ingen armlengdes avstand, her nei! Sundelin sier til Aftenposten at slik han ser det, skal Oslo Nye ikke være «scene for hit-musikalene – men mer for urpremièrer. Jeg tror man må ganske bredt ut i kulturfeltet for å finne denne innovasjonen i scenekunsten.» (Aftenposten 13. februar). Hva Sundelin sikter til med denne siste setningen, er ikke lett å forstå, og jeg skal ikke forsøke meg på tolkninger. Men Aftenpostens journalist minner Sundelin om at Oslo–politikerne også vil at «publikumstallene skal opp» og spør om det ikke er »en utfordring hvis man skal satse på nye stykker?»

«Svaret på det er ja, og derfor subsidierer vi teatret så kraftig», sier Sundelin.

Så kraftig når «teatrets bevilgninger fra kommunen reduseres fra 82,5 millioner kroner i 2012 til 80 millioner i 2013, ifølge Norsk teater– og orkesterforening «et reelt kutt på rundt 6 %»?

Hvordan skal Oslo Nye med 80 millioner i kommunale subsidier overleve med et repertoar basert på urpremierer, frie grupper og innovasjon? Nationaltheatret og Det Norske Teatret som i 2011 mottok henholdsvis 161 894 og 142 076 statlige millioner, måtte likevel redde økonomien med musikaler og publikumsvennlige oppsetninger som «Rockeulven», sett av 39 016 på National, og «Next to normal» sett av 42 310) på Det Norske, mens Nationaltheatrets mest populære urpremiere, «Ti liv» på Torshov, ikke ble sett av flere enn 4 848, og den best besøkte urpremieren på det Norske, Carl Frode Tillers «Innsirkling», bare ble sett av 5 183 tilskuere – et tall som likevel er en rekord, for verdensberømte Jon Fosse trekker sjelden mer enn 2000 tilskuere.

Oslos kulturpolitikere uttalelser til pressen i forbindelse med Oslo Nye Teaters fremtid vitner ikke om dyptgående innsikt i feltet de skal bestemme over. Det virker ganske underlig, for ikke å si skremmende, at Hallstein Bjerckes, byråd for kultur og næring, går god for at Oslo Nye Teater skal bli «talentenes teater», og at Høyres Øystein Sundelin, leder for bystyrets kultur– og utdanningskomitéleder, ikke har større kunnskaper om frie grupper og urpremierer.

Onsdag skal de likevel avgjøre Oslo Nye Teaters fremtid. Utfallet av avstemningen sies å være uvisst. Men mon tro om ikke det klokeste politikerne kan foreta, er å utsette hele saken til de har skaffet seg rimelig gode kunnskaper om scenekunstfeltet.

Man bør kunne forlange et minimum av innsikt av politikere som skal fatte avgjørelser med vidtrekkende konsekvenser for en institusjon med 103 fast ansatte.