Kulturrådsmytologier

Den siste tidens diskusjoner om støtteordningene for fri scenekunst i Norsk Kulturråd har avdekket noen myter i dansekunstmiljøet. Dette er forståelig: Kulturrådet kan ikke kommentere enkeltsaker offentlig, noe som kan gi opphav til diverse teorier om hvorfor noen får tilslag og andre ikke. I dette innlegget vil jeg derfor forsøke å forklare litt om hvordan vi i fagutvalget tenker og arbeider. I tillegg kommer jeg med noen betraktninger omkring fagfellevurdering av kunstnerisk kvalitet.

Mytologien Først og fremst, la oss ta en titt på mytologien: Én myte er at Norsk kulturråd har et bestemt kunstsyn, og de som faller utenfor dette (elitiske) kunstsynet utsettes for en form for sensur. Om man i det hele tatt kan snakke om et enhetlig “kunstsyn” innenfor Kulturrådet defineres dette av det til enhver tid sittende faglige utvalg innenfor rammene som er fastlagt av Kulturrådets styringsdokumenter. Fagutvalget består av individer med meget forskjellig bakgrunn og estetisk grunnholdning. Det er i brytningen mellom disse medlemmene at et kunstsyn utkrystalliseres og blir til konkrete vedtak. Annethvert år skiftes de fleste medlemmene ut for å forhindre at en bestemt dynamikk og kunstsyn låser seg fast. Oftest oppnevnes ett eller to medlemmer på nytt for å sikre en viss kontinuitet i arbeidet og at verdifulle erfaringer ikke går tapt.

En annen myte er at det er scenekunstkonsulenten som bestemmer hvem som får støtte. Scenekunstkonsulenten gir råd til alle søkere som ønsker dette. Hen leser alle søknader, og gir en innstilling til utvalget etter at alle utvalgsmedlemmer har gitt sin forhåndsvurdering. Scenekunstkonsulenten har talerett i utvalgsmøtet, men ikke stemmerett. Utvalget har ingen forpliktelse til å følge konsulentens innstilling.

En tredje myte er at lederen av danseutvalget har hovedansvaret for å dele ut midlene til hele dansefeltet. Som leder for danseutvalget har jeg én stemme, på lik linje med alle andre i utvalget. Min jobb er å lede utvalgsmøtene. Dette betyr at jeg sørger for at vi får nok tid til å diskutere det som skal diskuteres, slik at vi endevender alle mulige synspunkter før vi lander på en beslutning som vi kan stå inne for. I tillegg hender det at jeg må stå på en scene eller skrive en artikkel og forklare aspekter av saksbehandlingen eller hvorfor vi har gjort de endringene vi har gjort i støtteordningene.

En fjerde myte er at fagutvalgsmedlemmene kan dele ut midler til seg selv. Vi forholder oss til et veldig strengt habilitetsreglement. Fra dette reglementet: “Når det skal vurderes om det foreligger habilitet etter skjønn, er det avgjørende vurderingstemaet om det foreligger særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes upartiskhet. I denne vurderingen skal det blant annet legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham eller henne selv eller noen som vedkommende har nær personlig tilknytning til.” Man kan altså ikke være med på behandlingen av saker som angår en selv eller ens nærmeste. Alle fagutvalgsmedlemmer tar dette ansvaret på dypeste alvor, og melder inn mulig inhabilitet i god tid før møtet. Det første vi gjør på et utvalgsmøte er å gå gjennom listen av mulig inhabilitet. Ved tvilstilfeller kaller vi inn en jurist for å hjelpe oss med vurderingen. Om det er mange inhabilitetssaker i en søknadsrunde kaller vi inn et varamedlem for å sørge for at vi er beslutningsdyktige. Habilitetsreglementet er tilgjengelig her.

En femte myte er at danseutvalget ikke liker dans. Det kommer jo helt an på hva man mener dans er for noe… Ett av de mest spennende aspektene av å sitte i utvalget er å se hva forskjellige kunstnere legger i ordet dans. Jeg blir alltid mistenksom når noen mener å kunne si hva dansekunst FAKTISK er. Det ligger i samtidsdansens natur at den er omskiftelig og nærmest umulig å definere.

En siste myte er at Kulturrådet vil legge ned de beste dansekompaniene vi har! Etter en lang prosess med mange innspill fra hele scenekunstfeltet endret de faglige utvalgene for dans og teater i fellesskap retningslinjene for basisfinansieringen og ga den et nytt navn. Det var bred enighet i feltet om at basisstøtten ikke var bærekraftig, og at noe måtte forandres. Ordningen førte til en uheldig skjevfordeling mellom de som var inne på ordningen og de som var utenfor, samt en forventning om at denne støtten skulle fornyes automatisk etter endt periode. Samtidig ble det nesten umulig å få denne støtten for de som ikke allerede hadde den. Med den nye ordningen er perioden man kan få støtte økt til fem år. Etter dette må man søke på lik linje med alle andre. Dette er en beinhard konkurranse, med mange gode søknader innenfor hele scenekunstfeltet, noe som betyr at mange høyt kvalifiserte kunstnere ikke får tilslag. Dette betyr ikke at Kulturrådet “legger ned” kunstnerskap. Like fullt ser vi klart og tydelig utfordringene knyttet til langsiktig forutsigbarhet for alle de som kvalifiserer til det. Dette kan vi rett og slett ikke løse innenfor de nåværende budsjettrammene. Vi må derfor gjøre vanskelige prioriteringer.

Fagfellevurderingen Som kjent er Kulturrådets hovedprinsipp at søknader vurderes av fagfeller: først og fremst aktive kunstnere, men også produsenter, skribenter, akademikere og andre som deltar aktivt i feltet. Dette begrunnes med at fagfeller i de aller fleste tilfeller er best skikket til å vurdere potensialet i og kvaliteten av kunstneriske prosjekter. Her har feltet med andre ord en viktig definisjonsmakt, en makt vi må verne om. Om feltet ikke definerer kvalitet kommer andre til å gjøre det, og vi er ikke tjent med at fagfellevurdering erstattes av en politisk agenda, en administrativ formel eller en tilfeldig filantrops estetiske preferenser.

Siden utvalgene skiftes ut såpass ofte kommer en høy prosentandel av norske dansekunstnere til å bestemme hva slags midler hens kolleger skal få. Det er tross alt ikke så veldig mange dansekunstnere her til lands. Fagutvalget er feltets forlengede arm i Kulturrådet. Vår hovedmotivasjon er at systemet skal fungere så godt som mulig for så mange som mulig innenfor de rammene vi har å forholde oss til. Systemet er langt fra perfekt, og det kan alltid bli bedre. Derfor er vi helt avhengige av kritiske og konstruktive innspill, samt et sterkt press på politiske myndigheter fra alle sider for å kunne utvikle og ta vare på den norske dansekunsten!