Kulturpolitisk organisering og armlengdeprinsippet

I familie- og kulturkomiteens høring om statsbudsjettet 23. oktober var forslagene knyttet til det NTO oppfatter som en radikal omorganisering og maktfordeling i norsk kulturpolitikk en gjenganger. I likhet med NTO, var det mange som hadde dette øverst på agendaen og ba Stortinget om at det ikke må overføres flere oppgaver verken til Kulturrådet eller til Kulturtanken før disse etatenes rolle og mandat er utredet.

Også Danse- og teatersentrum (DTS) ved daglig leder Tove Bratten understreket dette i høringen, og i samsvar med NTOs uttalelse ba DTS om at forslaget om å overføre tilskuddsforvaltningen for en rekke virksomheter på post 78 fra Kulturdepartementet til Kulturrådet blir reversert.

Derimot var DTS blant de få stemmene som ytret seg positivt til forslaget om å løfte to selvstendige scenekunstkompanier inn på ny post 75 under Kulturrådets forvaltning som direktorat og dermed under politisk instruksjonsmyndighet. Dette forutsatt – slik DTS formulerte det – at et slik grep kan bane vei for flere.

Alvorlig påstand som forvirrer debatten I sitt forsvar for dette omdiskuterte forslaget viste Bratten til at NTO i sin kritikk av det samme forslaget definerer dette som tilskudd til personlige kunstnerskap. Bratten hevdet overfor Stortinget at NTO her tar feil fordi dette handler om «kompanier, kunstneriske bedrifter med arbeidsgiveransvar og ansatte, oftest etablert som aksjeselskap og stiftelser, selskapsformer vi også finner igjen hos NTO sine medlemmer».

Det er en alvorlig påstand å komme med overfor den forsamlingen som nå skal ta en avgjørende viktig beslutning med store konsekvenser for den kunstneriske friheten og maktbalansen i norsk kulturpolitikk.

Alle de som måtte ha lest NTOs uttalelse til statsbudsjettet og foreningens uttalelse om utvidelsen av Kulturrådets mandat og forvaltningsoppgaver vet at det prinsipielle skillet mellom personlige kunstnerskap og institusjoner ikke handler om selskapsform og arbeidsgiveransvar.

Personlige kunstnerskap kan godt være etablert som aksjeselskap eller stiftelser med arbeidsgiveransvar for ansatte. Vi anerkjenner også at dette ansvaret bidrar til et sterkere behov for forutsigbare økonomiske rammevilkår.

Men i motsetning til DTS har vi karakterisert forslaget som uakseptabelt og kortsiktig. Vi mener at forslaget om å flytte tilskuddet til personlige kunstnerskap som Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret over på statsbudsjettet er i strid med armlengdeprinsippet og på ingen måte representerer et steg i retning av en langsiktig løsning for slike kunstnerskap.

Den kunstneriske ledelsen Personlige kunstnerskap – om det er enkeltpersonforetak, aksjeselskap eller stiftelser – eksisterer i kraft av den eller de kunstnerne som har etablert virksomheten. Uavhengig av om disse kunstnerskapene mottar prosjekttilskudd eller driftstilskudd, må tildelingen av midler til slike personlige kunstnerskap vurderes ut ifra kunst- og kulturfaglig skjønn og ikke underlegges politisk instruksjonsmyndighet.

Det må være et ufravikelig prinsipp med tanke på skiftende politiske klima.

Like fullt finnes det gode eksempler på at personlige kunstnerskap over tid er blitt omdannet til varige institusjoner med en skiftende kunstnerisk ledelse. Da er det ingen prinsipielle grunner til at de ikke kan løftes inn på statsbudsjettet sammen med institusjoner som f.eks. Det Norske Teatret som har sitt utspring i en fri teatergruppe på Hulda Garborgs tid.

Infrastrukturen Viktige kjennetegn for de musikk- og scenekunstinstitusjonene som mottar driftstilskudd direkte over statsbudsjettet er at de har en skiftende kunstnerisk ledelse på åremål. Dette er varige institusjoner som eksisterer uavhengig av den eller de kunstnerne som måtte ha etablert virksomheten.

Hver enkelt av disse institusjonene ivaretar, innenfor sin egendefinerte kunstneriske profil, et bredt spekter av kunstnerskap og prosjekter som samlet representerer et mangfold av estetiske uttrykk.

Dersom måloppnåelsen ikke er tilfredsstillende, er det et uavhengig styre som er ansvarlig for å skifte ut den kunstneriske ledelsen. Det er ikke tilskuddet som skal reduseres slik at infrastrukturen svekkes.

Dagens forvaltningsmodell med tilskudd direkte over statsbudsjettet er en forutsetning for å sikre den spredte kunstfaglige beslutningsmyndigheten – altså uten noen overprøvende og normerende kunst- og kulturfaglige vurderinger fra Kulturrådet – som infrastrukturen av slike selvstendige musikk- og scenekunstinstitusjoner i dag representerer.

Kulturpolitisk ansvarsdeling I det nødvendige utredningsarbeidet som NTO, DTS og mange med oss nå etterlyser som et nødvendig grunnlag for i det hele tatt å kunne vurdere ansvarsdelingen mellom departementet, Kulturrådet som direktorat og rådet/Kulturfondet – med stor betydning for Stortingets beslutningsmyndighet – må de prinsipielle skillelinjene klargjøres.

Brattens påstand om at de nevnte kompaniene ikke representerer personlige kunstnerskap bidrar dessverre til å forvirre forståelsen av armlengdeprinsippet og de viktige diskusjonene som nå pågår om de markante maktforskyvningene som er foreslått i statsbudsjettet – både fra rådet/Kulturfondet til Kulturrådet som direktorat og fra frie kunstinstitusjoner til Kulturrådet som direktorat.

Bevisstgjøring av armlengdeprinsippet Forslaget i statsbudsjettet, men også DTS’ bidrag til forvirring, viser med all tydelighet et prekært behov for større grad av felles forståelse og bevisstgjøring av armlengdeprinsippet i norsk kulturpolitikk.

Kulturrådsloven skal allerede sikre rådets uavhengighet i forvaltningen av Kulturfondet. Vi ser samtidig frem til en lovfesting av armlengdeprinsippet i en revidert kulturlov, og at dette kan bidra til større bevissthet om hvordan prinsippet best ivaretas organisatorisk og anvendes i praksis, jf. NTOs innspill til revisjon av kulturlova: Prinsippet om en armlengdes avstand og den profesjonelle kunsten.

Dette viktige lovarbeidet bør ledsages av en kartlegging av hvordan prinsippet tolkes og anvendes blant politikere, byråkrater og kontrollorgan, men også blant aktører i bransjen og i medienes kulturjournalistikk.

Her kan gjerne den nye Ytringsfrihetskommisjonen bidra til det grunnlagsarbeidet som må til for å følge opp mandatet om å vurdere «tiltak for å sikre og fremme kunstnerisk ytringsfrihet».