– Millionbeløp for noen gratis teaterbilletter; det holder ikke lenger. Hvis kulturlivet vil ha penger, så må de være villige til å by mer på seg selv.
Det sier Jacob Lund, DNB´s dedikerte sponsorsjef gjennom 20 år, til Scenekunst.no. I fjor sørget banken for årets snakkis da de hentet inn reklamebransjens gjeveste filmpris: ”Gullfisken”. I filmen, som med lun humor reklamerer for spareavtaler, har George Clooney hovedrollen.
I dag entrer Lund selv podiet under ”Sponsormøtet 2012” på Ullevål Stadion i Oslo. Det er en møteplass for næringslivets kulturinteresserte sponsorer, og kulturlivets sponsorinteresserte aktører. Nå skal de diskutere veien videre, og Lund har ett spørsmål som langt på vei oppsummerer utgangspunktet sett fra hans ståsted:
– What´s in it for me?
Lund er nemlig helt tydelig på at kulturlivet nå må innse at sponsorene sponser fordi de forventer å få noe tilbake. Det kan eksempelvis dreie seg om å bytte pengeavtale mot kunstneriske tjenester. Oversatt til konkret handling kan det bety at Riksteaterets skuespillere, eller Operaens sangere skal stille i en reklamefilm for sponsorene, uten å kreve egen betaling.
Lund er ikke med på at dette er problematisk.
– Her henger kulturlivet etter. I motsetning til idretten mangler de regelrett kreativ forståelse.
I følge Lund stiller idrettens aktører opp i reklame og arrangement når sponsoren av klubben eller laget ber om det. Det har aldri vært et diskusjonstema. Laget får pengene, og idrettsutøverne stiller opp som en del av laget. Lund savner en tilsvarende holdning i kulturlivet.
– Vi får ingenting. I høyden kan vi bruke et bilde av bygningene, eller kanskje et foto av en fra ledelsen. Men hvorfor i all verden skal en bank, et bilfirma, eller en hvilken som helst annen større bedrift øse ut midler hvis de ikke får noe mer tilbake enn billetter? Det blir adskillig billigere å kjøpe de billettene selv.
På spørsmål om hvorvidt Lund kan se de kunstneriske innvendingene mot byttehandelen, svare Lund et klart ”nei”:
– Hvis noen i denne verden burde være i stand til å by på seg selv, så måtte det vel være kulturlivet. For meg er dette ganske enkelt: Hvis du vil ha penger, må du også ha noe å by på.
Ellen Horn er Riksteatrets sjef, og dessuten styreleder for Den Norske Opera & Ballett. Det er hennes ansatte Lund vil ha fri tilgang til, men Horn opplever ikke
en slik byttehandel like uproblematisk som han gjør.
– Jeg er veldig opptatt av et godt samarbeid med sponsorene, men jeg vil ikke beordre noen til å stille opp i reklameoppdrag for næringslivet, sier Horn, og ber om respekt for den enkeltes kunstneriske integritet, sier Horn.
– Det betyr likevel ikke at vi ikke byr på mer enn noen gratisbilletter.
Horn nevner møter mellom skuespillere og sponsorene i forbindelse med forestillinger, felles lederkonferanser, og dessuten kunstneriske bidrag på sponsorenes egne arrangement.
– For meg er det avgjørende med en proff relasjon, og det er klart at vi skal diskutere veien videre. Men det kan ikke automatisk settes et likhetstegn mellom sponsorenes forhold til idretten og sponsorenes forhold til kulturlivet.
Horn poengterer at den profesjonelle idretten forvalter helt andre økonomiske rammer enn det kulturlivet gjør, og at dette antagelig gjenspeiles i inntektene til aktørene også. For etterspurte kunstnere utgjør oppdrag utenfor arbeidsplassen kjærkomne ekstrainntekter. Å pålegge skuespillere å utføre reklamefilmoppdrag som en del av arbeidsavtalen med Riksteatret vil altså ikke bare ramme den kunstneriske integriteten til den enkelte, men også lommeboken.
– Vi skal gjerne hjelpe til med kontakten, men eventuelle sang- eller skuespilleropptredener i reklameøyemed må fortsatt være et anliggende mellom den enkelte kunstner og oppdragsgiver, avslutter Horn.
Bildet av Ellen Horn er tatt av Marianne Otterdahl-Jensen.
