Kritiker i utakt

På Hålogaland Teaters Scene Vest ligger likene til kongen, dronningen og Laertes, og, før han selv faller død om, avslutter Hamlet forestillingen med «Å være eller ikkje være – det e saken». Ellevill jubel bryter løs og ender i stående applaus.

Anmelderne har vært delte i sitt syn på oppsetningen. Men dette er den spontane reaksjonen til et begeistret Tromsø-publikum en helt vanlig tirsdag, og jeg, teaterkritiker gjennom snart 30 år, registrerer forvirret at min vurdering av oppsetningen jeg nettopp har sett er en helt annen.

Regissør Nina Wester som til neste år overtar sjefsstolen på Hålogaland Teater, har tidligere vist seg lydhør overfor en teksts mange nyanser, hun er selv dramatiker, og har blant annet skrevet barnestykket Linus og sirkusfuglene. Desto underligere at hun har valgt å la Ragnar Olsens høyst originale nordnorske gjendiktning av Shakespeares Hamlet drukne i skrik, skrål og burlesk utagering.

I programmet forklarer hun at hun «lenge (har) vært på jakt etter en klassiker som kunne favne tema (som) politiske prosjekter rundt kjønn og makt, og kritikk av strukturer som begrenser vår rett til å være seg selv (sic)». «Så leste (hun) Hamlet», (forhåpentligvis ikke for første gang ettersom hun er utdannet dramatiker og regissør fra Dramatiska Institutet i Stockholm) og «kunne ikke forstå det dårlige ryktet han har for å være deprimert og feig». For henne er han «et trassig barn eller en forvirret ung mann i sorg».

Westers opplevelse av den unge danske prinsens karakter kunne utvilsomt ført til en interessant tolkning, og denne sorgtunge unge mannen kunne gjerne også hatt islett av trass. Men trass er en ting: Noe helt annet å opptre infantilt masete og nærmest hysterisk, slik Hamlet her geberder seg etter at farens gjenferd (Bjørn Sundquists stemme fra oven) forteller ham sannheten om sin død: Iført høyhælte røde damesko og en svart parykk, med ildrød leppestift smurt utover hele fjeset, løper han rundt og velter møbler mens han hele tiden skriker og gauler. Frank Kjosås imponerer med sitt energiske fysiske spill, men får ikke vist noe særlig mer av sitt ubestridelige talent.

Det gjør det ikke bedre at Nina Westers kretsing rundt problemer knyttet til «kjønn og makt», har fått henne til å la Guri Johnson spille Polonius samtidig som hun i tråd med teksten kalles «pappa» og »far». Det skurrer, til og med i vår likestilte tid.

Greit nok at Hamlet og Ofelia ligger sammen mens han ennå er normal. Mindre greit at hun kommer blødende inn på scenen når hun skal til å begå selvmord. Mener Wester å forklare at Ofelia har fått mensen, eller skal det bety at hun har tatt abort fordi Hamlet har sviktet henne, og at det er en medvirkende årsak til at hun hopper opp i badekaret og tar til å skjære opp håndleddene? Vi får aldri noe svar.

Så brått noen fine øyeblikk som sier noe om hva de dyktige skuespillerne kunne gjort oppsetningen til, hadde Wester tøylet sine impulser. Ett eksempel: når dronning Gjertrud (Maryon Eilertsen) legger en rose på Ofelias grav, står Hamlet inntil veggen på den andre siden av scenen. Brått skjønner han at det er kjæresten hans som er død: Han skal til å springe bort til graven, men Horatio holder ham igjen. Følelsesmessig intenst uten sentimentalitet.

Min korte analyse gir meg dessverre ikke noe godt svar på hvorfor publikum er blitt så begeistret. De mange latterutbruddene kan tyde på at det oppleves befriende at en dyster og verdenskjent klassiker blir til en burlesk farse. Og er det noe en kritiker bør ta innover seg, er det vel publikums dom?

Denne kommentaren er opprinnelig publisert i Klassekampen.