Krigsfabel på Père Lachaise

Etter endt forestilling var jeg og mitt følge på rad to enige: Vi ble umiddelbart glade. Endelig noe annet. Endelig noe som verken helt eller delvis er låst fast i realismens tvangstrøye. Endelig noe som våger å ta en tydelig estetikk ut i det ytterste. Endelig skuespillere som får lov å spille, å forestille, å forstille, å ta den helt ut i en ekstrem måte å spille på. Så er det det at en knakende god idé kan risikere å bli sin egen fiende, å undergrave sitt eget prosjekt, hvis man er i overkant tro mot den. Mer om det seinere.

Fabel

Døde menn og tørste kvinner er en slags fabel, et drømmeaktig scenario der fortellingen er løftet ut av det umiddelbart gjenkjennelige og over i et delvis fremmed univers, der karakterene først og fremst er representanter for spesifikke egenskaper, fenomener og hendelser. Hovedfiguren Modellen (Åsa Hillingseter Løyningen) er sånn sett både en modell av yrke med en drøm om å gjøre det stort på catwalken, og en representant for intet mindre enn «et menneskeliv i en verden av i dag». Hun bærer i seg det samtidige menneskets motsetninger, drømmer, håp, tragedier, rotløshet, tro, tvil og lengsler. I begynnelsen sitter hun og snakker med en blond kvinne, en slags påvirker (Gine Cornelia Pedersen) som «ved hjelp av denne», et udefinert apparat, et slags nettbrett eller en forvokst mobiltelefon, «lever fullt ut her». «Hva skal jeg egentlig føle når alle de der hodeløse barna angriper feeden min hele tiden?» utbryter hun. Hun «spiller hovedrollen i sitt eget liv» og skal bli en gjennomgangsfigur under forestillingsforløpet. Det er krig i verden, menneskenes liv er under et permanent, knallhardt press. Modellens karriere skranter og hun reiser til Paris Fashion Week i et siste forsøk på å slå gjennom. Utslitt og kvalt av «det stille språket» havner hun på den legendariske Père Lachaise-kirkegården hvor hun flytter inn i et av de bittesmå dødshusene som er bygget over mange av gravene. Der på kirkegården blir hun del av et fellesskap av merkelige individer, fredløse spøkelser som flyter rundt bærende på krigstraumer. Det leder assosiasjonene over mot Virginie Despentes og hennes romanserie om Vernon Subutex som også flytter inn på en kirkegård hvor det etableres et fellesskap av outsidere. To kirkegårdsarbeidere (danserne Magdalene Solli og Rina Rosenqvist) beveger seg stivt, zombieaktig rundt. Gjenferd av døde soldater (Carl Martin Eggesbø og Toivo Ty Terjesen) dukker opp og bare står der som tause vitner, flyktig projisert på et bobinett, før de forsvinner igjen, hele veien akkompagnert av et forseggjort, spenningsfylt lydarbeid ved Simon Daniel Tegnander Wenzel.

Forfallsestetikk

Den høstlige forfallsestetikken som vi kjenner fra alle bildene fra Père Lachaise er fint ivaretatt i Heidi Dalenes scenografi: Spredte graver med lokkene på snei. Dødshus. Et nakent tre omringet av døde blader. Mobile, sirkulære skulpturer med fugler. I en bygning innerst i scenerommet, bak en låst dør, bak vinduer opplyst av rødt lys, troner «Det Blødende Teateret», som jeg antar representerer den utilgjengelige virkeligheten, i kontrast til den fiksjonen som alle figurene lever i. Snart dukker den andre hovedpersonen opp (Aleksander Varadian), introdusert av fortelleren som militærnekter, men han retter det raskt til «utvekslingsstudent» i redsel for å bli avslørt. Han framfører The Doors-klassikeren «The End of the Night», som et tydelig pek mot at det er her Jim Morrison ligger begravd. Og over det hele troner fortelleren (Per Bogstad Gulliksen) som setter det hele i gang og loser det videre fra akt til akt, scene til scene. Innimellom intervenerer han og blir en aktør i handlingen før han trekker seg tilbake til nøytraliteten og anonymiteten. Hver aktør har sitt eget uttrykk og bruker både kropp og stemme for alt det er verdt. De har svært ulike bakgrunner men preges av at de må ha hatt en arbeidsprosess med en inspirerende dynamikk, under ledelse av regissør og manusforfatter Pernille Mercury Lindstad. De faller vakkert på plass sammen og har tydeligvis en felles forståelse av hva dette handler om og hva som skal til.

Kunstig, poetisk språk

Replikkene utveksles konsekvent i et teatralt, kunstig, poetisk språk. Og her ligger noe av både styrken og problemet med denne forestillingen. Det episke, lett surrealistiske ved denne fortellingen fordrer jo et ikke-realistisk eller anti-realistisk språk. Sånn sett befinner Theater F (= Pernille Mercury Lindstad) seg i det samme magiske feltet som Susie Wang, Henriette Pedersen og deres kumpaner og forgjengere på 90 og 2000-tallet. Så langt er alt i orden, men her er det som om alle snakker samme språk og gjennom det talte språket ser verden på samme måte, på tross av forskjellen karakterene imellom. Dette insisterende, kvernende, kunstige språket opplevde jeg som anmassende i lengden. Etter hvert savnet jeg noen sprekker i materien, en dramatisk kontrast, som slipper publikum inn og setter det som foregår bedre i relieff. Til tross for det livlige, faenivoldske, trashy elementet er det noe ugjennomtrengelig ved dette formfullendte verket som gjorde det vanskelig å henge med. Jeg fikk følelsen av at det poetiske, krøkkete språket etterhvert ga inntrykk av at dette er dypere og mer intrikat enn det er. I partier fungerte det prikkfritt der det sekunderte og kontrasterte tablåene og de fysiske opptrinnene. Andre ganger kom ordene bare i veien og krevde en venstre hjernehalvdel-innsats som tok oppmerksomheten vekk fra det fysiske og visuelle. Pernille Mercury Lindstad beveger seg over et høyt, lavt, vidt og bredt felt i skjæringspunktet teater og billedkunst. Med sin inngang til navnet Theater F som en tverrkunstnerisk plattform har hun litt av den samme frie inngangen til scenekunsten som Verdensteatret, uten sammenlikning forøvrig. Men også derigjennom knytter hun seg til en eller flere tradisjoner med røtter i nyere norsk scenekunsts gullalder. Ikke minst derfor skal det bli spennende å følge henne videre.