Kraftfulle urfolksstemmer

Det er et sjeldent kunststykke å forankre en lokal festival internasjonalt uten å bli verken for snever eller for kommersiell, men årets Riddu Riđđu som fant sted i Manndalen i Troms i sommer, klarte balansekunsten godt. Scenekunsten og musikken var av høy kvalitet og ble rammet inn av en tydelig urfolksprofil som gir nytt liv til ulike tradisjoner. Her var verk og artister som blander, leker med og fornyer sjangre og kunstnere som bruker sin naturlige rett til å ytre seg i samtiden.

Fra lokal feiring til internasjonalt knutepunkt Det er 23 år siden Riddu Riđđu startet som et lite arrangement i Manndalen i Kåfjord kommune. Ildsjelene bak prosjektet ville øke bevisstheten rundt og styrke samisk identitet, og de lyktes i løpet av få år med å bygge opp en innholdsrik årlig festival. I år møttes urfolk og publikum fra hele verden, deriblant samer, inuitter, First Nations i Nord-Amerika, mayakultur fra Guatemala og folkegrupper fra Amur-elven i Russland. I den kunstneriske delen av programmet var hovedvekten lagt på musikk og scenekunst, og i tillegg kom ulike former for kulturutveksling, seminarer, litteratur, program for barn og en ungdomscamp.

Festivalen programmeres med utgangspunkt i kulturell identitet og kunstnerisk kvalitet, og publikum får mange sjanser til å komme tett på kunstnerne. Gjennom artistmøter og kulturutveksling vil festivalen skape felles referansepunkt, oppdage likheter og forskjeller og styrke bånd mellom urfolksgrupper. I tillegg ønsker Riddu å være en arena der unge stemmer får utvikle seg, noe som spesielt merkes på musikkfeltet. Mange av utøverne er i startgropen av karrieren sin, mens andre har etablert en internasjonal karriere. En politisk dimensjon er merkbar i festivalen både hva gjelder styrking av urfolks identitet og rettigheter, landområder og anerkjennelse, men det politiske er likevel bare ett av mange aspekt ved de ulike konsertene og forestillingene.

Musikk med røtter Kveldene på Riddu er forbeholdt konserter, mens scenekunst og seminarer foregår på dagtid. Felles for flere av de samiske artistene er at de både er reingjetere og kunstnere, og de synger nettopp om dette i musikken sin. Selv sier de at de er drevet av sin kjærlighet til landskapet, til reindriften og til det samiske språkets ulike dialekter. Årets unge kunstner på festivalen, Marja Helena Fjellheim Mortensson, synger på morsmålet sitt, sørsamisk, og behandler det varlig med stemmen sin. Katarina Barruk, som var årets unge kunster i 2012, kom tilbake i år med flere låter på det truede språket ume-samisk. Det er ikke tvil om at hun brenner for språket og miljøet hun kommer fra, noe som styrker den musikalske opplevelsen og uttrykket. Publikumsfavoritten Jon Henrik Fjällgren joiker stemningsfullt, men tross en god stemme savnet jeg variasjon og spenning i materialet.

Mer variasjon er å finne hos Elle Márjá Eira, som mikser joik og videoprojeksjon for å hente vidda inn på konsertscenen og til publikum. – Jeg elsker reindrifta og livet mitt, sier hun, og den sceniske fremstillingen gjør det ikke vanskelig å forstå hvorfor. I likhet med flere av artistene er heller ikke Eira redd for å innlemme det politiske i kunsten sin.

Festivalens hovedartist i år, Georg Buljo, er et etablert navn i Sápmi. Han viste sin styrke med både musikalsk talent og en følelse for helheten i konserten han spiller. Foruten ham spilte Hekla Stålstrenga, Sator, jentepunkerne Biru Baby, Felgen Orkester, Jörgen Stenberg og Ivvár.

Må urfolkkunst forstås politisk? Det burde dermed være tydelig at Riddu Riđđu er mye mer enn identitetspolitikk, og flere av artistene understreker at de vil ses som mennesker, ikke først og fremst som representanter for urfolk. Samtidig står de sterkt i sine tradisjoner og er stolte av folket de tilhører. Ved å ta i bruk tradisjoner som har vært undertrykket og truet bare en generasjon tilbake, og som også i dag er langt fra selvsagte, viser de hvor de hører til og at kampen langt fra er over. For noen er det gruvedrift og energiproduksjon som krever politisk motstand, mens for andre er språkbevaring en viktig faktor.

Dette bekreftes under årets artistseminar med A Tribe Called Red fra Canada. De er mindre kjent i Norge, men i Nord-Amerika og internasjonalt spiller de på store arenaer med sin blanding av pow-wow, elektronika og videoprojeksjon. På artistseminaret utdypet de om problemer urfolk i Nord-Amerika, også kalt First Nations, opplever. Mange grupper kjemper en innbitt kamp mot den canadiske regjeringen, som ikke anerkjenner urfolksrettigheter og i stedet gir tillatelse til rørledninger og oljefelt som ødelegger landskapet og kan knyttes til økt kreftfare og andre helseproblemer.

A Tribe Called Red har valgt musikk som uttrykksform. De formidlet en opplevelse av at publikum på Riddu forstod deres problemstillinger uten at det var nødvendig å forklare i lange foredrag. Samtidig er bred appell viktig for dem i deres politiske og kunstneriske arbeid, og det er ikke noe eksklusivt over musikken eller dansen; snarere tvert i mot. Pow-wow er dansemusikk som skal glede og som treffer både urfolk og canadiere. Kombinasjonen av sjangre gjør deler av deres First Nation-kultur tilgjengelig også for oss som ikke har urfolksidentitet og legger grunnlag for en samtale som kan se forbi stereotypiene. På Riddu leverte A Tribe Called Red fengende og dansbare beats, og for meg var dette et definitivt høydepunkt i festivalprogrammet. Selv om de entret scenen etter midnatt, rev de fort tilhørerne med, og det hele endte med en felles runddans og en opplevelse de fremmøtte sent vil glemme.

Maxida Märak fra svensk Sápmi holdt også artistseminar og støttet her uttalelsene fra A Tribe Called Red. Märak er i opposisjon til gruveindustriens inntog i hjemtraktene, men sier tydelig at hun er mer enn en protestsanger. «Har vi ikke kommet lenger enn at alt skal handle om identitet?», spør hun, og mener at selv om identitet og tradisjon er viktig, er det er ingen motsetning mellom samtid og tradisjon. Kunsten er alltid i utvikling, og hennes egen balanserer «protestjoik» og et dyptgående politisk engasjement med et ønske om å nå ut til publikum og være en anerkjent kunstner. Under sin egen konsert på Riddu oppnådde hun dette på en overbevisende og engasjerende måte.

Alt er heller ikke synlig ved første øyekast: Tamikrest fra Mali blander bluesrock med årtusengamle tradisjoner. De er politisk forfulgt i hjemlandet. Krig og militant islamisme har gjort musikkutøvelse ulovlig og ført til masseflukt av musikere fra landet. Nå turnerer gruppen internasjonalt både for å spre musikken og for å vekke oppmerksomhet om situasjonen hjemme og kjempe for sine rettigheter med musikk som våpen.

Festivalperle Festivalens perle for min del var en konsert som foregikk i et intimt format: i en liten mongolsk yurt på Riddu-sletta, et eget område på festivalen med tradisjonelle telt og boliger fra ulike deler av nordlige urfolksområder. Her spilte strupesangeren Chiltis Tannagasheva fra Sibir tre utsolgte og overfylte konserter, med sang og musikk som manet frem en levende skog komplett med dyrelyder, vind fra hesteryggen og dirrende toner. Livet i det sibirske landskapet er helt særegent, fortalte hun, og sangene vi fikk høre skulle bringe inntrykk fra denne kulturen til oss som publikum.

Chiltis Tannagasheva. Foto: fra Facebook

Ved siden av det kunstneriske programmet arrangerer festivalen en rekke kulturelle møter i en mer folkloristisk tradisjon. I teltene på Riddu-sletta var blant annet historiefortelling, joik og grønlandsk maskedans daglige hendelser. Det var også mulig å delta på kurs i ulike håndverk, drikke te eller bålkaffe, slå av en prat eller møte inviterte urfolk som i år kom fra området rundt Amur-elven i Russland. Disse presenterte sin kultur gjennom sang, dans og mattradisjoner, og de gav også publikum et innblikk i tradisjonelle rituelle handlinger. Noen deler av kulturutvekslingen ligger nærmere kunsten, slik som joikekurset med Berit Alette Mienna, men i programmet på Riddu-sletta handler det først og fremst om å dele fragmenter av en annen kulturs tradisjoner.

For selv om tradisjonsmusikk og – dans er noe de fleste urfolk er kjent med, er det kun noen som velger å bli kunstnere og arbeide med kunst og kulturarv som sitt viktigste virke. Slik sibirske Tannagasheva fortalte, kom hun for å dele sin kultur, men samtidig er det nesten ingen som kan spille eller synge som henne der hun er fra. Kunstnerne er både bærere og fornyere av tradisjon.

Myter, identitet og sterke møter Ikke overraskende var identitet et viktig tema i scenekunstdelen av programmet. I forestillingen Nok en same av scenekunstgruppa Ferske Scener, er skuespiller Håkon Mathias Vassvik på jakt etter sin samiske identitet, som han først ble kjent med i voksen alder.

Akkompagnert av variert musikk og joik fra fetteren Torgeir Vassvik og cellist Jan Lothe Eriksen trekkes publikum inn i en fortelling som er lettbent og underholdende, samtidig som historiene om undertrykkelse og fornektelse av både kultur og språk trer inn og ut av forgrunnen. – Samene er litt som en krattskog, forteller Vassvik: De er mange, de er flere forskjellige grupper, og de har alltid greid seg i disse områdene, i tusenvis av år. Det er all grunn til å tro at de vil fortsette med det, i alle fall hvis denne forestillingen er et representativt eksempel.

Det samiske nasjonalteatret Beaivváš henter impulser fra Midt-Østen og hadde dramatisert myten Jeg er Ianna som en monolog for skuespiller Anitta Suikkari. Hun formidlet mesterlig en historie om en sterk kvinneskikkelse, om forhold mellom natur og kultur, om kjærlighet og om hva som skjer når balanser i verden forrykkes. Det var visuelt og sanselig vakkert, og ble en viktig påminnelse om at historien strekker seg lenger tilbake enn vestlig sivilisasjon.

Politikk og ulike livsverdener står sentralt i KOLT-prosjektet, et samisk-guatemalansk samarbeid som startet på Riddu i 2010. På deres visning ble publikum vitne til et magisk skue der mennesker ble forvandlet til dyr og forståelse ble bygget gjennom handling, uten ord. To mayakunstere spilte opp til dans mellom et reinsdyr og en hjort, og de to både konkurrerte og samhandlet i en spenning som holdt seg gjennom hele stykket.

I etterkant forklarer skuespillerne at de har brukt mye tid på å snakke om det politiske i prosessen. De inviterer til mer diskusjon og samtale i og rundt lavvoen som KOLT-gruppen har satt opp for anledningen. Slik flyter det formelle og uformelle over i hverandre og gir det visuelle og ordløse skuet en dypere resonans for dem som er interessert i å vite mer. Nettopp dette er noe av det viktige og spennende med Riddu; muligheten for samtale og utvidelse av egne forståelsesrom både under og etter arrangementene.

Festivalkultur At Riddu har mange spennende opplevelser å by på, er hevet over tvil. Festivalen er en urfolksfestival, men den er også mye mer enn dette og fortjener oppmerksomhet for å ha fylt årets program med dyktige og inspirerende kunstnere. For kunstnere som kjemper mot undertrykkelse, kan det politiske på ingen måte skilles fullstendig fra kunsterskapet. Riddu skaper et rom der politikk, kunst og tradisjon styrker hverandre og deler rommet med et bredt publikum av lokale og tilreisende i alle aldre. Det er mye å lære av festivalens kompromissløse holdning både hva gjelder kvalitet og kunstnerisk og menneskelig identitet.