Kraften til å starte på nytt

I offentligheten blir den nakne kroppen fremstilt erotisk og brukt kommersielt. Vårt forhold til kroppen er i så måte i ubalanse. Likevel har den nakne kroppen i kunsthistorien vært kilden til kreativ inspirasjon for malerier, skulpturer, teater, film, performance, digital kunst og levende politisk aktivisme. ALL – A Physical Poem Of Protest er en forestilling der profesjonelle dansere og frivillige amatører med ulik bakgrunn, forskjellig fysisk fremtoning og alder deltar. De møtes bare tre dager før forestilling, og alle opptrer helt uten klær. Forestillingen setter den nakne kroppen i fokus og undersøker den protesterende kroppen som del av en menneskemasse gjennom den repetitive handlingen å gå og løpe i sirkler.

Enkeltindividet i møte med menneskemassens kraft I det gamle Ali-kaffe-bygget på Filipstad var publikumsinngangen omgjort til en varm foajé med mørk belysning. Forestillingen fant sted i en annen del av industribygget, i et åpent, kaldt og sterkt belyst rom med svart gulv og hvite vegger. Publikum satt på to rekker i en slags rektangulær hestesko. Det hvite neonlyset opplevdes meget eksponerende for meg, selv under tre lag med klær. Det fikk meg til å tenke på hvordan det føltes for de nakne utøverne.

Aktørene kom inn på rekker i par – rangert fra lavest til høyest – og stilte seg i en gruppe før de sammen betraktet publikum. Deretter stod de i en sirkel vendt med ryggen mot publikum før én danser snudde seg, og annenhver medvirkende gjorde det samme. Fra å være en samlet gruppe gikk koreografien over til å vise enkeltindivider i tre solosekvenser. Mens dette pågikk stod de resterende deltakerne i det høyre hjørnet og betraktet bevegelsene til den personen som danset. At alle sammen så forskjellige ut gjorde at jeg opplevde alle kroppene som gikk over gulvet som unike.

Kunsten å gå – riktignok sakte og uten en tråd – er i seg selv det enkleste og vanskeligste solistene kan gjøre alene en etter en. Enten bevegelsene er ladet med en energi av en karakter man skal spille eller man opptrer som seg selv krever det en enorm trygghet å gjennomføre en slik opptreden, særlig som amatør. Den første solisten gjennomførte gåingen med god kroppskontroll og tyngde i kroppen mens hun søkte blikkkontakt med publikum. De to andre solistene unngikk blikket og gikk fort. Da solosekvensene var ferdige og ensemblets kropper fylte rommet som en menneskemasse igjen, la jeg merke til hvordan det å se kropper samlet i en gruppe opplevdes mer betryggende. Det kom nok primært av at det var en blandet gruppe som bestod av både profesjonelle og frivillige. Når jeg ser forestillinger med profesjonelle dansekunstnere som opptrer nakne er jeg automatisk betrygget om at vi er i et balansert maktforhold. Utdannede dansekunstnere er trent i og vant til forholdet mellom det å fremføre og det å bli sett på. Solosekvensene i denne forestillingen fremstod som ladet med spenning, men ble etterfulgt av avspenning i gruppeformasjonene. Ved å presentere tre amatører først stod også den rå kroppen mer i fokus enn om det hadde blitt gjort av profesjonelle dansekunstnere.

Insisterende repetisjon i sirkulær formasjon Flyten i forestillingen var kontrastfylt og intervallbasert. I noen av passasjene tok utøverne seg god tid før tempoet eskalerte, og de vendte tilbake til det saktegående igjen. Sirkelløpet, der formasjonen bestod i at noen løp i full fart rundt de andre, mens andre gikk sakte eller fort innenfor sirkelformasjonen som en virvelvind – alltid mot klokken – fikk luften til å sirkulere. Kald luft traff meg i ansiktet, og det føltes som om disse partiene varte nærmest uendelig lenge. I sirkelløpene ble lyden av bare føtter mot det harde gulvet i kombinasjon med lokalets akustikk til lyden av mykt høstregn. Jeg måtte på et tidspunkt lytte nøye etter, for jeg var ikke helt sikker på om det faktisk også regnet, eller om lokalets voldsomme akustikk spilte meg et puss.

I det repetitive ble forestillingen et symbol på fellesskapets kraft og menneskets ukuelige evne til å starte på nytt. Det er i seg selv en form for protest å forbli i en sekvens i lang tid. De lysbelagte myke kroppene stod i kontrast til de harde industriveggene. Det tok tid før neonlyset ble slått av og lysdesignet trådte inn og lekte med kontrastbelysning. Lyset beveget seg sirkulært mot klokka, vekslende mellom sterkt og mykt, gult scenelys, og lys som kroppene til å kaste skygger på veggen. Utøverne brukte også stemmene sine til å summe stående og brøle, noe som tilførte en ny stemning. Helt til slutt tok ensemblet på seg joggesko, og noen av dem tok også på seg et klær uten å være helt påkledd. Klærne gjorde at løpet i sirkel, som jeg hadde vendt meg til, fremstod som mer kaotisk å se på. Her opplevde jeg at gruppen delte seg i to og gikk i en form for opprør mot hverandre – de med og de uten klær.

Poetisk speiling Koreografiens repetitive oppbygning krevde utholdenhet fra både utøvere og publikum. I det repetitive var det ikke bare konsentrasjonen som ble utfordret, men også lesningen av den nakne kroppen i en menneskemasse og som enkeltindivid. Den utømmelige repetisjonen hadde nok til hensikt å poengtere en insisterende protest. Samtidig savnet jeg en større grad av variasjon. Likevel fungerte forestillingen som en poetisk speiling av forholdet mellom en gruppeprotest og enkeltindividets protester eller forsøk på å belyse et problem. Forestillingen var også sårbar, menneskelig og vakker. Jeg lot meg rive med, det suggererende og repetitive gjorde at det føltes nesten transeinduserende. Det vakreste var å se et mangfold av kropper komme sammen, bryte fra hverandre, og komme sammen igjen.