Komisk opera i verdensklasse

La Cenerentola er Rossinis overdådige, snirklete og aldri så lite pompøse operaversjon av eventyret om Askepott. Historien ligger tett opptil den vi kjenner fra brødrene Grimm, men med noen unntak – som at Askepott har en dum, grisk og stormannsgal slask av en stefar i stedet for en ond og kalkulerende stemor, og at prinsen skaper en ekstra komplikasjon ved å bytte rolle med kammertjeneren sin for å iaktta potensielle koneemner uforstyrret. Ellers stikker stefamilien de sedvanlige kjeppene i hjulene for Askepotts deltakelse på slottsball, mens hun på sin side insisterer på at frieren ikke kan få henne uten videre, men må bevise sin genuine interesse ved å lete etter henne når hun stikker av.

På tross av storslagen musikk er La Cenerentola såpass lite handlingsdrevet at den fort kan framstå langdryg i gale hender. Stefan Herheims hender, derimot, tar Rossinis humor, satire og karikerte arketyper fullstendig på kornet, og utnytter musikkens og historiens potensiale maksimalt. Scenografi, regi, musikk og kostymedesign inngår i et dynamisk samspill der ingenting er overlatt til tilfeldighetene og alle elementer kompletterer og forsterker hverandre.

Utstudert humor og blottleggende metaperspektiver Forestillingens ene bindemiddel er en absurd Monty Python-aktig humor, gjennomført til fingerspissene – inkludert animasjoner på bakre scenevegg som kommenterer handlingen, påtatt keitete koreografi som tar musikken latterlig bokstavelig, og en felles spillestil for samtlige karakterer, bestående av utstudert overdreven farsemimikk og overdimensjonerte gester. Det andre bindeleddet er flere ulike metaperspektiv, som hele tiden kommenterer forestillingen utenfra og forstyrrer det underliggende narrativet.

Standarden settes allerede under ouverturen, når komponist Rossini i egen omfangsrike person med altfor små englevinger på ryggen kommer svevende ned fra taket på en sky, og overrumpler en stakkars malplassert renholder som intetanende er i ferd med å vaske scenegulvet. Han delvis lokker, delvis beordrer henne inn i rollen som Askepott, via en portal mellom de to verdenene, passende nok kamuflert som peis. Som Alice i Eventyrland kommer hovedpersonen således inn i historien med en utenforståendes blikk, og hun lar seg periodevis forføre av handlingen, men beholder også distansen. Når Askepotts situasjon blir for uutholdelig, river hun av seg fillene og står igjen i renholderens blå kjoleforkle, men slipper ikke uten videre ut av historien av den grunn. Komponistens uavbrutte tilstedeværelse på scenen er et annet slikt blikk utenfra, og selv om han tar seg bryet med å hoppe inn i rollen som Askepotts stefar, beholder han kontrollen. Han griper inn i handlingen underveis hvis han ikke er helt fornøyd med retningen, godt hjulpet av sin egen klonehær – gestaltet av koret, for anledningen et rent mannskor, slik partituret krever.

Disse grepene til sammen gjør at handlingen oppleves som noe ytre som skjer med karakterene. De er fanget i iscenesettelsen, som brikker i et spill. Samtidig ser de seg selv utenfra, ved at de karikerer sin egen atferd og egne opplevelser, og ingenting er genuint eller unntatt harselas. Og nettopp her er det glimt av alvor i Herheims burleske lek: Svart-hvitt-bildet av dum og ond versus god og klok utfordres, ikke slik det ofte gjøres ved at de onde viser seg som komplekse karakterer med sine egne historier, men ved at de gode og kloke også har sjelelige skavanker og tvilsomme tilbøyeligheter. Når prinsen (forkledt som kammertjener) overhører at Askepott elsker ham – selv om hun tror han bare er en kammertjener, og til og med avviser den hun tror er prinsen – kommer han frem fra sitt skjulested og spør henne om det virkelig kan stemme at hun ikke er opptatt av status og rikdom. Da svarer hun “nei” med den største selvtilfredshet og selvgodhet, med visshet om at hun er moralsk overlegen, og vi kjenner oss igjen, i vår daglige kamp for å være bedre mennesker enn vi egentlig er.

Sangprestasjoner i toppsjiktet Rossinis koloraturpartier er så halsbrekkende og hyppige at det bikker over i det parodiske, men det gjør dem ikke mindre krevende. Kun hvis de blir tatt på det aller største alvor og sunget med presisjon og vitalitet kommer de til sin rett, og dette lykkes samtlige solister med. Cenerentola i Anna Goryachovas skikkelse imponerer ikke bare med sitt elastiske koloratur og treffsikre topptoner, men hun har også en intens scenisk tilstedeværelse der hun kastes mellom begivenhetene – en illsint Lille My i det ene øyeblikket, som ikke finner seg i hva som helst, og en selvsikker Eliza Doolittle i det neste, som spiller spillet i samfunnets høyere sirkler bedre enn de innvidde. Aleksander Nohrs fyldige og kraftfulle baryton gir kammertjeneren Dandini den pondus han trenger som prins i forkledning, og Taylor Staytons slanke og smidige tenor er så gjennomtrengende (i ordets mest positive forstand) at nakkehårene reiser seg når han som Don Ramiro synger om sin kjærlighet til Askepott. Renato Girolami sjonglerer rollene som den omnipotente komponisten og den oppblåste stefaren Don Magnifico med en stødig og velklingende baryton. De kaklende hønsehuene Clorinda og Tisbe, Askepotts innbilske stesøstre, portretteres fremragende av Eli Kristin Hanssveens glassklare sopran og Désirée Baraulas ruvende mezzo. Michael Sumuels skimrende, lune bass-baryton syr det hele sammen, når han som prinsens rådgiver Alidoro stadig må komme Askepott til unnsetning i nye forkledninger.

Selv om det som regel er flere gode sangere i Operaens produksjoner, er det ikke hverdagskost å sitte igjen med inntrykk av at samtlige sangprestasjoner er i toppsjiktet. Dette er en slik forestilling. Kombinert med Rossinis musikalske humor og Herheims spektakulære metaunivers, blir resultatet komisk opera i verdensklasse.