Klima og teater

God kveld. Jeg skal si noen ord om Plast-iiiK. Det startet da Oslo fikk kildesortering og jeg oppdaget hvor mye plast det var. Etterhvert begynte jeg å tenke på det som et materiale som ufrivillig og ’gratis’ havnet hjemme hos meg. Søppel, men også en form for lavstatus materiale, som kunne brukes av en fattig kunstner. I januar 2015 skrev jeg en søknad til Kulturrådet som ble innvilget. Jeg fikk ikke gjennomført før nå i oktober, men jeg har altså spart all egen plast siden september 2015. I mellomtiden kom den døde hvalen med plast i magen, og det kom mange forestillinger og kunstprosjekter om plast og miljø, – heldigvis må vi jo si. Så dette er et fint og viktig selskap å ta del i. Tusen takk for invitasjonen.

Forestillingen hadde premiere på revy og cabaret teateret Chat Noir i kulissene til Kollaps i kulissene. Jeg kalte den en standup performance om et materiale som har gått fra fantastisk til katastrofe, fra komedie til tragedie, og fra høykultur til endeløst søppel. I program-teksten står det blant annet: Plast er det globale masseforbrukets mirakelmateriale. Den kan brukes til nesten alt, og er en mester i å etterligne. Den skulle i sin tid redde verden, men er kanskje sivilisasjonens største feilgrep. Likevel kan vi ikke forestille oss livet uten. Det tok millioner av år å lage råolje. I vår ende av historien, og på uendelig langsom vei tilbake til naturen beveger plasten seg gjennom absolutt alt og alle som biter og mikropartikler som gjør ting vi overhodet ikke har greie på. Og kanskje forsvinner den aldri, den bare forandrer seg. Den forandrer deg.

Videre står det at forestillingen kommenterer kampen om ressurser og rom i en kulturpolitisk ønsket offentlig privat delingsøkonomi, mens den låner og resirkulerer fra komedien den deler kulisser med. Plasten består av Holms/ mitt private forbruk gjennom to år, og er sånn sett sin egen kollaps ganger milliarder. PLAST-iiiK er et møte mellom performance, komedie og stolte Chat Noir tradisjoner, i en form for gjenbruks-, snylte- eller katastrofeteater.

Jeg har altså spart plast i to år. Vasket, brettet, merket, skrevet loggbok over hva det var, hvem som produserte det, og hvor det kom fra.

Jeg skal først og fremst snakke om tankegodset bak forestillingen. Først utgangspunktet, dette at jeg, – og sikkert du driver og sorterer hjemme på kjøkkenet. Jeg sorterer med glede, og tenker at det er bra både for egen bevissthet og karakter, men også for fellesskapet. Samtidig er jeg hver eneste dag rasende over at myndighetene skyver ansvaret for fellesskapet over på individet. Det er forholdsvis begrenset hvor mye det hjelper å sortere husholdningsavfall når man fortsetter å hente ut olje. Når man ikke engang forbyr bruken av plastposer. Når man opprettholder en forbrukskultur som sender varer jorda rundt på skip som går på det skitneste og billigste drivstoffet som er å oppdrive, som forurenser enormt, mye mer enn all verdens biler, og som i tillegg representerer et kritisk støyproblem for alt liv under vann.

Så jeg tenkte at okey, jeg skal lage en forestilling om plast, men hva kan jeg gjøre rent konkret utover det? Hvordan er det med gjenbruk og resirkulering i teatret? Hva tenker ungdommen? Hva med politikken? Jeg gjennomførte en workshop med scenografi- og skuespillerstudenter på Akademi for scenekunst der vi så på flere aspekter ved gjenbruk. Vi undersøkte blant annet plastsøppel som materiale praktisk og estetisk, og utformet en nettside med arbeidstittel Resirkulert scenografi.

Hva resirkulerer vi, og hva resirkulerer vi ikke. I teatret driver vi med utstrakt gjenbruk av tekst, som den største selvfølge, selv om det er dumt i forhold til ny dramatikk og nye uttrykk. Men hva med materialer og kulisser? Der kaster vi mye! Nettsida ble utviklet på en uke, og den er veldig skisseaktig, men vi sendte den til NTO (Norsk Teater- og orkesterforening), som likte ideen og sendte den videre til Norske Scenografer, og resultatet ble et møte på Det Norske Teatret under Hedda-dagene i regi av Norske Scenografer og NTO der vi snakket om hvordan en slik sentral for gjenbruk kan fungere. Så dette kommer, helt konkret, på en eller annen måte. Kom gjerne med tips hvis dere har.

Forestillinga Plast-iiiK, eller jeg tror kanskje det er bedre å kalle det et stunt, ble altså vist på Chat Noir Teater i Oslo, i kulissene til en annen og helt annerledes forestilling, både når det gjelder tematikk og sjanger. Valget har opprinnelse i en tekst jeg skrev i Klassekampen for noen år siden. Den het Teaterterapi, og beskrev et eksperiment som gikk ut på at Black Box Teater i Oslo og Nationaltheatret skulle bytte hovedscene for en sesong. Det handlet om å utfordre resirkulerte fordommer om hva man liker og hvor man kan oppleve det. Og om bedre utnyttelse av de tross alt få scenene og ressursene vi har, og at mange av oss utenfor institusjonen knapt får vist det vi lager.

Så Plast-iiiK er et forsøk på å koble det såkalt smale samtidsteatret med det kommersielle revy- og cabaretteatret i den flunkende nye sjangeren standup performance, – som ikke skal forveksles med identitetsteater, og på en scene som en gang i tida var kjent for aktiv samfunnskritikk. Er det mulig? Kan publikum lures eller omvendes? Er det lurt? Eller er det en karikatur av regjeringas kunstpolitiske våte drøm? Jeg skal ikke gå inn på det. Men det var interessant. Plastsøppel fra mitt kjøkken i et forholdsvis uforutsigbart og ukontrollert samspill eller kræsj med en kommersiell kriminalkomedie i påkostede herregårdskulisser der alt går galt, noe det også gjør i min forestilling.

Vi fikk tre og en halv dag til prøver, og to forestillinger. Vi (som er musiker Einar Stenseng, scenograf Hazel Barstow og jeg, med hjelp fra Trond Reinholdtsen og Kai Johnsen) gjenbrukte kulisser, lys og lyd fra Kollaps i kulissene. Jeg ville opprinnelig også gjenbruke tittelen, slik at forestillingen skulle hete KOLLAPS i kulissene til Kollaps i kulissene, men da ble de nervøse på Chat Noir, for publikum kunne jo havne på feil forestilling, og de ville nok ikke like å se meg på scenen og ikke Hege Schøyen, – noe de sikkert har helt rett i, – men på den andre siden, kanskje ikke.

Men igjen, det handler om politikk. Kunstpolitikk, miljøpolitikk og fordelingspolitikk. Upopulært versus populært. Som handler om at man vil at ting som politikk og kultur skal være enkelt, når det i virkeligheten er ganske komplisert. Kunst er viktig, sies det, men politikken er kunstfiendtlig, eller i alle fall er den veldig skeptisk. Teatervitenskap klarte seg denne gangen, men statsstipend har de ikke råd til, og stipendkomiteene slås sammen. Kunsten må være nyttig og lønnsom, og må tjene egne penger. Som performancekunstneren i forestillingen sier; ’jeg må nå et større publikum, så jeg har tatt et standupkurs’. Lite skjer før det lønner seg økonomisk. Og det samme gjelder dessverre i miljøpolitikken.

Disse problemene, og plast-problemet i særdeleshet utspiller seg på Chat Noir midt i den borgerlige eller vestlige kulissen av velstand, i en bedagelig blindhet der den individuelle levestandarden går foran, såkalt, fordi fordelingspolitikken er alvorlig ute og kjøre.

PLAST-iiiK ble senere samme måned vist under BIT Teatergarasjens teaterfestival METEOR i Bergen i et lite hvitt gallerirom, det vil si et rom med helt andre funksjoner og historie. Den ble i forkant bearbeidet, og fikk et mer teatralt og skulpturelt uttrykk. I neste rom og kontekst blir den annerledes.

Forestillingen begynner i framtida der to mennesker ser tilbake på det som skjedde, og det ender i katastrofe. Det er en dystopisk fortelling om hva som kan skje hvis det ikke tas drastiske og modige politiske grep. Det er modig å saksøke staten, og jeg ønsker dere lykke til!

Jeg skal lese fra et dikt jeg har skrevet, men jeg har ikke tid til å ta de første versene om optimisme, og heller ikke de om skepsis, så jeg tar slutten; katastrofe. Det er apropos dagens nyheter om mikroplast i norsk drikkevann, og det er plasten selv som snakker:

Transformasjon. Transformasjon. Transformasjon. Transformasjon.

Ohh. Jeg deles. Forsvinner. Min skjønnhet er minner. Jeg drømmer om skyld og jeg dør. Men det er det jeg ikke gjør.

Ohh. Jeg deles. Jeg deles. Det er det jeg gjør. Jeg er inni deg. Du er ikke helt som før.

Du har blitt mer plastisk. Mer stretchy enn før. Men du blør. Du gjør.

Hør. Hør. Det gode livet, det var før. Mens du strekker deg, og strekker deg og strekker deg, og dør!

Så da tar jeg bare over framtida. Jeg tar framtida. Og da blir det slutt. Absolutt. Slutt. Absolutt.