Klasse som kostyme

Torshovgruppa har det siste året undersøkt omsorg gjennom en rekke forestillinger som på ulike måter har forsøkt å forstå hvordan vi lever sammen, og hvem som betaler prisen for måten samfunnet er organisert på. Det mest vellykkede forsøket så langt er Dag Johan Haugeruds Sykdom og sosial nød. Forestillingen var både statisk og en smule selvtilfreds, men teksten var kvikk og presis, og forholdet mellom form og politisk prosjekt var tydelig. Meliorisme, som jeg tidligere har skrevet om, hadde mange gode ideer, men manglet den formmessige konsentrasjonen den trengte. Nå har de premiere på noe langt mer konvensjonelt, Wendy Kesselmans Min søster i dette huset bygger på den groteske Papin-saken fra Le Mans i 1933. Christine og Léa Papin arbeidet som hushjelper hos familien Lancelin. Da Madame Lancelin og datteren Geneviève ble funnet brutalt drept i huset, lå søstrene nakne sammen i sengen på pikeværelset. Saken ble raskt gjenstand for psykoanalytiske, seksuelle og litterære fortolkninger. Da Kesselman skrev stykket flere tiår senere, var en viktig bevegelse nettopp å forskyve oppmerksomheten fra de «gale» søstrene til forholdene de levde under: arbeidet, kontrollen, mangelen på fritid og et liv tilbrakt i andre menneskers tjeneste. Det er altså et materiale som i utgangspunktet rommer en ganske konkret klasseanalyse.

En parodisk verden

På Torshovteatret er scenen fylt av ting: Lamper, stoler, en stor sminkelampe og ulike møbler danner et overlesset borgerlig interiør. Den velstående Madame, spilt av Petronella Barker, og datteren, spilt av Nokokure Dahl, beveger seg inn og ut av rommet i ekstravagante kostymer: blondekjoler, turbaner, pelshæler og body over tights med et snev av Madonna i «Hung Up». Hushjelpene Christine og Léa, spilt av Marte Engebrigtsen og Maria Hildonen, er kledd i enkle hvite shorts, topper og forklær. I begynnelsen er Madame fornøyd med hushjelpene. Hun skryter av hvor lite hun merker dem, men etter hvert blir hun og datteren stadig mer misfornøyde, urimelige og ufyselige. De kritiserer arbeidet, ydmyker søstrene og fremstår gradvis mer karikerte i både rikdom og oppførsel. Hushjelpene trekker seg samtidig inn i sitt eget univers. Om kvelden ikler de seg de rike kvinnenes kjoler, kopierer gestene deres og gjentar replikkene de tidligere på dagen har fått slengt mot seg. Rollespillet viser hvordan hierarkiet fortsetter å eksistere inne i dem. Det finnes spor av mange forskjellige temaer i stykket; familietraumer, forventninger og antydninger av at datteren og den yngste hushjelpen knytter et slags bånd som gjør både fruen og den eldste søsteren opprørt. Men mye av det relasjonelle som ligger i Kessalmans tekst blir veldig overfladisk behandlet i Hemses regi, i stedet blir motsetningene stadig grovere. De rike kvinnene blir slemmere, hushjelpene mer desperate og psykotiske, og jo nærmere forestillingen kommer katastrofen, desto mer parodisk blir verden. Gjennom hele forestillingen ser vi det faktiske arbeidet: hushjelpene som rydder, vasker og beveger seg rundt i huset. Det faktiske arbeidet får meg til å tenke på at husarbeidernes klasseposisjon er spesiell nettopp fordi maktforholdet er så intimt. Tjenestepiken befinner seg i arbeidsgiverens hjem, håndterer klærne, maten og skiten deres, og er både ekstremt nær og nesten usynlig. Likevel føles det ikke som om forestillingen klarer å gjøre denne nærheten virkelig ubehagelig eller konkret.

Uklar regi

Jeg tror Rebecca Hemse har forsøkt å skape et stilisert horroraktig univers. Det er ikke i seg selv et problem, og det passer godt til materialet, men forestillingen peker hele tiden i samme retning, og det oppstår nesten ingen friksjon mellom elementene. Klasse blir estetikk og overdrivelse snarere enn relasjon, og makt er sjelden interessant når den går rundt utkledd som Cruella de Vil. Den blir mer ubehagelig når den oppleves som rimelig; når mennesket som utøver den samtidig kan betrakte seg selv som vennlig, progressiv og omsorgsfull. Barkers Madame har replikker som antyder nettopp en slik selvforståelse, men forestillingen lar aldri paradokset få særlig kraft. Dermed blir også skuespillerarbeidet merkelig flatt. Noen scener peker mot farse, andre mot horror, noen mot psykologisk realisme og andre mot bredt melodrama. Resultatet er ikke en produktiv ustabilitet, men en uklarhet i hva regien egentlig vil at vi skal se. Også søstrenes relasjon blir stående i en mellomposisjon, de sover i samme seng, leker, krangler, begjærer og imiterer. Det finnes et ubehag i nærheten deres som forestillingen stadig markerer, men ikke helt klarer å bruke. Er Léa en trussel mot Christines forsøk på å være den perfekte arbeideren? Eller er hun den som gjør det mulig for Christine å se sin egen situasjon utenfra? Mot slutten blir utviklingen nærmest mekanisk: mer ydmykelse, mer desperasjon og vold. Madame og datteren blir til slutt overfalt av søstrene og dras opp trappen. Vi ser ikke drapene, men hører skrikene og lyden av kamp utenfor synsfeltet. På dette tidspunktet begynner jeg å le. Det er neppe meningen, men latteren oppstår kanskje fordi forestillingen har presset konflikten så hardt i én retning at klimakset ikke lenger oppleves grusomt. Dersom det politiske resonnementet ender i at undertrykkelse fører til vold, har man forklart svært lite.

Kuratorisk ansvar?

Det er Torshovgruppa som har invitert Rebecca Hemse inn, og plassert forestillingen i et prosjekt som eksplisitt har omsorg som tema. Dermed finnes det også et kuratorisk ansvar jeg blir sittende å tenke mye på. Det er interessant at et ensemble ved Nationaltheatret ønsker å arbeide med omsorg, sosial ulikhet og klasse, men nettopp et slikt prosjekt har åpenbare fallgruver. Den politiske posisjonen kan bli så gitt på forhånd at kunsten først og fremst får i oppgave å demonstrere at man befinner seg på riktig side. Da oppstår et slags godhetstyranni: ikke fordi intensjonen er feil, men fordi kompleksiteten forsvinner. Min søster i dette huset er ikke uten interessante spørsmål, men den føles i dag forbausende fjern. Ikke fordi hushjelper og ekstreme klasseforskjeller har forsvunnet, men fordi forestillingen lar klasseforholdet bli stående som et historisk tablå: de rike på den ene siden, tjenestefolket på den andre. Dersom man først vil vende tilbake til dette materialet, må det finnes en grunn til å gjøre det aktuelt i dag. Mange nåtidige kunstnerskap viser hvor annerledes en undersøkelse av omsorg, makt og sosial ulikhet kan se ut. Hos dramatiker og scenekunstner Satoko Ichihara kan kapitalisme, kjønn, arbeid og begjær gli inn i groteske og komiske universer. Hvis de hadde brukt en dramatiker som Debbie Tucker Green, kunne de ha åpnet spørsmål om klasse og institusjonell makt fra et annet ståsted enn det historiske borgerhjemmet. Poenget er ikke at én av disse nødvendigvis burde vært valgt, men at tekstvalget i seg selv er en del av Torshovgruppas politiske prosjekt, og at Ichichara og Tucker Green minner meg på hvor mye mer uforutsigbar en politisk forestilling kan være i dag. Torshovgruppas prosjekt har vært interessant fordi ensemblet har ønsket å bruke sitt teater til å stille store spørsmål. Min søster i dette huset er en forestilling som gjør konfliktene så entydige at de nesten lukker seg idet de presenteres, og man blir sittende igjen med veldig lite.