S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Rudolf Terland Bjørnerem – 20. juni 2014

Kapitalens uransakelige veier

Foto: Dag Jenssen.


Publisert
20. juni 2014
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk

Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival (PIT) gikk av stabelen for tjuende gang 11.-14. juni.

Festivalen ble startet i 1995 og er en av Porsgrunns største og viktigste kulturbegivenheter. Gateopptredener og utendørsforestillinger er en sentral del av festivalen.

PIT organiseres av Grenland Friteater. En friteatergruppe som ble stiftet i 1976 med inspirasjon fra blant annet den polske teaterfornyeren Jerzy Grotowski. Fra stiftelsen og fram til i dag har en utfordrende balansegang mellom kunstnerisk nyskapelse og tilgjengelighet vært sentral både for Grenland Friteater og for PIT.


Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/kapitalens-uransakelige-veier
Facebook

ANMELDELSE: Til grunn for Lukta av penger ligger et ambisiøst prosjekt det står respekt av. Det er et forsøk på å behandle et alvorlig tema gjennom humor og spenning. Balansegangen er imidlertid utfordrende og overgangene ikke alltid sømløse. Det skriver Rudolf Terland Bjørnerem, som har sett forestillingen.

Tradisjonen tro tjuvstartet Grenland Friteater festivalen med en større utendørs forestilling. Lukta av penger hadde premiere allerede tredje juni på Du Verden sjøfartsmuseum og vitensenter. Forestillingen er basert på en rekke karakterer fra Kjartan Fløgstads romanunivers og spesielt fra romanen Fyr og flamme fra 1980. Sentralt i forestillingen står karakteren Hertingen. Navnet kommer fra verbet «å herte», å dele. Hertingen er så og si en inkarnasjon av 1900-tallets norske arbeiderbevegelse og kampviljen og solidariteten knyttet til denne. Lukta av penger begynner med en minnestund for Hertingen på Du Verden. I en påkostet seremoni organisert av det fiktive selskapet IncaNor skal Hertingen begraves en gang for alle og asken stilles ut i glassmonter på museet. Seremonien avbrytes imidlertid av at Hertingens gamle arbeidskamerat, Marthon Danielsen (Geddy Aniksdal), stjeler asken og gjemmer den i en varebeholdning på vei til IncaNors base i Peru. Etter dette danner en samtale mellom Marthon og Camilla Forberg (Kjersti Posti Høgli) – et tidligere AKP-medlem som nå er ansatt hos Arbeiderbevegelsens Arkiv – utgangspunktet for resten av forestillingen. De har begge personlige erfaringer fra Peru. Marthon som sjømann og Camilla Forberg som ung forsker. Disse to karakterene tar oss først tilbake til 1932 hvor Hertingen og Marthon dras med i et opprøret i Trujillo, en by nord i Peru. Så deles vi i fire grupper og får se fire forskjellige scener fra borgerkrigen i Peru 1980-2000. En konflikt som utspilte seg mellom den maoistiske geriljaen Lysende sti og den peruanske regjeringen. Det hele ender i et spektakulær show anno 2014 på en av IncaNors fabrikker i Peru.

Til grunn for Lukta av penger ligger et ambisiøst prosjekt det står respekt av. Forestillingen er på samme tid opplysning og underholdning. Det er et forsøk på å behandle et alvorlig tema gjennom humor og spenning. Balansegangen er imidlertid utfordrende og overgangene ikke alltid sømløse. Vekslingene mellom det parodiske eller revyaktige og engasjerende handlingsforløp med dramatisk musikk og lydeffekter gir et springende inntrykk selv om scenene hver for seg er vellykkede og utført med teknisk dyktighet. Tidvis gjør dette at jeg føler meg litt for ledet som publikum overfor scenehendelsene. Overdrevne karikaturer og dramatiske lydeffekter gjør at det flere steder føles litt for tydelig hva det er meningen at jeg skal tenke om det som foregår. Noe overraskende utgjør derfor en liten avlukket konsert komponert av Vidar Ytre-Arne et absolutt høydepunkt. Konserten er tilegnet «los desaparecidos», de bortkomne eller kidnappede, som det i følge programmet er i hvert fall 69 280 i dokumenterte tilfeller av. I fraværet av et handlingsforløp evner Ytre-Arnes musikk å åpne et rom for refleksjon hvor de menneskelige konsekvensene av konflikten som skildres kommer mer under huden på meg enn i noen annen del av forestillingen. I tillegg til komponisten selv deltar Anette Röde Hagnell på piano og sang og Truls Hannemyr på bass.

Brorparten av personene i stykkets er karikerte typer. Stort sett fungerer dette godt, spesielt i de humoristiske delene, men noen steder savner jeg mer nyanserte karakterer. Spesielt i scenene fra borgerkrigen oppleves noen av rollen som for ensidige. På tross av gode skuespillerprestasjoner fremstår de i for liten grad som mennesker med motsetningsfylte og kompliserte forhold mellom tanke og handling. Jeg skulle gjerne visst mer om hvilke følelser og refleksjoner som foregår hos den maoistiske geriljalederen Comrade Raol (Lars Vik) som finner det nødvendig å ta livet av en deltager i bevegelsen som vil trekke seg ut. Det samme gjelder den tyggegummityggende amerikanske kapteinen Stanley Kowalski (Leif Arild Sanden) som er ansvarlig for et angrep på en sivil buss og henrettelsen av en fange. Parodien blir et tidvis hinder for å ta inn over meg de viktige hendelsene som ligger til grunn.

Forestillingen benytter seg mye av interaksjon med publikum og vi integreres flere steder i handlingen. Dette er stort sett et vellykket og et effektiv grep. Spesielt minnestunden i åpningen med Lars Vik som ivrig eventarrangør er et humoristisk høydepunkt. Han er så overbevisende i rollen at det tar tid før vi skjønner at personen som anviste oss til plassene og delte ut programmer er en skuespiller. At andre skuespillere er plassert ute blant publikum bidrar til denne spenningen. Utover i forestillingen blir imidlertid grepet uklart. Vi dras flere steder mellom å være flue på veggen og del av en handling vi ikke har noen rolle i. Kanskje henger denne uklarheten sammen med utfordringen med å binde stykkets forskjellige deler sammen. Sammenhengen mellom den norske fiskenæringen i Peru, oss i publikummet, borgerkrigen 1980-2000 og opprøret i 1932 er noe utydelig utover den rent geografiske sammenhengen og personlige tilknytningen til to av karakterene. Jeg sitter mer igjen med et historisk bilde av Peru preget av borgerkrig og konflikt enn et kart over «kapitalens uransakelige veier» fra Porsgrunn og ut i verden. Budskapet er likevel tydelig: kapitalens veier er uransakelige, men det er også Hertingens, som Marthon uttrykker det. Men hva slags former tar disse parallelle banene i dag? Dette forblir et ubesvart spørsmål.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no