Kaffe og koreografi

I 2025 grunnla den kvenske danseren og koreografen Astrid Serine Hoel dansekompaniet Karhutanssi Dance Company, Norges første kvenske dansekompani. Ordet karhutanssi betyr «bjørnedans» og henviser til det som etter sigende er den eldste formen for kvensk dans, en rituell danseform utført i forbindelse med bjørnejakt. Kompaniets første forestilling hadde samme tittel som kompaniet og hadde premiere på Festspillene i Nord-Norge i 2023. Siste helgen i august hadde Karhutanssi Dance Company premiere på sin andre forestilling, Vaimovoima, på Dansens hus. Vaimovoima betyr «kvinnekraft» på kvensk, og på Dansens hus’ podkast forteller Hoel at det sammensatte ordet er relativt nyskapt. I en NRK-sak fra 2022 leser jeg at ordet tilskrives den avdøde journalisten Heidi Nilima Monsen som jobbet i den kvenske avisen Ruijan Kaiku. Hun ville vise at kvinner kunne være sterke akkurat som menn. I møte med forestillingen tenker jeg at tittelen handler om å vise styrken i de kvenske kvinnene både i tradisjonen og i samtiden. I filmen Bjørnedans som ligger i nettspilleren til NRK, får vi følge Hoel på jakt etter kvenske dansetradisjoner i Finnmark, i Tornedalen i Sverige og i Estland. Det er lite kunnskap om kvenske dansetradisjoner, og det spekuleres i om det kommer av den læstadianske religionen der det ble påstått at dans var syndig. Med dette kan en del av de gamle tradisjonene ha forsvunnet. I andre tradisjonsområder med tilknytning til det finske, finner Hoel både de rituelle dansene knyttet til bjørnejakt og sosiale folkedanser.

En halv kopp kokekaffe

Når vi kommer inn på Studioscenen på Dansens hus, blir vi først tilbudt en halv kopp kokekaffe i en liten blå kopp med skål. Det skal åpenbare seg hvorfor vi får kaffen etter hvert, men først smaker jeg grundig på den for å finne ut hva det er meningen at den skal si meg. Så blir vi instruert til å telle til tre på kvensk mens vi gjør sirkelbevegelser med hånden over koppen og snur den tomme koppen på hodet. Over scenen henger det brungule stoffstykker fra en klessnor, og de samme stoffene henger fra taket. Utøverne har litt ulike kostymer, men de fleste av dem er kledd i behagelige klær, og de er holdt i fargene svart og rød. Astrid Serine Hoel selv har på seg en vrengt, hjemmestrikket ullgenser og moderne turbukser. Vaimovoima er et konglomerat av en forestilling. Det benyttes mange ulike dansestiler og musikksjangre. På scenen er det seks utøvere, inkludert musiker Hilja Blasnes Løvvik og Hoel selv. De virker alle ulikt skolert og med forskjellige styrker og svakheter. Noen av aktørene har kvensk bakgrunn, mens andre ikke har det. Innledningsvis er det en sekvens til rockemusikk der fire av utøverne først danser i ring med ekspressive armbevegelser før de sammen stiller seg på rekke og headbanger. De setter opp håret i hestehale og løfter armene som om de skal bokse mens de hopper opp og ned. Etter en stund får vi også en solo der en av utøverne danser hiphop. Senere får vi scener med det som oppleves som standard samtidsdans med gulvbevegelser og lengtende armer før vi får se mindre ekspressive pardanspartier som har preg av folkedans. Musiker Løvvik deltar både i noen av dansepartiene og som livemusiker på scenen. Hun spiller på det tradisjonelle strengeinstrumentet kantele, og i en scene synger hun en egenkomponert sang om gruvedeponiet i Repparfjorden mens resten av ensemblet sitter tett rundt henne. Midt under forestillingen sitter Hoel alene på scenen og ber oss om å ta frem kaffekoppene vi har satt under stolene våre. Stemmen hennes er ført gjennom en vocoder, og hun høres ut som en blanding av Daft Punks «Around the world» og stemoren fra Disneyfilmen Snehvit. Hoel sier at vi skal spå i kaffegrut. Vi skal løfte opp kaffekoppen som står opp ned på skålen, og om kaffegruten som har falt ned for eksempel ser ut som et hjerte, kan det hende det vil skje noe spennende på kjærlighetsfronten. Andre mønstre kan tyde på andre ting.

Mangfoldig og ufokusert

Vaimovoima er en mangfoldig og tidvis ufokusert forestilling. De koreografiske sekvensene er korte, og det er litt uklart hvordan de henger sammen dramaturgisk. Temaet om de sterke kvinnene går igjen i koreografien. Det ser vi i alt fra headbangingen, boksehendene og pardansene til protestsangen om Repparfjorden og spåingen i kaffegrut, men når det ikke gås i dybden på noen av tingene, så oppleves det litt overflatisk. For selv om kvinnestyrke er en fellesnevner, er ikke denne nevneren sterk nok til å samle alle de ulike uttrykkene. Jeg tror forestillingen hadde vært tjent med å fokusere tydeligere på enkeltbilder og -sett med bevegelser. Det er flere uforløste scener. I en sekvens i første del av forestillingen bindes to av danserne på hender og føtter mens resten av utøverne klapper og hoier for å få publikum med på klappingen. Det føles som intens og unødvendig publikumsinvolvering. Fordi det er noe underlig med å klappe mens noen er bundet, skapes det ubehag i rommet, og dette ubehaget setter jeg pris på, men jeg blir også forvirret, for dramaturgisk sett er det for tidlig med et entusiastisk høydepunkt. Jeg blir usikker på hvorfor scenen kommer så tidlig.  At jeg opplever forestillingen som ufokusert og uforløst, betyr ikke at det ikke finnes spennende elementer. For eksempel er det fint når danserne interagerer mer med scenografien og beveger seg sammen med stoffstykkene. Men den hektiske dramaturgien gjør at disse elementene får for lite plass. Når det slippes ned et fiskegarn fra taket, og en av danserne svøper seg i det som om hun er fanget og danser med garnet rundt seg, oppstår det et fint bilde, men akkurat når jeg begynner å synes at det er interessant, avsluttes det, og jeg får ikke vite hva det kunne blitt dersom de hadde stolt på materialet og dratt det ut i tid. Det er mulig de er redde for kjede publikummet sitt, men det er mye kjedeligere med nye partier med standard samtidsdans og street dance enn rulling i fiskegarn. Det siste har jeg ikke sett før. Astrid Serine Hoel er både danser og koreograf i forestillingen, og jeg tror kompaniet hadde vært tjent med å ha en koreograf som ikke også er på gulvet og en streng dramaturg. Det er også ujevnheter i kvalitetene på fremføringen av dansen, og bevegelsene er flere steder ikke presise nok. Her kunne en koreograf som ikke står på gulvet hatt muligheten til å få et bedre overblikk. Disse ujevnhetene bidrar til et uttrykk som oppleves uferdig, og forestillingen fremstår litt umoden. Dette kan imidlertid sette seg etter hvert som forestillingen blir vist mer.

Kvenske kulturbærere

Til tross for at jeg har innvendinger til innhold, utføring og formidling i denne forestillingen, er Karhutanssi Dance Company et imponerende prosjekt. Hoels jakt på kvensk dans og bevegelseskultur viser hvor sårbar dans er som kulturbærer. Dans dokumenteres sjeldnere enn andre uttrykk for folkekultur, og den har vist seg mindre motstandsdyktig i møte med majoritetskultur. Når Hoel blander tradisjonsdans med samtidsuttrykk som er kjent for majoritetspublikummet, viser hun hvordan dans er levende kultur, alltid i bevegelse og i endring. I filmen Bjørnedans forteller Hoel på voiceover hvordan hun i Nord-Norge alltid blir konfrontert med at hun har østlandsdialekt når hun forteller at hun er kven. I Sør-Norge er det visst ingen som vet hva kvener er, og der får hun heller ingen spørsmål. Jeg mistenker at dette er i endring, og levende kvensk dans er en del av endringen. Jeg håper Karhutanssi Dance Company stoler på seg selv og drar sekvensene ut i neste forestilling.