Jakten på helheten

I en kommentar på Scenekunst.no 7. januar presiserer Hans Henriksen sin tidligere kritikk av teatrene og teaterpolitikken og modifiserer konklusjonene.

Vi forstår nå at Henriksens kritikk av ”hybridmodellen” likevel ikke er en kritikk av at de offentlig støttede teatrene ”skal være alt for alle” (jf. innlegget Man står der man sitter, på Scenekunst.no 26.11.2012). Det Henriksen denne gangen kritiserer, er høye billettpriser. Teatrene må gjerne vise musikaler, komedier og dramatiseringer av store populære romaner, bare billettprisene ikke er for høye, skriver han. Problemet er, i følge Henriksen, ”at teatrene priser slik at det mest populære er et eksklusivt tilbud for de pengesterke for å få råd til det mer smale som heller ikke har et bredt publikum”.

Kunnskapsbehov Hvorvidt dagens billettpriser representerer en barriere for å nå et mer sammensatt publikum, foreligger det lite systematisk kunnskap om. Det vi vet, er imidlertid at flere av teatrene har hatt gode erfaringer med rabatterte priser for bestemte grupper, kombinert med spissede, oppsøkende formidlingsprogram. Her er det likevel behov for å fremskaffe mer kunnskap.

Som et ledd i arbeidet med å styrke kunnskapsgrunnlaget, deltar fem av NTOs medlemsinstitusjoner i utviklingen av publikumsundersøkelsen Oslo Atlas. Målet er å legge til rette for systematisk arbeid for at institusjonene i større grad skal kunne nå de delene av befolkningen som i dag ikke benytter seg av tilbudet deres. Undersøkelsen, som er en del av et større prosjekt kalt Performa, vil gi økt kunnskap om ikke-brukere av performativ kunst i Oslo-regionen, blant annet ved å avdekke barrierer og motivasjonsfaktorer for besøk og ved å identifisere ulike typer av ikke-brukere.

Å finne frem til en prispolitikk som på best mulig måte balanserer ulike hensyn er opp til hvert enkelt teater. Og slik bør det, etter NTOs syn, også være.

Rammetilskudd og større frihet Vi er glade for alle presiseringer som kan bidra til å løfte debatten og hindre at man snakker forbi hverandre. Når Henriksen er bekymret for kunstnerisk utvikling og publikumssammensetning, forstår vi at billettpriser er en viktig del av debatten – i den grad prisene virker ekskluderende. Det vi stiller spørsmål ved er imidlertid selve premisset om at teatrene blir stadig mer kommersielle, og at denne utviklingen tvinges frem av dagens kulturpolitikk.

I følge Henriksen beveger teatrene i Norge seg i retning av en ”krise” på grunn av de kulturpolitiske endringene som inntraff på 1980- 1990- og 2000-tallet. Endringene oppsummerer han i ”aksjelov og New Public Management, armlengdes avstand og nye styringsverktøy”, kombinert med “bestillingen fra politisk hold om at teatrene bør ordne en større del av inntektene sine selv”. Med dette mener Henriksen at kommersialiseringen av de offentlig støttede teatrene begynner.

Hva de kulturpolitiske endringene faktisk består i, og hva som er sammenhengen mellom disse endringene og den påståtte kommersialiseringen, er det ikke så lett å forstå ut i fra det Henriksen skriver. Ei heller hvordan endringene, på en og samme tid, skal ha resultert i en ”slags offentlig ansvarsfraskrivelse” og ”instrumentell politikk”.

Den viktigste kulturpolitiske endringen i den perioden Henriksen viser til, er innføringen av rammetilskuddsordningen i 1990. Hensikten med omleggingen var å gi teatrene større økonomisk ansvar og størst mulig grad av frihet og forutsigbarhet. Teatrenes egeninntekter ble ikke lenger trukket inn i beregningene av driftstilskuddene, og det ble institusjonenes egen sak å budsjettere de samlede inntektene.

Etter hvert ble dagens mål- og resultatstyring utviklet med utgangspunkt i noen hovedmål som har ligget mer eller mindre fast, og som i dag er formulert slik:

1. Et profesjonelt tilbud av teater-, opera-, danseforestillinger og andre scenekunstuttrykk over hele landet.

2. Høy kvalitet gjennom utvikling og fornyelse

3. Nå hele befolkningen

4. Effektiv ressursutnyttelse

Vi ser nå tendenser til en mindre detaljert mål- og resultatstyring kombinert med en innføring av periodiske evalueringer. Dette er en omlegging som nettopp har til hensikt i større grad å legge til rette for kunstnerisk og organisatorisk egenart, og i større grad dreie oppmerksomheten mot innhold og kvalitet også i styringsverktøyene.

Endringene på 1990-tallet ble innført etter økonomiske krisetider på 1980-tallet, hvor det i flere tilfeller kan være betegnende at ”overlevelse ble teatrene viktigste prosjekt” først og fremst på grunn av manglende kompensasjon for en galopperende lønns- og prisstigning. Siden rammetilskuddsordningen ble innført, har det derimot vært en årlig vekst i rammetilskuddet, om enn pris- og lønnsveksten og utviklingen i pensjonskostnader som hovedregel har oversteget veksten i tilskuddet. Likevel har bevilgende myndigheter vist vilje til i høy grad å sikre teatrene forutsigbare rammevilkår.

Utviklingen har altså gått i retning av større ansvar og større økonomisk frihet for teatrene. VI minner også om at teatrene har en kunstnerisk ledelse på toppen. Det er vel neppe denne friheten som har ført til den påståtte ”pragmatismen”, som etter Henriksens definisjon ”vil yte lite motstand mot krefter som for eksempel pengemakten”?

Det ville i så fall være en drøy påstand preget av en mistillit til teatersjefene – til fordel for de samme styresmaktene som Henriksen spår vil favorisere “den teatersjef som tar inn mest inntekter fra billettsalg”.

Både Henriksens eget forslag om et politisk definert tak på hvor mye et teater skal kunne ta inn på billettsalg, og det forslaget som han viser til (men kanskje ikke slutter seg til?) om å flytte midler fra teatrene til et søkbart utviklingsfond, handler imidlertid om å innskrenke teatrenes økonomiske og kunstneriske beslutningsmyndighet.

Manglende dokumentasjon Vi finner ikke noen dokumentasjon hos Henriksen på at teatrene i Norge er blitt mer kommersielle, eller at utviklingen går i retning av ”færre produksjoner”, ”sikrere programmering”, ”svekket kunstnerisk profil” og ”smalere publikum”.

Påstanden om færre produksjoner er målbar og slik sett enkel å tilbakevise. NTOs statistikk viser at summen av antall produksjoner ved de offentlig støttede teatrene har økt i løpet av 2000-tallet. De tre øvrige påstanden fordrer en historisk analyse av teatrenes profil, programmering og publikumssammensetning.

I stedet for å dokumentere disse påstandene med henvisning til slike analyser av teatrene i Norge, nøyer Henriksen seg med å vise til og parafrasere den amerikanske produsenten Michael Kaiser og kulturviteren Dragan Klaic – uten å diskutere overførelsesverdien av deres erfaringer og analyser til norske forhold. Og når Henriksen viser til den danske rapporten Veje til Udvikling, viser han i virkeligheten igjen til Kaiser og Klaic, ettersom denne rapporten i høy grad lener seg nettopp på deres erfaringer og teorier og i mindre grad på grundige, kvalitative analyser av teatrene i Danmark.

Strukturell nytenkning eller innsparinger? Når Henriksen vender blikket tilbake til Norge, er det Oslo Nye Teater han bruker som eksempel på kommersialiseringen.

Oslo Nye Teater er det offentlig støttede teatret i Oslo som siden 1999 ikke er statsfinansiert, og som på 2000-tallet altså ikke har blitt påvirket av den statlige kulturpolitikken. I stedet har teatret vært prisgitt Oslo kommune som eneste offentlige finansieringspart. Det er dermed langt mer nærliggende å trekke frem Oslo kommunes behandling av Oslo Nye Teater for å illustrere mulige konsekvenser av å overføre hele finansieringsansvaret fra stat til kommune/fylkeskommune, enn for å si noe som helst om den statlige kulturpolitikkens innvirkning.

I tilfellet Oslo Nye Teater har vi vært vitne til politikere som har hentet argumenter og begreper fra strukturkritikere innenfor scenekunsten for å kamuflere kommunale innsparinger som strukturell nytenkning. Et stykke på veien mottok byråden endatil honnør fra blant andre Henriksen for å vise ”vilje til å tenke strukturelt nytt” (jf innlegget Teatrene trenger store forandringer på Scenekunst.no 6.11.12).

Denne risikoen for å levere argumenter til konklusjoner som man ikke nødvendigvis deler, betyr selvsagt ikke at det skal legges lokk på strukturdebatten om norsk teater.

Men kritikken av både teatrene og teaterpolitikken må være basert på kunnskap og underbygges bedre, og konsekvenser av endringsforslag må diskuteres grundigere. Her er vi enige med Henriksen når han etterlyser gode analyser og denne gangen understreker at strukturendringer er risikofylt, at barnet fort kan forsvinne med badevannet og at det er usikkerhet rundt hva dette kan og skal være.

Sammensatte rammevilkår Selv om vi ikke kan slutte oss til Henriksens beskrivelser av hvordan teatrene og teaterpolitikken har utviklet seg, deltar vi gjerne i debatten om hvordan norsk teater stadig kan bli bedre. Den debatten kan handle om de kulturpolitiske rammevilkårene og om strukturer, arbeidsmåter, avtaleverk, med mer. Og den kan handle om forskning og utdanning som også har en betydelig innvirkning på utviklingen av norsk teater.

Det viktigste er likevel at bransjen står samlet for å hindre nedskjæringer som kan tvinge frem noen av de endringene som Henriksen skisserer, og at vi har et helhetlig blikk på scenekunstpolitikken. Det er utgangspunktet for NTOs mer evolusjonære tilnærming – hvor vi blant annet tar til orde for å videreutvikle nettet av autonome, produserende og programmerende teatre rundt om i landet og samtidig styrke Kulturfondet og legge til rette for mer samarbeid mellom de produserende og programmerende teatrene og mellom de produserende teatrene og scenekunstkompaniene.

Samtidig kan det være verdt å reflektere over hvilke rammer for teaterkunsten som legges av kulturpolitikken og de andre faktorene som er nevnt ovenfor, og hvilke rammer som legges av historie, kultur, demografi, geografi og andre forhold som både kulturpolitikken og hvert enkelt teaters kunstneriske visjoner nødvendigvis må ha et blikk for.