It can be pretty hard

Dette er sluttscenen: En person pålesset hauger av klær som alle symboliserer ulike kulturelle tilhørigheter, synker sammen slik at vi ikke lenger kan ane et menneske der inne. I stedet ser vi bare en haug med tøy, bare symbolikk, bare klisjeer. Dersom dette er svaret på forestillingstittelen How hard can it be? er nok svaret – Pretty hard. Men likevel antydes en mulighet: Det er kanskje på tide å tre ut av sin tillærte identitet, om så bare for et lite karnevalesk øyeblikk, for å undersøke hvilke roller vi kler oss i til daglig.

Western som linse Koreograf og konseptutvikler Yaniv Cohen har valgt et vellykket grep for å kommentere konflikten i Midtøsten. Ved å bruke westernfilmens klisjeer som linse, blir det mulig for oss å se hvor fastlagt dramaturgien i konflikten er, og hvor fastlåst deltagerne er i sine roller. Utgangspunktet for forestillingen er flere videointervjuer gjort i Jerusalem, der Cohen har bedt innbyggerne fortelle hvorfor byen er viktig for dem. Vi får møte en rekke ulike mennesker som har det til felles at Jerusalem oppleves som nettopp deres by.

Her er den gamle kvinnen som forteller oss at Jerusalem alltid har tilhørt muslimene, og de unge guttene som stolt proklamerer at de har tjent i den israelske hæren og forsvart byen som jødenes hellige eiendom. Vi møter den gresk-ortodokse presten som forklarer at gjennom denne byen strømmer all historie. Vi møter den unge jenta som elsker Jerusalem, rett og slett fordi det er der hun har vokst opp. Vi møter den europeisk utseende og troende jøden som forteller at løsningen på konflikten er enkel: Når vi bare forstår at ordet «palestiner» er et oppkonstruert ord uten reell historisk forankring, vil man forstå hvem byen tilhører. Men vi møter også den åtti år gamle muslimen som forklarer at problemene begynte da utlendingene kom tilreisende fra Holland, Polen, Russland og alle de andre landene der ute.

Forutsigbare posisjoner Det slående med alle disse menneskene er hvordan ideologiske og religiøse diskursive praksiser rett og slett snakker gjennom dem. Svarene vi får er bemerkelsesverdig forutsigbare. Det er som om selve intervjusituasjonen får dem til å svare det de antar er forventet av dem. Alle synes bevisste på å plassere seg selv der de har lært at de hører hjemme. Som talehandlinger blir svarene deres til offentlig, ferdigprodusert stillingstagen heller enn personlige og undrende utsagn.

Det som gjentas, er de ulike posisjonenes klisjeer. «This land is my land». Gud har fortalt det og historien forteller det. Min fortelling er den sanne fortellingen. Det som mangler, er «This land is your land».

foto: Thor Brødreskift

Skjev duell Gjennom forestillingen bearbeides disse klisjeene på vellykket vis ved hjelp av klisjeer fra et helt annet univers. Lydbilde, musikk, kostymer og danseuttrykk drar oss inn i en western-metaforikk som i første omgang kan virke litt merksnodig. To likeverdige partnere møtes til duell, et bilde som i utgangspunktet kan oppleves som problematisk. Man kan neppe påstå at partene i Midtøsten-konflikten er likeverdige. Men så starter da også forestillingen med å poengtere at så ikke er tilfelle, ved at den ene parten står på kne med hendene bak på ryggen, mens den andre har rollen som bøddel.

Nakne og makne Duellmetaforen er et nødvendig grep for å kunne arbeide med tematikken på et medmenneskelig plan. Det åpner opp for å spørre om vi ikke som enkeltindivider har mulighet til å tre ut av rollene som historien har pålagt oss. Hvilken rolle vi kan spille dersom vi tillater oss å bare være mennesker? Det er her grepet blir elegant. De to mennene kler av seg og står nakne på sokkelesten. Uten en tråd danser de en slags cowboydans side om side med parallelle steg, og det blir umulig å ikke trekke på smilebåndet. Dermed vinner danserne publikums hjerter. Synet av Yaniv Cohen og dansepartner Asher Lev er unektelig komisk, og det er umulig å ikke glede seg over hvor vakre de to er, der de danser side om side, nakne og makne.

Forestillingen er enkelt og systematisk bygget opp. Vi får vekselsvis se intervjuklipp på storskjerm og danserne som trer inn konkrete konflikts- og forhandlingssituasjoner vi kjenner igjen fra westernfilmer. Dette er igjen iblandet dansesekvenser der danserne ikler seg tøy hentet fra et klesstativ som rammer inn scenen. Vi ser dem utkledd som nonne, i burka, i tradisjonelle jødiske bekledninger, palestinasjal – og cowboyantrekk. Sammen jobber de seg gjennom de påkledningene, situasjonene og ritualene.

Gjentakelser Et stykke inne i forestillingen blir man klar over at dette ikke leder noen vei, og det oppstår en slags kjedsomhet over de stadige gjentagelsene, en kjedsomhet som ikke tillates å blomstre fordi den stadig dempes av små komiske øyeblikk som får publikum til å holde koken. Til slutt er det likevel nok, og det hele stanses av en herlig seanse der den ene danseren rett og slett river alle klærne ned fra hengerne og kaster dem inn i rommet. Når klærne senere kastes i luften i jakten på et passende antrekk, blir det for alvor tydelig hvor ubrukelig identitetens tvangstrøye kan være dersom vi ikke våger å løsne litt på alle knutene.

Samtidig trekkes vi inn i galskapens univers. Den ene danseren kravler gryntende rundt i tøyhavet på gulvet, mens den andre konstruerer et nytt kostyme ved å sette cowboystøvlene sammen til en slags hatt som settes på hodet, slik at det hele får et demonaktig, urgammelt uttrykk. På sett og vis blir det klart for oss at å konstruere en ny identitet ikke er en enkel sak.

Ingen løsning Akkurat det kan vel enhver amerikaner skrive under på, for selv om det er mulig å synge «This land is my land, this land is your land», så er ikke det nasjonale utgangspunktet for westerneventyrene et konfliktløst territorium. Det er så mye som kan gå galt og så mye som kan bli feil.

Sluttscenen der mennesket forsvinner i sin egen kleshaug, understreker dermed et viktig poeng. Selv om det er nødvendig å løsne litt på snippen, er ikke det løsningen på konflikten i Midtøsten. Hadde det vært så enkelt som å bare slutte å være jøde, palestiner, kristen – eller noe helt annet – så vil man vel tro at menneskene i Midtøsten hadde sluttet med det for lengst.

Grethe Melby (f.1972) er medieviter med graden cand.polit fra institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen. Hun har bakgrunn fra Skrivekunstakademiet i Hordaland og har jobbet som teaterprodusent, prosjektkoordinator, kritiker og journalist.