Iscenesatt ærlighet

Det føles kynisk å skulle anmelde ei forestilling som Fuck My Life. Her står ti Oslo-tenåringer – alle uten tidligere sceneerfaring – blottstilt foran oss, og forteller tilsynelatende utilslørt om de såreste episodene i livene sine. Hvordan kan man kritisere noe sånt?

Publikum får møte historier med rot i en virkelighet de fleste av oss ellers bare får innblikk i tilskåret og forenklet i medienes daglige dekning. Det berettes om knivstikking utenfor soveromsvinduet, kjedsomhet foran pc’en, en far som blir myrdet, en far som tar selvmord, utmattelsessyndrom (vår tids mest typiske diagnose?), hva det virkelig innebærer å være ung, homofil og muslim, om hvor DRITT LEI man som somalier er av å bli båssatt, om risikoen og sårbarheten i flørt og forelskelse, om (så klart) drømmer og selvrealisering – og om hvor mye man FORAKTER å snakke om drømmer og selvrealisering.

Noen ganger spyttes historiene ut, rytmisk og bastant. Andre ganger, mens tårene velter opp i øynene til fortelleren, nær hviskes ordene, og vi lener oss fram på publikumsradene for å få med oss alt som blir sagt. Slik bevisstgjøres vi som lyttere, det føles umulig ikke å opptre respektfullt.

Vitnesbyrd En ung gutt forteller detaljert om fobiene som hemmer ham i hverdagen, blant annet om angsten for å måtte kaste opp når livet ”drar på”. – Jeg sliter i pressituasjoner. Men her står jeg, sier han, og mottar kveldens første spontane applaus. Om man klarer å opptre distansert og kritisk i møte med slike vitnesbyrd, skal man være temmelig avstumpet.

Likevel: De personlige fortellingene er selvfølgelig rammesatt av sceniske virkemidler: dramaturgi, fortellerteknikk, lys, musikk, videoprojeksjoner. Når man jobber med personlige berettelser i performative sammenhenger, bør de kunstneriske grepene fungere som vektstang for fortellingene. Dersom synergien mellom de samfunnsaktuelle historiene og den kunstneriske innpakningen fungerer optimalt, skapes det mulighet for å rokke ved publikums fordommer og syn på samfunnet (og dets ungdommer).

Med respekt Dermed føles det ikke så kynisk likevel. Å vurdere rammesettingen for fortellingene blir av overfornevnte årsaker meningsfullt, og here goes:

Det er så mye som kunne gått galt. Det hadde vært så lett å falle for lysten til å overforenkle, bruke store ord, parodiere, gi etter for behovet for å underholde, ta historiene for lite på alvor – slik at presentasjonen av dem hadde blitt lite dyptloddende. Men heldigvis, regissør Per Olav Sørensen har tydelig hatt respekt for at de personlige fortellingene i seg selv er nok til å gi en følelsesmessig forståelse for hvordan det oppleves å være på innsiden av disse tidvis brutale sidene av samfunnet, og slik gjøre virkelighetene som presenteres mindre fremmede for publikum.

Nærbilder av fortellerne på bakveggen, både talende portrettbilder og synkrone liveopptak, bidrar til å skape forsterket følelse av blottstilthet, og dermed også en ytterligere nærhet til hver enkelt forteller og hans eller hennes historie.

Overforklart Kun unntaksvis har regissøren falt for fristelsen til å mate oss med teskje. For eksempel ved en av aktørenes, ei 18-årig jentes, malende fortalte, intense historie. Først antar man det handler om depresjon, deretter gjetter man seg til anoreksi, før man får avslørt at det dreier seg om utmattelsessykdom. Dette er så sårt fortalt og hadde virket så sterkt – om man ikke samtidig på bakveggen blir vist dystre shots av fortelleren, tatt ovenfra, med skygger under øynene, og ord som ”angst”, ”fortvilelse” og ”frykt” flammende mot oss i lysende bokstaver. Dette gjør meg frustrert. Jeg liker ikke å bli undervurdert som publikummer, å få ting overforklart. Man må stole på at tilhørerne klarer å ta inn alvoret i jentas historie uten overtydelige stikkord og dramatiske bilder.

Men stort sett er slike overtydelige grep unngått i Fuck my life på Det Norske Teatret. Det er befriende.

Som seg selv Man kan kanskje innvende at temaene som presenteres ikke blir problematisert nok, at de ikke rammesettes mer, for eksempel gjennom spørsmål og kommentarer på scenen. Til dette vil jeg si at det virker som at aktørene er blitt grundig intervjuet i produksjonsfasen, slik at fortellingene både framstår som reflekterte og problematiserende innad i framføringen av dem. Igjen: personlige og ærlig fortalte historier har i seg selv evne til å vekke omsorg for andre mennesker. Det trengs ikke nødvendigvis uttalt analyse for å skape denne nærheten, eller for at publikum kan lese politisk innhold inn i det som blir fortalt. Man får en anelse av at de ti ungdommene har fått en økt ytringskompetanse, en økt forståelse for egen identitet, og har opparbeidet et nært fellesskap i løpet av arbeidet med forestillinga. Dette tror jeg kan gi en pedagogisk effekt gjennom at de blir rollemodeller, ikke bare for de jevnaldrende, men for alle alders- og samfunnsgrupper. De viser styrken som ligger i å stå fram som seg selv.

Trygge Fortellerne er typisk tenårings-keitete og -såre, men virker likevel fulle av selvtillit, eller i alle fall, fylt av sine historier. Den unaturlige settingen tatt i betraktning: Alle de ti ungdommene virker underlig trygge der de en etter en står rett opp og ned, fremst på scenen, i spotlighten, med kun mikrofonen mellom seg og publikum, og framfører historier så såre, så usminka, at de tidvis går rett i strupen på tilhørerne. Selv om det er lett å merke at fortellingene er jobbet godt dramaturgisk og fortellerteknisk med, aner man likevel at de fortsatt lever i og berører fortellerne – og dermed også publikum. At det oppleves så lite kunstig selv om det er iscenesatt, er imponerende!

Vellykket Fuck My Life på Det Norske Teatret er laget etter mal fra Pol Heyvarts originalidé, der det var historier av ungdom i Cork i Irland som ble satt i scene. Men forestillinga føyer seg også inn i en bredere tradisjon av å iscenesette ungdommers personlige fortellinger med integrering og sosial forandring som mål. Man kan blant annet nevne C:NTACT på Betty Nansen-teatret og P:NKT-prosjektet i Asker kommune. Når det fungerer så bra som i Fuck my life, kan man trygt si dette er en tradisjon som har noe for seg.

Hedda Fredly er ansvarlig redaktør for tidsskriftene DRAMA – Nordisk dramapedagogisk tidsskrift og Ånd i hanske – Tidsskrift for figurteater