Intrakontinental introspeksjon

I Post-Orientalist Express har den koreanske koreografen Eun-Me Ahn vevd sammen et lappeteppe av danseriske uttrykk fra ulike asiatiske kulturer. Sammen med syv utøvere har hun skapt en forestilling rik på intrikat koreografi, akrobatikk og dypkulturelle referanser. Hun har virket i over 30 år og er en stor skikkelse i koreansk samtidsdans. Hun koreograferte blant annet åpningsseremonien til verdensmesterskapet i fotball i 2002 som ble arrangert i Japan og Sør-Korea. Ahn selv har forankring i koreansk sjamanisme, med sterk tilknytning til offerritualet gut. Hun trekker aktivt mystikk inn i den dekonstruerte samtidsdansen. I et intervju med Dansens Hus beskriver hun hvordan en tung og grå hverdag i kjølvannet av Koreakrigen gjorde at hun søkte mot en tradisjonsdans som var full av farger og liv. Siden har hun latt seg oppsluke av tradisjonelle ritualer i en arbeidsprosess hun omtaler som “inter-asiatisk”. Her kan spirituelle praksiser fra ulike asiatiske kulturer møtes, krysses og utfordres i skapelsen av det hun kaller for det nye “Inter-Asia”.

På tvers av kontinentale referanser

Koreografien er maksimalistisk, noe som merkes fra første stund. På hovedscenen på Dansens Hus har de byttet ut svarte scenetepper med et uendelig antall runde, symmetriske fat, fylt av ulike mønstre med forskjellig kulturell tilhørighet: fra sørøstasiatiske batikkmønstre, de meditasjonsstøttende sirkelformene mandala og spirituelle fremstillinger av Buddha som barn. Scenografien er oppslukende. Man må virkelig holde seg fast for å henge med i de utallige scene- og kostymebyttene, danserne har til sammen på seg nærmere 250 sett med kostymer laget av Yunkwan Design. Bekledningen er varierende og visuelt slående, som indisk sari, koreansk hanbok og gullkronene mokot fra Kambodsja, for å nevne de jeg kan gjenkjenne. Helt i begynnelsen av forestillingen sitter en utøver på en lav stol. Han er dekket i svart pels som en gorilla og sitter med ryggen mot oss. Senere kommer flere utøvere inn, den ene etter den andre, i stadig mer overdådige kostymer. En kvinnelig utøver kledd i en japansk kimono entrer scenen kjørende i en badebalje som om det var en kjerre. To figurer står midt på scenen i hvite klær. Så snur de seg, og da oppdager vi at de faktisk gikk på hendene. Noen svever over gulvet ved hjelp av en ståhjuling som er skjult under en lilla, oppblåst kjole mens de holder en tøyslange rundt halsen.

Asiavision

Senere får vi servert gruppesekvenser der utøverne har lange skjerf festet i ermene sånn at det ser ut som vinger, og de danner spiralformede formasjoner av dem. Kjønnsroller brytes, noen av de mannlige utøverne vifter med skjerf i rosa, blå og hvite detaljer. Til sammen minner det meg om transflagget og Pride. Det hele er akkompagnert av et elektronisk lydspor som kan minne om kjenningslyden til en tegnefilm. Den skeive undertonen sammen med den hyppige bruken av neon, paljetter og glitter i de tradisjonelle kostymene, gir følelsen av å være en asiatisk vri på den folkekjære sangkonkurransen Eurovision. Det er nesten så jeg kan høre verten annonsere “Le Vietnam, douze points!” når en danser avslutter sitt innslag og nye utøvere i enda mer spektakulære kostymer kommer inn. Det er disco som en form for selvoppdagelse og relasjonsbygging.

Orienten under lupen

I boken Orientalismen (1978) gikk den palestinsk-amerikanske litteraturprofessoren Edward Said løs på vestlige fremstillinger av Midt-Østen og Asia som bakvendte, romantiserende og fetisjerende. Han mente slike forenklede og monolittiske forklaringer ble brukt til å underbygge imperialisme og vestlig overlegenhet. Det er denne kritikken man får rett i fleisen på Dansens Hus. Mellom de store fatene vises det velkjente malerier og fotografier fra orientalismens “skattkammer”. Det eneste jeg gjenkjenner er Slave Market av Jean-Léon Gérôme fra 1866 som viser en naken lys kvinne som blir inspirert av en mulig kjøper med turban. Dette bildet er blitt brukt i en politisk kampanje av det tyske anti-invandringspartiet Alternativ for Tyskland (AfD). Under det tyske valget oppfordret de velgere til å stemme på dem for å hindre Europa fra å bli “Eurabia”. Orientalismen har fremdeles politisk slagkraft og blir brukt av ytre høyrekraft til å legitimere fremmedhat, islamofobi og rasisme. Det vekker bekymring i et allerede anspent verdensbilde.

Lite selvhøytidelig og desto mer effektiv

Forestillingen både berører og leker med flere asiatiske stereotypier: yndig og underdanig tempeldanser, forførende “geisha” og superhelter à la japansk manga. Koreografisk behandler Ahn stereotypiene lite selvhøytidelig. Gjennom måten de spiller ut forenklede narrativer på etter at vi har fått servert den ene intrikate danseformen etter den andre, blir det synlig hvor reduksjonistisk stereotypien er. Dette åpenbarer seg stadig mer ettersom vi nærmer oss forestillingens klimaks der utøverne, som har utført den ene krigerdansen etter den andre, bruker lange bambusrør som våpen og hoppstav som i en olympisk lek. En utøver tar tak i knærne og tar sats før flere etterfølgende piruetter blir utført i knestående. Det er fortryllende å se mestringen av de utallige krigerdansene som grenser så tett til kampsport. Plutselig, etter mange slike sekvenser, kommer en fordummende kamp, som minner om konsollspill som Tekken og Mortal Kombat på et nostalgisk vis. Her er teknikk og kroppslig kontroll byttet ut til fordel for klønete gard og bevegelser. Her er forestillingen særdeles effektiv i å avkle orientalismens forenklinger. Den gjør oss bevisst på hvordan vi står utenfor kjernen og titter inn gjennom et forkludret glass mer enn gjennom et transparent vindu. Dette subversive grepet viser alvoret i satiren og lander godt. Orientalismens blindsoner stikker kjepper i forståelsens hjul. Med dette vitale bevegelsesspråket og dannelse av “Inter-Asia”, trekker Ehn-Me Ahn et par kjepper ut igjen.