Ingen overskridende syntese

Ørets teater III: Om naturen er komponisten Henrik Hellstenius' videreføring av to prosjekter fra Ultimafestivalen i 2007 og Festspillene i Bergen i 2011. I de tidligere prosjektene var Hellstenius kurator og eksperimenterte med hvordan plassering av publikum og musikere og utformingen av konsertsalen kan forandre lytteopplevelsen. Dette er også bakgrunnen for tittelen Ørets teater: Hvordan det å iscenesette musikk kan forandre lyttingen, eller, enklere sagt, hvordan utformingen av konsertsalen, plassering av publikum og bruk av andre kunstarter kan forandre musikkopplevelsen. Nytt fra årets forestillingen er at Hellstenius har tatt konseptet et skritt videre. Det er ikke lenger bare et kuratert program, men en gjennomkomponert konsert med koreografi, video, bilder, tekst og glidende overganger mellom de forskjellige stykkene. I tillegg til utdrag fra tidligere stykker og to urframføringer fra Hellstenius selv får vi høre stykker fra Franz Schuberts Winterreise, Introzione all 'oscuro av den italienske komponisten Salvatore Sciarrino og improvisajoner fra kvartetten Dans les arbres.

Hva er natur? Naturen er både Ultimafestivalen og kveldens tema. For musikken er dette et rikt emne hvor det er mye materiale å hente. Et stort antall komponister har latt seg inspirere av naturen på forskjellige måter. Temaet innebærer imidlertid en risiko fordi det kan forstås på forskjellige måter. På den ene siden kan en forstå det som det motsatte av kultur, som det som ikke er blitt forandret eller skapt av mennesket. På den andre siden brukes det ofte for å betegne hele den fysiske verden, hvor mennesker og menneskelig aktivitet er en integrert del. Særlig i den sistnevnte betydningen kan «naturen» bli et så omfattende tema at det risikerer å miste substans, ettersom det inkluderer så mye.

Hellstenius holder seg primært til en forståelse av natur som en adskilt størrelse, som noe vi står ovenfor og ikke er del av. Dette fungerer stort sett godt og gir konserten en rød tråd, selv om konserten ikke formidler et sammenhengende budskap eller fortelling. Stykkene fra Winterreise representerer en klassisk romantisk naturbejaelse. Koblingen til Sciarrinos verk er hakket mer abstrakt, men det musikalske materialet bringer likevel tankene hen til natursykluser, til pust og til vind. Dans les arbres betyr noe sånt som «i trærne», og henviser også til en inspirasjon fra naturen. Hellstenius' nyskrevne musikk tar utgangspunkt i tekster med tydelig tematisering av natur, blant annet av Adalbert Stifter og Thure Erik Lund. Både teksten og musikken spenner fra romantikken til modernisme, med naturen som temaet som binder dem sammen. Med unntak av tekstene How not to be bored av A. R. Orage og forelesningsutdragene fra John G. Bennet er det en tydelig sammenheng mellom dem: De aller fleste teksten handler om menneskers opplevelser av og i naturen. Det allmennmenneskelige ved dette temaet gjør at tekstene fungerer godt sammen, selv om de kommer fra forskjellige epoker. Noen steder opplever jeg kanskje at Hellstenius gjør temaet bredere enn nødvendig, spesielt med de to sistnevnte tekstene, som beskriver mellommenneskelige forhold og som gjør mer vitenskapelige betraktninger om den menneskelige evolusjonen og våre muligheter på jorda.

Åpner rommet De romlige eksperimentene fra de tidligere prosjektene er videreført under konserten i operaen. Publikum er spredt på to sider av salen, og vi ser rett mot hverandre. I mellom sitter Oslo Sinfonietta på den ene siden, med Dans les arbres rett i mot. Vi i publikum ser altså musikerne fra siden. I midten står for det meste de tre sangerne Silje Aker Johansen, Stine Janvin Motland og Njål Sparbo, men disse beveger seg også fritt rundt i rommet. Det er ingen pauser mellom stykkene, og musikerne går av og på scenen samtidig som neste stykke begynner. Denne løsningen er enkel, men effektiv. Den leder oppmerksomheten vår ut i rommet, og lar oss senke skuldrene. Det at vi sitter mer spredt, og at vi ser musikerne fra siden samtidig som vi kommer tett på dem, motvirker den stive stemningen en konsertsal ofte kan ha. Effektiv bruk av lys, hvor rommet til tider er nesten helt mørkt, forsterker denne effekten og leder samtidig oppmerksomheten vår mellom de mange aktørene på scenen.

Utmotivert flermedialitet I tillegg til at flere av stykkene har tekst, er projisering, koreografi og skuespill med på å utgjøre det «overskridende, flermediale uttrykket» vi er lovet i programmet. Projiseringen skjer både på gulvet og på veggene bak ensemblene, og til tider dekker den musikerne. Motivene presenteres gjennom både bilder og video og spenner fra konkrete naturlandskaper til mer abstrakte teksturer og figurer. Sangerne har en gjennomgående aktiv rolle og understreker teksten og musikken med mimikk, gester og enkle koreografier og scenehandlinger.

Jeg opplever den tverrestetiske virkningen som varierende. Tidvis fungerer den godt, og de enkle bevegelsene og det visuelle skaper en fin ledsagelse til musikken som forsterker lytteopplevelsen. Projiseringen og scenehandlingene får imidlertid ingen selvstendig rolle, og alt skjer på musikkens premisser. Dermed blir det få interessante tverrestetiske effekter å snakke om. Snarere enn en «overskridende» opplevelse, fremstår mye av det flermediale som umotivert og tidvis som litt for enkelt. Dette gjelder for eksempel flere av delene hvor projiseringen rett og slett er naturmotiver: Bilder og video av sjø, skog og fjell. Satt til tekster og musikk som omhandler natur får bildene en rent illustrerende effekt. Noen steder fungerer sangernes scenehandlinger godt, som ved de enkle grepene som gjør historien til Stifter mer levende under stykket Rock Crystal. Men flere steder blir handlingene for overtydelige eller teatralske. Dette gjelder særlig Hellstenius' stykker, når skuespillerne understreker og forsterker den dramatiske musikken. Flere steder får jeg nærmest inntrykk av at de andre elementene er der fordi det skulle være et eller annet som skjedde til musikken, siden vi tross alt er blitt lovet en flermedial opplevelse. Effekten av Motland som danser og Sparbo som bærer et grantre rundt til Schubert har for eksempel lite annen effekt enn å spenne bein på den musikalske framføringen, uten at det er morsomt nok til at jeg opplever det som verdt det.

Hellstenius som tonesetter Kveldens to urframføringer, Rock Crystal og Om naturen I-II fortjener en spesiell omtale. Førstnevnte er basert på den tyskspråklige forfatteren Adalbert Stifters tekst Bergkrystall fra 1845. Den forteller om to barn som går gjennom et storslått fjellandskap på julaften. På vei fra en landsby til en annen går de seg vill, søker ly i en hule og forsøker unngå å sovne. Her, på grensa mellom liv og død, blir de bergtatt av naturens skjønnhet, av nordlyset, av de høye fjellene og av snøen som dekker alt. Om naturen I-II baserer seg på utdrag fra Thure Erik Lunds essaysamling Om naturen fra 2000, en tekst som gir poetiske betraktninger om vår forestilling av og forhold til naturen.

Tekstene passer godt inn i sammenhengen, og Hellstenius har laget en komplisert og håndverksmessig solid sats. Men når det kommer til sammenhengen mellom musikken og tekstens innhold har jeg problemer med å forstå intensjonen. Det framstår for meg som om Hellstenius ikke har vært villig til å gå inn i tekstens tone og innhold og bruke den som utgangspunkt for komponeringen. I begge tilfeller har Hellstenius skrevet en dynamisk sats med skjelvende lyse toner, voldsomme dynamiske utbrudd og spenningsoppbyggende dissonanser til det jeg oppfatter som rolige, meditative og beskrivende tekster. I Rock Crystal er det et avdempet snølandskap jeg ser for meg. Hvitt overalt, med to små barn på langsom vandring som etter hvert legger seg ned og passivt tar naturens skjønnhet innover seg. En stemning som rett og slett kræsjer med den jeg får fra musikken. Det samme gjelder Thure Erik Lunds betraktende tekster, hvor det spennende ligger i helt andre ting enn tekstens dramaturgi. I begge tilfeller er det som om komposisjonen og sangernes framføring forsøker å få fram en dramatisk utvikling i teksten som ikke er der, og for meg motvirker dette en dypere opplevelse av sammenheng mellom tekst og musikk.

Lover mer enn den kan holde Ideen bak konserten er definitivt god, og resultatet er på mange måter vellykket når det gjelder å finne nye rammer for å presentere musikk. Utvalget er gjennomtenkt, og det er imponerende at konserten klarer å binde sammen det som i utgangspunktet fremstår som veldig forskjellige uttrykk. Spesielt framføringen Introzione all 'oscuro av Sciarrino og delene til Dans les arbres fremstår som høydepunkter. Musikernes prestasjoner er gjennomgående bunnsolide, og de klarer å skape balanse og sammenheng mellom forskjellige musikalske uttrykk. Når det gjelder det flermediale, opplever jeg imidlertid at konserten lover mer enn den kan holde, og den klarer ikke presentere noen overskridende syntese av de forskjellige elementene.