Identitet og etnisitet i kurdisk-svensk scenekunst

Hvorfor er det viktig for en kurdisk komiker å bruke sin etnisitet på scenen, mens dette ser ut til å være et ikke-tema blant svenske skuespillere? Det var en opptreden av komikeren Özz Nûjens på TV-programmet Stockholm Live som fikk den svenske teaterforskeren Christina Svens

til å undre og spørsmålet fikk henne til å etablere et forskningsprosjekt ved Umeå universitet med tittelen: Genus och etnicitet i kurdisk teater i Sverige. Prosjektet kulminerte med utgivelsen av Främlingen på scenen, som beskjeftiger seg i dybde med etnisitetsdimensjonen. Etter dette første, forunderlige møtet med en helt annen sceneverden enn den hun hadde vært vant til å se i Sverige, spør Svens om dette er en kollektiv hendelse eller om Nûjens arbeid er en enestående form for bruk av egen kulturell identitet i teatret. Det viste seg at det fantes en hel understrøm av kurdiske scenekunstnere, og at deres eksistens vitnet om et betydningsfullt fenomen i svensk kultur. Hovedspørsmålet her er identitet, noe som i et konfliktfylt, multikulturelt samfunn til tider kan innebære sterke uoverensstemmelser mellom måten en oppfatter seg selv på og hvordan man blir oppfattet av andre.

Sosiokulturelt makthierarki I innledningen peker Svens på ”en sociokulturell makthierarki man inte alltid känner igen sig i” som en viktig faktor for fremveksten av kurdisk-svensk scenekunst. Nødvendigheten av å markere sine ideer i et noen ganger uvennlig landskap er ofte en primus motor for kunstnere med minoritetsbakgrunn.

De kurdisk-svenske skuespillere Svens valgte å studere – hun er kanskje forsiktig med å kategorisere dem i én bevegelse eller sjanger, men plasserer dem blant de svenske frie gruppene – har felles røtter, men forskjellige uttrykk. Derfor har hun valgt å analysere fem forskjellige forestillinger hver for seg. Forestillingene er Bergens språk av Kurdiska teatergruppen, Hamlettina – sopor efter noter av Teater Medya, Strindberg på spåret – Till Damaskus I av Dana Marouf, Dario Fos Mistero Buffo av Özz Nûjen og För Sverige i tiden av Nisti Stêrk. Flere av disse er komedier og standup, og det virker for meg ikke tilfeldig at spørsmål om identitet stilles i teatret ved hjelp av mye humor og selvironi. Komedien byr på glimrende muligheter til å utfordre tabuer.

Svens studie retter et søkelys mot relasjoner mellom etnisitet, identitet og teater. Hvordan fungerer teatret som forhandlingsarena der identitet bekreftes, avkreftes, utvikles eller forandres? I forlengelse av Svens refleksjoner vil jeg se på noen teoretiske anliggender omkring disse temaene.

Hvordan etnisitet gestaltes Forfatteren skriver at hennes hovedinteresse med boka er å se nærmere på hvordan etnisitet gestaltes. Hun peker på at de kurdiske kunstnerne hun analyserer, arbeider innenfor en dynamisk ramme som kaster lys over ”utlendingen” som en kompleks og flerdimensjonal figur, i kontrast til vanlige stereotyper og tablåer. Videre påstår hun at jo mer synlige mennesker med en annen etnisk bakgrunn er på den sosiokulturelle arenaen, desto tydeligere blir skillet mellom forskjellige etniske grupper. Dette kan bekreftes for eksempel ved hvordan den etniske bakgrunnen til en skuespiller ofte kun er relevant når den ikke er svensk – eller norsk.

I sitt arbeid har Svens observert at begrep som kultur og mangfold ofte – og nesten automatisk – blandes sammen med etnisitet, uten at dette blir problematisert.

Nettopp derfor forundret det meg i første omgang at Svens gir begrepet etnisitet så mye plass i boka, når hun i selve tittelen foretrekker å bruke ordet ”identitet”. For etnisitet og identitet er vel ikke det samme, og etnisitet er kanskje bare ett element i det vi kaller identitet?

For Thomas Hylland Eriksen, som Svens siterer i boka, er etnisitet en elastisk dimensjon som både har en emosjonell appell og politisk mobiliseringskraft. I dette perspektivet kan det bli vanskelig å skille begrepene etnisitet og kultur fra hverandre. Men mens etnisitet er uforanderlig, er kultur alltid i endring. I og med at etnisitet har flere aspekter som faktisk er kulturelle – som for eksempel felles religion, ritualer, myter og tradisjonell mat – ble det klart for meg etter hvert at det var helt nødvendig for Svens å undersøke etnisitetsbegrepet i vår samtids kontekst. Slik kunne hun til slutt konkludere med at de kulturelle fenomener som ble formidlet av de kurdiske skuespillerne hun studerte, ikke kan analyseres gjennom et statisk etnisitetsbegrep, men om et dynamisk og raust kulturbegrep som kan romme motsetninger og paradokser.

Özz Nûjen, en av Sveriges mest populære standup-komikere, flyktet med familien fra Tyrkia som åtteåring och kom etterhvert til Sverige. Der vokste han opp i Rinkeby utenfor Stockholm. Han er kjent i Norge for å ha braket sammen med Jens Stoltenberg på “Skavlan” om rasisme. Foto fra rawcomedy.se/SVT

Et meget interessant teatervitenskapelig begrep Svens introduserer i sin bok, er ”nomadisk gestaltsjanger”. Med utgangspunkt i en scenisk tilstedeværelse som overskrider ideen om ”utlendingen”, viser hun at i de komplekse iscenesettelser hun analyserer, danner skuespiller og rolle ikke en uatskillelig enhet. Dette ser forfatteren på som en grensesprengende strategi som bryter med den naturalistiske skuespillertradisjonen til fordel for en modell der makt og identitetsnyanser blir forhandlet i møte med tilskuerne – en modell som kan betraktes som episk i denne sammenhengen. Slik blir flere identitetsdimensjoner hos tilskuerne også belyst og berørt.

Dialog mellom teori og praksis Å bearbeide paradigmer om identitet gjennom teatret innebærer at kunstneren først plasserer seg selv i bås ved å relatere til egenskaper som deles av et kollektiv, for deretter å peke på et stadig mer dynamisk identitetsbegrep hvor de forskjellige kulturelle trekk man bærer i seg, eksisterer om hverandre heller enn ekskluderer hverandre, og individer som deler samme bakgrunn, kan faktisk verdsettes for sin særegenhet. Gjennom dramaturgiske og språklige strategier kan flerkulturelle scenekunstnere bekrefte, forhandle og nyansere sin identitet, sin tilhørighet og sin plass i samfunnet, og på denne måten skape et større rom for mangfold.

Selv om den teatrale konteksten som presenteres i Främlingen på scenen kan sammenlignes med vår egen, så er det en vesentlig forskjell som gjør prosjektet aldeles fascinerende: Sverige har den største kurdiske kulturproduksjonen etter Kurdistan i Irak og Kaukasus. Det vitner om stort kunstnerisk mangfold og et like stort behov for kontinuerlig dialog mellom teori og praksis.

Det viktigste ved Främlingen på scenen er derfor ikke selve teateranalysen, men innsatsen forfatteren gjør for å bearbeide et teatervitenskapelig begrepsapparat som kan hjelpe oss å begripe komplekse fenomener i vår tids kulturelle endringsprosesser.