Nashornet Av: Eugéne Ionesco Oversettelse, bearbeidelse og regi: Ingrid Weme Nielsen Scenograf og kostymedesignar: Mia Runningen Lysdesignar: Kyrre Heldal Karlsen Lyddesignar: Vibeke Blydt-Hansen Koreografisk assistanse: Belinda Braza Dramaturg: Carl Morten Amundsen Med: Per Schaaning, Svein Roger Karlsen, Geir Kvarme, Julie Moe Sandø, Trini Lund og Elisabeth Sand Det Norske Teatret, Scene 2, 14.oktober 2017
I neshornenes tid
Det Norske Teatrets versjon av Ionescos Nashornet har tydelige referanser til amerikansk politikk, men den er merkelig unnvikende når det kommer til hjemlige forhold, skriver Torbjørn Oppedal i denne anmeldelsen.
«Kva gjer du,» står det i programmet, «når det går opp for deg at verda held på å bli overtatt av klønete, vulgære, aggressive og territoriale dyr med dårleg gangsyn og liten hjerne?»
Nashornet åpner med at Bérenger, spilt av Per Schaaning, våkner fyllesyk i en blomstereng. Han møter sin venn Jean (Svein Roger Karlsen) på kafé, og rundt dem er alt småbyidyll med smilende syklister helt til et neshorn kommer trampende forbi. Heldigvis har de selskap av Logikaren (Geir Kvarme), som setter alt inn i sin logiske sammenheng.
Neste dag forteller Bérenger om neshornet på kontoret hvor han jobber. Først tror de ikke det de hører, men når en av kollegene får horn på nesa og river ned trappen, må de innse at ting er i ferd med å forandre seg. Snart blir flere og flere i byen forvandlet til brølende neshorn.
Dramatikeren Eugène Ionesco har sagt at Nashornet i stor grad er basert på egne opplevelser. Som ung var han vitne til den fascistiske Jerngardens fremvekst i hjemlandet Romania, og noe av det som skremte ham mest var hvordan nære venner og oppegående intellektuelle adopterte en rå, voldsforherligende retorikk. Men stykket unngår bevisst referanser til en konkret politisk situasjon. Nashornet er mest av alt en studie av massebevegelsenes psykologi.
Noe av det som gjør denne oppsetningen severdig, er kombinasjonen av skuespillere. Bérenger, den «lille mann» som blir fanget i en verden han ikke forstår, er en rolle Per Schaaning er født til å spille. Han gjør en troverdig tolkning som sliten og alkoholisert, men utstyrt med et sterkt moralsk kompass. Geir Kvarme briljerer i rollen som den smilende, livsfjerne Logikaren, spesielt i en lang tirade om den logiske forskjellen på et asiatisk og et afrikansk neshorn. Svein Roger Karlsen gjør en god figur som den elegante og nedlatende Jean, og han balanserer hele tiden mellom komisk og skremmende. Et høydepunkt er når han blir forvandlet til neshorn rett for øynene våre, en svært vanskelig scene som krever stor kroppsbeherskelse. Julie Moe Sandø som Bérengers hemmelige forelskelse Daisy og Trini Lund som fru Boeuf har mindre å spille på i sine roller, men de viser god komisk timing og står for mye av uhyggen som oppstår når idyllen i stykket slår sprekker.
Regissør Ingrid Weme Nilsen har oversatt og bearbeidet Ionescos tekst, og i hennes versjon er det en god del hentydninger til Donald Trump. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Når man ser fjeset hans på TV, føles ordet «neshorn» knapt som en metafor lenger. Weme lar personene på scenen lese Twitter-meldinger av typen «Thick as a brick. Gotta love it.» og «Get yourself a horn – become a trumpet». Når Jean blir forvandlet til neshorn, brøler han «La oss gå ut og få oss litt fitte!» før han ler, det var bare en spøk: «Det er ingen som har så stor respekt for damene som eg.» Versjonen på Det Norske Teatret er langt mer uttalt politisk enn originalen. Scenen er full av slagord skrevet med kritt, som en brechtsk kommentar til tematikken: SANNINGA ER KRIGENS FØRSTE OFFER, EIN IDIOT OG PENGANE HANS VINN OFTAST VALET, og kanskje den beste: ER RETTFERD LOGISK?
Når regissører fletter inn dagsaktuelle referanser i en tekst, kan det fort føles påklistret. Her tar jeg meg i å ønske mer av det. Forestillingen er ganske kort, rundt en time, og det kunne godt vært mer her som utfordret tilskueren. Selv om Nashornet er blitt mer politisk, er den merkelig unnvikende når det kommer til hjemlige forhold. Når de diskuterer raseforskjeller mellom neshorn (en bisarr, men treffende skildring av rasismens retorikk), går det over i en diskusjon om hvorvidt brunsnegler bør utryddes. Det er egentlig den samme diskusjonen om igjen, og det virker litt tamt når vi tenker over alle de neshornene som buldrer rundt i norsk politikk og samfunnsliv for tiden. På den annen side: Det var mange formuleringer som hørtes moderniserte og aktualiserte ut i teatersalen, som jeg senere fant igjen i originalteksten. Totalitær psykologi endrer seg visst ikke så mye. «Sprekar eg språk?» spør Bérenger i et forvirret øyeblikk, når alle rundt ham brøler som neshorn. Fascismens språk er fattig, fordummende nytale, uansett land og tidsepoke.
Underveis er det også flettet inn kommenterende sanger. Julie Moe Sandø gir en fin tolkning av The Times They Are A-Changin’, mens Lord I’ve Been Changed med Tom Waits ikke treffer helt (med unntak av det åpenbare ordspillet). Jeg ser virkelig ikke hvordan Waits’ anarkistiske skramleviser kan oppfattes som autoritær brøling.
Men dette er kanskje den eneste gangen Nashornet bommer på virkemidlene. Weme Nilsen har laget en svært intelligent og stilsikker forestilling, hvor uhyggefølelsen bygges gradvis opp med enkle midler. Scenografien er mørk og ekspresjonistisk, og mange ganger er menneskene bare vagt synlige i halvlyset. Når det endelige sammenbruddet kommer, står flokkene av truende neshorn i sterk kontrast til de små og sårbare menneskene. Slutten skal ikke røpes her. La meg bare si at den vrir ørlite grann på Ionescos original, på en måte som gir rom for diskusjon. Bérengers skjebne kommer nærmere og nærmere for oss alle.
Lykkedager er ei tradisjonell framsyning som får fram det særeigne med Beckett si dikting.
Absurdismen slår igjennom i nitidig skildrede dialoger, som fremstår som transkribert tomprat. Hyperrealistisk inntil det smått absurde, i aksen mellom Ionesco og Jon Fosse, skriver Kjersti Høgli om Brødmannens memoarer på Black Box. les anmeldelsen Her.
Nationaltheatrets Kongen dør studerer på nært hold hvilket kaos som utspiller seg i maktens innerste sirkler. Er det makten og posisjonen som korrumperer, eller har kongen selv ansvaret for forfallet i riket sitt?