Hvorfor så innadvendt?

Go Figure er en festival for figurteater og visuell scenekunst som ble etablert i 2018. Under ledelse av festivalsjef Torunn Tusj har festivalen landet spennende navn og markert seg som en biennale med internasjonale produksjoner av høy kvalitet. Årets Go Figure måtte slåss om publikum med både Heddadagene, etterlengtede sommerfester og fint vær. Og som publikum for første gang la jeg merke til at festivalen ser ut til å gå litt under radaren for mange. Ved festivalens slutt sitter jeg igjen med et håp om at neste Go Figure blir annerledes, for det nyskapende figurteatret som vises fortjener mer publisitet og et større publikum.

På mange måter har figuren blitt mer fremtredende i scenekunsten de siste årene. Det norske scenekunstlandskapet preges blant annet av sjangeroverskridende formater hvor teater, dans, teknologi, animering og objektarbeid kombineres på stadig nye måter, og de kunstneriske resultatene er ofte både originale og vellykkede. I sum har dette bidratt til å øke aktualiteten til en figurteaterfestival som Go Figure. Samtidig som festivalen løfter frem det rendyrkede figurteaterformatet viser den hvilken slagkraft som ligger i figurteatrets form.

Knyttneveslag fra dukkehender Når en hel festival rydder plass til ulike figurteaterforestillinger, blir det tydelig hvilke særegne muligheter og styrker som finnes i denne formen. Samtidig blir det tydelig at det eksisterer noen utfordringer. Det mest fascinerende med årets Go Figure, er opplevelsen av den katalytiske kraften figurteater har når det kommer til representasjon av vår tids mest eksistensielle og komplekse problemstillinger. For eksempel er forholdet mellom menneske og natur en tematikk som går igjen i mange av årets produksjoner, men ikke alle lykkes like godt. Forestillingen The Immortal Jellyfishgirl av Wakka Wakka, vist på Kloden, er andre del av kompanietssåkalte ‘Animalia-trilogi’. Første del, Animal R.I.O.T., ble vist under fjorårets Go Figure.

I år var de altså tilbake med en ambisiøs science fiction-forestilling som tar publikum med inn i en fremtidsdystopi hvor store deler av jordens overflate er blitt døde soner. I et underjordisk laboratorium arbeider en gammel vitenskapsmann med å gjenopprette jordens økosystemer, og datteren hans – manetjenta Aurelia- er nøkkelen. Som forestilling er The Immortal Jellyfishgirl et overflødighetshorn av gode idéer og påfunn. Mange av scenebildene, som synet av de mange akvariumsliknende laboratorietankene med flytende dyrefostre som dyrkes kunstig, er svært sterke. Figurene er sjelfulle og sinnrikt utformet, og dukkespillerne er stødige. Problemet er bare at historien om Aurelia på ingen måte er tilstrekkelig avgrenset. Selv med god hjelp av en hardtarbeidende forteller i reveskikkelse, drukner den i sine egne parallellspor. Altfor mange elementer er for dårlig integrert i fortellingen. Figurteatrets særskilte muligheter til å leke med tid og rom og bryte fysiske lover, skaper grensesprengende fortellertekniske muligheter. Vanlige skuespillere kan ikke fly, forflytte seg lynraskt eller endre størrelse og form på et øyeblikk, men manetjenta Aurelia kan sveve rundt på en liten, flyvende undervannstallerken. Dette etablerer et klart behov for dramaturgisk avgrensning. Men Wakka Wakka mister grepet om forestillingsuniverset, og lar The Immortal Jellyfishgirl fortape seg i ville assosiasjonssprang. Etterpå tenker jeg at figurteaterspesialisert dramaturgi er en kompetanse som bør høyere opp på agendaen.

Aspeli i særklasse Festivalens to store kunstneriske høydepunkt, blant annet på grunn av balansen mellom visuell idérikdom på den ene siden og konseptuell avgrensning på den andre, er Yngvild Aspelis kompani Plexus Polaires to produksjoner Moby Dick (2020) og Dracula (2021). Aspeli plasserer figurer i menneskestørrelse i sentrum for dramatiseringene sine, men også lys- og videodesign, musikk og vokalsang utgjør dramatiske komponenter som trekker mot samme mål om å formidle fortellingen.

Dracula – som ble vist på Nøtterøy Kulturhus 10. juni – er bygget opp rundt stumfilmestetikken fra den første Dracula-filmen, Nosferatu (1922). Forestillingen utforsker de ikke alltid klare grenseoppgangene mellom begjær, overgivelse og utsatthet for en ung kvinne som både befinner seg i en seksuell oppvåkning og i en slags indre dragkamp mellom lys og mørke.

Fem eksepsjonelt dyktige figurførere trekker oss med inn i det sjelelige mørket til fortellingens hovedkarakter, Lucy. Det er som om Lucy leter etter sitt eget indre jeg i en slags nattlig labyrint full av uforutsigbare irrganger og potensielle farer. Universet er velkomponert, mørkt og suggererende. Allerede kritikerroste Moby Dick – framført på Bærum Kulturhus 15. og 16. juni – kan vanskelig beskrives som noe annet enn et visuelt og stemningsmessig figurteater-mesterverk. Uvanlige synergier oppstår i rommet. Kanskje kommer det av det intense kinestetiske fokuset mellom dukkespillerne som med intrikat samstemthet manipulerer og blåser liv i større og mindre figurer, hver med sin anatomi og unike organiske måte å bevege seg på. I kombinasjon med live-musikere og et lydbilde som tidvis ligger tett opp mot tungrock og hardmetall, skapes nærmest sublime bilder fra havets mytiske verden. Og det er her, i de storslagne og sublime bildene, at det skjer noe interessant i forholdet mellom dyreriket og mennesket: Mennesket blir så lite.

I tillegg har både Moby Dick og Dracula en stram dramaturgi. Dette skaper en konseptuell renhet som gjør at fortellingene oppleves forløste og helstøpte.

På kornet Men Go Figure har også forestillinger å by på som har helt andre kvaliteter. Den enkle produksjonen Allmøte, produsert av Ella Honeyman-Novotny og vist på Det Andre Teatrets intimscene, er en forestilling dedikert herlig tull og fjas. Den fiktive foreningen Lilleborg grønt- og fellesarealer innkaller til allmøte, og publikum blir møtedeltakerne som stadig aktiveres, enten som mottakere av kaffekanner og kjeksfat som sendes rundt, eller som tellekorps eller stemmegivere. Representant Brita, avtroppende kasserer Magnus (med på Zoom fra Trondheim) og den lett nevrotiske møtelederen Karoline er alle store dukker. Forestillingens vesle genistrek er at den ikke prøver å overdrive, men tar et helt ekte allmøte helt på kornet. Dukkenes gester og små detaljer i utsagn og væremåte, samt selvfølgelig teknisk trøbbel, får fram personlige særheter og ineffektivitet som er som sakset ut av virkeligheten. Siden dramaturgien følger allmøtets struktur, er den avklart fra start og lett å forstå. Til tross for at allmøtet ikke har noen større agenda enn å beslutte hva som skal plantes i de fiktive fellesarealene – hortensia eller hvite roser – er det innmari morsomt.

Lite format, store kunstopplevelser Årets Go Figure har fått meg til å grunne over to ting: den ene er betydningen av figurteaterpesifikk dramaturgi – som er et gjentakende svakt punkt i denne sjangeren, også i produksjoner hvor både idéer, håndverk og konsept er på plass. Den andre er hvorvidt figurteaterfeltet, som historisk har opplevd å måtte kjempe mye i motbakke, er blitt for komfortabel i sin rolle som outsider i teaterlandskapet.

I januar 2020 holdt Yngvild Aspeli – som altså er en av Norges mest internasjonalt anerkjente scenekunstnere og nå også påtroppene sjef ved Figurteatret i Nordland – et innlegg under Figurteaterfestspillene i Sandefjord. Hun uttalte at hun var stolt av å være en del av “den rare og litt ukule klubben” som utgjør figurteaterfeltet i Norge. Nå er det ikke noe galt i å være verken ‘rar’ eller ‘ukul’, men spørsmål er om norsk figurteater vil oppnå synligheten det faktisk fortjener så lenge denne dynamikken består. Slike strukturer har ofte en konstituerende kraft, men er samtidig noe feltet virkelig bør komme seg ut av – selv om det er lettere sagt enn gjort.

For det handler også om måten man selv møter et bredere publikum på. Go Figure henvender seg fortsatt litt for mye til et allerede familiært nisjepublikum. For eksempel deltok jeg på en kortfilmkveld med nydelige stop-motion og animasjonskortfilmer. Men panelsamtalen etterpå, ordstyrt av festivalsjefen, fremstod mest av alt som et møte i en internklubb som var så innforstått at det opplevdes direkte ekskluderende. Uansett om det er få eller mange i salen: slikt bidrar ikke til å utvide publikummet for figurteater i Norge.

Fordi hele scenekunstfeltet dreier seg i en visuell og objektorientert retning, eksisterer det et momentum for figurteater i Norge nå. Om feltet benytter seg av dette og i tillegg begynner å tenke mer fagspesifikt rundt dramaturgiske utfordringer, vil man også kunne møte enda flere publikummere. Dette bør festivalen ta høyde for, også i fagprogrammet. Her må det klarere tanker og mer ambisiøse strategier for publikumsutvikling til. Både festivalen, figurteatret og potensielle nye publikummere fortjener det.

Med så høy kvalitet på programmet, er det på tide å legge vekk lillebrorkomplekset. Her er det all grunn til større selvtillit.