Hvorfor kjønn?

Ingun Bjørnsgaard Prosjekts Notes on Frailty/ En liste over ting han sa består av to selvstendige forestillinger. Notes on Frailty, et stykke med «kun kvinnelige dansere» hadde premiere allerede i 2017, mens En liste over ting han sa, et stykke med «kun mannlige dansere», hadde urpremiere på Dansens hus 19. oktober. Forestillingene beskrives å være i dialog med hverandre og programteksten forklarer at: “[dobbeltforestillingen] er en konseptuell sammenstilling av to selvstendige forestillinger som rendyrker et kvinnelig og et mannlig ensemble av dansere.”. Ordboken forteller at å rendyrke innebærer å: “dyrke frem til ren (typisk) form; la (egenskap, foreteelse e.l.) utvikle seg til eller fremtre i særlig ren og typisk form.” Hvordan finner man en ren form for noe mannlig og kvinnelig, og kanskje enda mer mystisk, hva er en typisk form for et ensemble?

Kjønnssammensetningen i denne dobbeltforestillingen er åpenbart viktig for Bjørnsgaard, ettersom man møter formuleringer som at: “Det er første gang siden koreografens tidlige verk på 1990-tallet, som Sleeping Beauty (1994) og Jomfruer i norsk landskap (1994), at hun igjen jobber med bare kvinner i ensemblet.” og at: “Dette er Ingun Bjørnsgaard Prosjekts første forestilling med kun mannlige dansere.” Formuleringene gir oss faktaopplysninger om det biologiske kjønnet på danserne, men det er ikke selvforklarende hvorfor det er av betydning.

Fra informasjonen i programmet presenteres publikum med en dualitet mellom mann, kvinne og maskulinitet og femininitet. Maskulinitet og femininitet har, ifølge programmet, blitt utforsket på tvers av kjønn, men på scenen er det tydelig at kvinnene trekker mer på det man typisk vil betrakte som noe feminint mens mennene drar mer mot det maskuline. Kanskje er det nettopp dette som menes med å rendyrke – for dette kan leses som en rendyrking av kjønnsstereotypier.

Skjørt i skjørt Danserne Marianne Haugli, Katja Schia, Guro Nagelhus Schia og Catharina Vehre Gresslien, akkompagneres i Notes on Frailty av musiker og komponist Christian Wallumrød. Wallumrød sitter på scenen inne i noe som ligner et radiostudio. Noen bord og stoler, som ser ut til å ha blitt tatt rett ut fra Gardermoen, skaper atmosfæren av en flyplass, en venteplass, der det som kan virke som fire Ibsenske Noraer snubler og snubler, men aldri finner døra. Isteden glir de inn og ut av draperiet der Wallumrød sitter. De etablerer etter hvert sine karakterer, den ene er nølende, den andre egenrådig, den tredje er klumsete og den siste er mer bardus og brå i bevegelsene. Spillet og dynamikken mellom utøverne står sentralt, men det er noe som ikke helt fungerer, som om de ikke får nok inspirasjon av hverandre og at de derfor har for mye dødtid å fylle.

Ofte danser de på en påtatt klumsete måte. Programteksten forteller at: “Utøverne både balanserer og snubler langs den fine linjen mellom menneskelig skjønnhet og skrøpelighet”, noe som blir bokstavelig fordi danserne på scenen faktisk konstant snubler i sine egne ben,Programteksten blir også iblant for bokstavelig, som at: “Utøverne både balanserer og snubler langs den fine linjen mellom menneskelig skjønnhet og skrøpelighet”, i kombinasjon med at danserne faktisk konstant snubler i sine egne ben, som om føttene var for store for dem. Det er frustrerende å se på at koreografien svekker deres evner til å holde balansen. I flere av scenene har noen av danserne en merkelig pikeaktig sjargong slik som når de engasjerer seg i en slags hoppekonkurranse over flyplass-stolene. De dytter hverandre bort, hopper, ruller og står med ben opp til øret på stolene, mens de ser triumferende på publikum. Selv om det føles som jeg burde le, oppleves det for barnslig til at jeg får lyst. Danserne har fine kvaliteter, men forestillingen mangler en tydelig retning og en interessevekkende behandling av kjønnsroller. Bevegelsene gjentas og gjentas og stykket ender opp med å stå på stedet hvil.

En liste over ting han sa Scenografien skaper en visuell bro mellom de to forestillingene, I “kvinnestykket” ser vi flyplass-stoler og en slank søppelkasse, mens det i “herrestykket” står en stor parkbenk med bord og store, blå søppelkasser som gir assosiasjoner til et industrielt arbeidslandskap. Det er som om vi i En liste over ting han sa, får se den mer røffe, maskuline versjonen av scenografien i den første forestillingen. Danserne Erik Rulin, Matias Rønningen, Vebjørn Sundby, Ludvig Daae akkompagneres også av livemusikk, denne gangen vakkert spilt på flygel av musiker Simon Røttingen. Til tross for min skepsis til forestillingens konsept rundt kjønn, er det noe ved den siste forestillingen som overvinner den. I motsetning til Notes on Frailty får danserne her bevege seg med selvsikkerhet og intensjon. De snubler ikke, de er myndige og de skjelver ikke på høyhælte sko.

Danserne relaterer seg konstant til hverandre, som i et symbiotisk forhold, med blikk, bevegelser og timing. Det mest interessante møtet oppsto i en duett mellom Daae og Rulin. Rulins litt kantete og arbeidsomme bevegelsesmåte i møte med Daaes grasiøse integritet og sans for timing, utgjorde en magisk kombinasjon. Små detaljer som måten danserne tørket nesen eller fikset på klærne sine ga en følelse av at de ikke var like bundet til sine karakterer som i Notes on Frailty. Det var også lettere å trekke på smilebåndet. På et tidspunkt kledde danserne av seg for så å danse i bare overkropper. Det haneaktige maskuline ved denne handlingen skapte en komisk effekt. Er det vanskeligere å se det komiske i det feminine uttrykket? I så fall er det kanskje fordi det er lettere å få øye på det performative ved et feminint uttrykk, fordi det forbindes med kvinnen som «den andre», mens det maskuline er mindre synlig fordi det, i kraft av å være forbundet med mannen, lettere passerer som normen.

Min opplevelse av Notes on Frailty som mer «tilgjort» kan også skyldes at forestillingen trekker på en 50-talls ikonografi, der dansernes feminine bevegelser og kledsel er datert og står i kontrast til nåtiden, mens En liste over ting han sa plasserer seg stilmessig i vår egen tid. Dialogen mellom verkene går slik sett gjennom en reise i både tid og rom. Det kunne vært interessant å utforske kjønnsroller i en form for tidsreise, men her behandles verken kjønn eller generasjonsforskjeller tydelig nok.

Fra et utydelig, nesten primært utgangspunkt, hvor tanken virker til å være å “teste ut” hva kvinnelige og mannlige ensembler gjør, ender Notes on Frailty/ En liste over ting han med en tydelig og tradisjonell ramme for å betrakte kjønn som tema. Det beste ved forestillingene ligger ikke i behandlingen av kjønn, men i dansernes prestasjoner og relasjoner til hverandre.