Hvorfor er alle så redde?

På mitt innlegg Hur brett har ni hoppat (Scenekunst.no 7.1.14), som var ment som en avklaring i forhold til NTOs spesialrådgiver Silje Thingstads meninger om mine meninger i Thingstads innlegg Om å legge til rette (Scenekunst.no 19.12.13), har jeg fått to svar. Ett av direktør for NTO Morten Gjelten (Jakten på helheten, 15.1.14), og ett av teatersjef ved Det Norske Teatret Erik Ulfsby (Debatt må baserast på fakta, 24.1.14).

Jeg har opplevelsen av et slags déja vu.

Da denne debatten ble satt i gang for et års tid siden hadde jeg verken Det Norske Teatret spesielt i tankene, ei heller NTO. Nå etter et år, kan det for en utenforstående se ut som dette handler om en konflikt eller mellom meg og Det Norske Teatret. Det er ikke riktig. Det jeg har forsøkt å ta opp er en generell problemstilling for den politiske og ideologiske tekningen for teaterfeltet som helhet. Jeg ønsket en bred debatt om overordnede problemstillinger med mange involverte. Jeg har forsøkt å dreie debatten dithen hele tiden. Men den er endt opp som en slags privat konflikt mellom meg, Erik Ulfsby og delvis Morten Gjelten. Uklart for meg av hvilken grunn. Hvorfor er så mange redde for å delta når dette åpenbart engasjerer?

Premisset Jeg opplever at vi ikke kommer oss videre. Gjelten og Ulfsby vil endre premisset for debatten. Jeg insisterer på premisset. Der står vi. Jeg mener at vi i stor grad snakker forbi hverandre. Når jeg for eksempel sier at billettprisene de siste 30 – 40 årene har steget, parerer Ulfsby med å sammenlikne utvalgte priser fra 1998 og 2014. Når jeg viser til at jeg er bekymret for at dagens system på sikt kan føre til høyere billettpriser og færre forestillinger, viser Ulfsby til at det er blitt flere forestillinger på DNT de siste årene. På denne måten kan jeg fortsette med eksempler.

Den kritikken jeg kommer med, henter jeg ikke ut av ingenting. Det finnes en stor diskurs innenfor de fleste kunstfelt og innenfor det kunstsosiologiske forskningsmiljøet som har tenkt dette før meg. Jeg bringer dette inn i teaterfeltet som en deltaker i vårt felt. Ikke mer. For ikke å gå dypt inn i de teoretiske forgreininger av denne diskursen, kan kritikken oppsummeres som en observasjon eller mening om at de siste årtiers kunstpolitikk fører til en kolonisering av kunsten fra markedets og statens side, der kulturpolitikken har beveget seg fra et opplysnings og inkluderingsprosjekt mot det instrumentelle. Kritikken hviler på omfattende og godt dokumenterte studier og analyser. Den bygger på fakta.

Dokumentasjon Kilder jeg har brukt er Peter Duelunds ”Nordic Cultural Policies – a critical view” (2006), Sigrid Røyseng ”New Public Management møter kunsten, en nyinstitusjonell analyse.” (2003), ”Kulturmeldingen for 1980-åra” (kyrkje og undervisningsdepertementet 1981), Løyland og Ringstad «Produksjons- og kostnadsstruktur i norske teatre” (2002), Engerutvalgets Kulturutredningen 2014 (2013), og altså rapporten ”Veje til Udvikling” skrevet for det Danske Kulturministeriet i 2010.

Et sitat fra Sigrid Røysengs analyse ”New Public Management møter kunsten” fanger mye av det jeg har forsøkt å framlegge:

”I kulturmeldingen ”Kulturpolitikk for 1980-åra” ble det stilt spørsmål om økningen av subsidieringsandelen av kunstinstitusjonenes samlede inntekter burde fortsette som på 1970-tallet (Kyrkje- og undervisningsdepartementet 1981). Det ble pekt på at prinsippet om at kulturtilbud skal være rimelige, slik at en kan nå grupper som ikke har råd til å betale høye billettpriser, ikke var treffsikkert nok som kulturpolitisk virkemiddel. På grunnlag av kulturbruksundersøkelser som viste at brukerne av kulturtilbud for det meste har høy inntekt, mente man at en del av grunnlaget for den høye subsidieringen av kunstinstitusjonene var problematisk. Etter dette ble subsidienes andel av kunstinstitusjonenes samlede inntekter, etter en sterk økning gjennom hele 1970-tallet, redusert med 10 %, fra om lag 90 % i 1980, til om lag 80 % i 1999 (Løyland og Ringstad 2002:51). Det ble altså stilt krav om økte egeninntekter. Det paradoksale i denne situasjonen er slik Sirnes (2001:53) poengterer, at en dreining fra et fokus på prinsippet om lik tilgang til kunsten til en vektlegging av kostnadseffektivitet i kunstproduksjonen, innebærer at betydningen av den mindre andelen av inntektene som er egeninntekter totalt overskygger betydningen av det statlige tilskuddet”.

Mine hovedpoenger 1) Jeg er bekymret for at teatrene fjerner seg fra sitt samfunnsoppdrag, at de bæres av en hybrid ideologi (et sted mellom folketeatret, det borgerlige teater og det kommersielle teater). Jeg ser tegn til en «kolonisering av kunsten» drevet fram av underliggende økonomiske drivkrefter. Jeg er redd for at dette kan fjerne legitimiteten for teatrene på sikt.

2) Jeg er bekymret for en hybrid programmering, der alle teatrene får det samme oppdraget. Dette fører til en likhetstankegang hva gjelder profil, og gir ikke teatrene mulighet til å utvikle tydelige nok stemmer. Det svekker kvaliteten.

Kritisk offentlighet En siste ting: Gjelten skriver dette i sin artikkel «om å fange helheten»: ”I stedet for å dokumentere disse påstandene med henvisning til slike analyser av teatrene i Norge, nøyer Henriksen seg med å vise til og parafrasere den amerikanske produsenten Michael Kaiser og kulturviteren Dragan Klaic – uten å diskutere overførelsesverdien av deres erfaringer og analyser til norske forhold. Og når Henriksen viser til den danske rapporten Veje til Udvikling, viser han i virkeligheten igjen til Kaiser og Klaic, ettersom denne rapporten i høy grad lener seg nettopp på deres erfaringer og teorier og i mindre grad på grundige, kvalitative analyser av teatrene i Danmark”.

Dette demonstrerer godt hvordan Morten Gjelten debatterer. Han demonterer her troverdigheten til rapporten «Veje til udvikling», som for øvrig består av 72 sider med tall og analyser om danske forhold, og to sider med sitater fra Kaiser og Klaic (den kan leses på lenken til høyre). At Gjelten så suverent kan avvise tidligere teatersjef ved Dramaten i Stockholm, Dusseldorf Schauspielhaus og Malmø Dramatiska Teater Staffan Waldemar Holm, samt kulturredaktør i Politiken Mona Dittmer og kulturviter og styremedlem ved Det Kongelige Teater Lars Seebergs arbeide som «i mindre grad grundige, kvalitative analyser av teatrene i Danmark», framstår med tiden som et stort problem. Det forteller om et debattklima NTO skaper for vårt felt. Det er lite nysgjerrighet og lite åpenhet å spore. Her blir til og med ingen ringere enn Staffan Waldemar Holm stemplet som en som bedriver lite «grundige og kvalitative analyser». En skarve synser, altså. Dette skaper ikke et klima for en kritisk offentlighet om teater i Norge. Man blir fort klubbet ned, og få ønsker seg inn i dette landskapet.

NTO utgjør makten i norsk teater. De forvalter arbeidsplasser for et stadig voksende frilansfelt. Det er klart at med slike hersketeknikker kan man fort få et servilt kunstfelt som nødig stikker hodet fram. Det er synd for kunstarten vår.