Hvis veggene kunne snakke

Horrorfilmen av Rainer Werner Fassbinder fra 1974 er utgangspunktet for Olof Runstens forestilling Urpremieren fant sted på Turteatern i mars 2024, og har siden blitt spilt i Gøteborg og Stavanger før besøket på Black Box teater 4.-6. desember. I filmen møter vi den sadistiske Helmut og den rotløse Martha som begge tilhører det rike borgerskapet. De gifter seg og flytter inn i et stort hus. Det har tidligere forekommet et drap i huset, noe Martha misliker, og de flytter inn mot hennes vilje. Helmut mishandler Martha, og det er en overhengende fare for at historien som har utspilt seg i huset blir repetert. I forestillingen er det huset Martha og Helmut flytter inn i som blir linsen paret undersøkes gjennom. Det er som om Runsten har spurt seg: Hvordan ser menneskenes gjentatte destruktive adferd ut fra husets perspektiv?  Vi får imidlertid ikke noe fysisk hus på scenen, men huset har fått en stemme og fungerer som forteller. Det introduserer seg selv og forestillingen på engelsk, som er husets språk: «I’m the fancy house where it all takes place over and over again». Scenograf og kostymedesigner Tove Dreiman har pakket scenen inn i rød plysj og kledd Martha (Anna Ladegaard) og Helmut (Josephine Kylén Collins) i røde pysjamaser. Pysjamasene har et luksuriøst uttrykk. Martha har blå øyenskygge og parykk som minner om rollefiguren i filmen. De er begge glinsende i ansiktet, noe som skaper et dukkeaktig preg. Stemmene blir forvrengt gjennom myggene sånn at Marthas stemme blir lys som et barns. Helmuts stemme blir mørkere og mer maskulin. De snakker sakte og forunderlig på henholdsvis norsk og svensk, det samme skjer med bevegelsene. Det er som om tyngdepunktet til Helmut er for høyt mens Marthas er for lavt. Helmut strekkes liksom oppover mot taket og snakker ovenfra og ned, mens Martha trekkes ned mot gulvet og synker sammen underveis i forestillingen.

Fassbinders Martha

På hver side av scenen henger det to skjermer som tidvis viser objekter som ligner de som finnes i filmen eller gir assosiasjoner til den. For eksempel har ytterdøra til huset i filmen et gjenkjennelig gitter. Gitteret kan leses som et symbol på at Martha er fengslet i sitt eget hjem. Men i forestillingen finnes gitteret kun som avbildning på en skjerm, det finnes ikke fysisk på scenen. Det er heller ikke del av noe hus. Det eneste som stenger Martha fysisk inne er sceneteppene. Jeg begynner å lure på om Runsten legger til grunn at publikum kjenner filmen når de kommer inn i salen. Mistanken forsterkes når flere momenter ikke blir presentert eller argumentert for innad i forestillingens univers. For eksempel er scenen hvor Martha oppdager at Helmut har sagt opp jobben hennes redusert til en replikk i denne versjonen. Helmut nevner plutselig at han har sagt opp Marthas jobb, men det er ingen selvfølge at Martha har en jobb. Vi vet heller ingenting om hva den betyr for henne. Det blir altså mer som en påstand enn en handling. Når bildet av en svart katt dukker opp på skjermene, fremprovoserer det et ubehag hos meg. Jeg blir minnet på filmens forferdelige kattedrap: Martha har skaffet seg en katt for å bøte på ensomheten, når Helmut finner ut av dette lar han henne beholde den, bare for å forgifte den kort tid etter. Denne erfaringen bidrar til at Martha får panikk når Helmut en dag kommer hjem med en gave til henne. Hun blir overbevist om at han vil drepe henne. Det igangsetter et mislykket rømningsforsøk, og Martha ender i rullestol, noe som overlater henne i Helmuts varetekt. I forestillingen kommer katten pakket inn i en gaveeske. Runsten har altså slått sammen de to elementene fra filmen til én scene. Som med katten, betyr gaven én ting om jeg legger filmen til grunn, og noe helt annet hvis jeg ikke gjør det. Sammenslåingen av katten og gaven blir med det både brå (hvis man ikke legger filmen til grunn) og treig (hvis man gjør det). Det er som om utviklingen har stanset et sted mellom adaptasjon og utvikling av et nytt, selvstendig verk.

Spennende formspråk

På tross av at mye er likt, ligger forestillingen langt fra filmens realistiske formspråk. Rommet gir assosiasjoner til David Lynchs univers, med lys i ulike farger, en lampe som beveger seg av seg selv og draperiene som rammer det hele inn. Det intense elektroniske lydsporet (Adde Andreas Huumonen), med noen innslag av sang fra skuespillerne, bidrar til å fjerne oppsetningen fra realismen. Jeg synes det kunstneriske laget har utviklet et spennende formspråk og univers med egne spilleregler. Ved hjelp av gjentatte og skifter av tablåer, framstår tiden som går både konkret og abstrakt. Ofte ligger en knirkelyd under scenene som både gir assosiasjoner til et gammelt hus og en båt i høy sjø. Formspråket åpner opp og gir plass til forestillingsevnen, samtidig som grepene er enkle og konkrete. Spillestilen blir også en sentral del av forestillingens uttrykk. Den er tydelig teatral, og de har funnet plass til overraskende mye humor og lek. Forvrengningen av stemmene gir mye å spille på i det ellers ganske tomme rommet. Av og til bikker det over til litt flate stereotypier, men det finnes mange innslag av interessante fasetter. Særlig gjør Collins et imponerende arbeid med å skape en mannlig karakter som fort kunne blitt tørr. I hennes figur blir han forferdelig, stakkarslig og latterlig. Hun har også en egen evne til å rope «Martha!», hun gjør det på en måte som er både faretruende og latterlig. Jeg humrer en del av fakter og små vink, helt til Helmut tvinger Martha til å spise hjertet hans, symbolisert med rødt godteri. Martha ber om å få slippe, men spiser til hun kaster opp. Her klarer Ladegaard og Collins virkelig å skape en guffen stemning, og det er første gang jeg opplever at noe virkelig står på spill.

Uklart prosjekt

Jeg klarer likevel ikke helt å forstå hva Runsten vil med denne forestillingen. Den er delvis en hyllest til Fassbinders film, delvis en latterliggjøring av borgerskapet, og med det også stykkets karakterer. Gjennom store deler av forestillingen blir handlingen avbrutt av episke partier med kritikk av det konservative borgerskapet. Dette finnes også i filmen, men der kommer kritikken frem som en konsekvens av handlingen fremfor en eksplisitt formulering. Hos Runsten stanser kritikken handlingens gang og fungerer mer som et sidespor eller en metakommentar til historien. Det er som om bruddene skal understreke at jo, det er huset som er viktig i denne forestillingen, selv om huset i seg selv ikke er noe stort tema for Martha og Helmut. Forestillingen innledes med å insistere på at alle drømmer om et hus, og med ironi fortelles det om bare å ville ha en liten, enkel villa på 350 kvadratmeter. Språket i de episke bruddene er tidvis sarkastisk, tidvis poetisk. Det er annerledes enn de mindre poetiske og ordrike replikkene som blir brukt i dialogen. Jeg blir derfor usikker på om fortellingene kommer fra karakterene eller skuespillerne. Kritikken av det konservative og den borgerlige drømmen om et stort hus blir for enkel. Da Henrik Ibsens Et dukkehjemskulle oversettes til engelsk, fortvilet Ibsen over at oversetteren hadde oversatt tittelen til A dolls house og ikke A dolls home, som jo tittelen betyr direkte oversatt. For det var hjemmet, eller forsøket på et hjem, som stod sentralt i verket. I Marthas hus hopper Runsten bukk over hjemmet, og retter fokuset mot huset som sukker og stønner av å måtte huse de borgerlige menneskene som gjentakende skader hverandre. Runsten er ikke interessert i bakgrunnen for den voldelige relasjonen. Forestillingen påstår at huset er et overfladisk begjærsobjekt alle drømmer om, men jeg vet ikke hvor den påstanden kommer fra. Jeg forstår heller ikke helt hva huset som forteller skal bidra med. Jeg lurer på om man har forvekslet drømmen om et hjem med drømmen om et hus. Kanskje er jeg bare ikke enig i kritikken av at drømmen om et hus er tegnet eller symbolet på konservative krefter. Jeg blir i alle fall ikke overbevist. I en ettersnakk ble det spurt om hva kunstnernes drømmer er. «Mer tid og mer ressurser», svarer Runsten, og Ladegaard bygger videre på at det også ville vært gøy med flere folk. Det er jeg enig i. Forestillingen fremstår mer som en samling ideer og uttrykk med utgangspunkt i en film, mens den samme filmens dramaturgi og historie spenner ben på det nye universet de har skapt og de to uttrykkene kolliderer. Det hadde vært spennende om dynamikken og universet kunnet blitt videreutviklet og levd sitt eget liv og fått sin egen historie.