Hvilket blikk fanger – refleksjoner rundt skeiv kunst

I denne teksten reflekterer jeg rundt hvilke konsekvenser det har fått for kunstnerskapet mitt at jeg begynte å jobbe med eksplisitt skeive prosjekter. Med utgangspunkt i mine egne kunstneriske praksiser og erfaringer, ser jeg nærmere på større strukturelle problemstillinger rundt definisjonsmakt og minoriteters utfordringer, og nå på tampen av Skeivt kulturår forsøker jeg å forstå betydningen av dette året og hvor veien går videre.

I 2018 arrangerte jeg en samtalerekke om skeiv dansekunst sammen med kollega Marte Reithaug Sterud. Her fortalte kolleger, de aller fleste eldre enn oss, om sine erfaringer og opplevelser med å jobbe dansekunstnerisk med arbeid som kan leses som skeivt på ulike måter. Det landskapet som ble tegnet gjennom samtalerekka var noe jeg følte tilhørighet til, et landskap jeg som kunstner ønsket å være en del av og bidra til. I dag er begge mine kontinuerlige kunstprosjekter, dragking-gruppa Gutta og forestillingsserien Butch Tribute, godt fundert i dette landskapet. Selv om samtalerekka var det første kunstneriske prosjektet jeg gjorde som var uttalt og eksplisitt skeivt, ser jeg imidlertid spor av interessene jeg jobber med i dag i mange av mine tidligere prosjekter: Å undergrave det jeg opplever som samfunnets forventninger til meg som kvinne. Å meske meg i maskulint materiale og estetikk. Å eksponere meg selv på måter som ikke kan fanges av et mannlig blikk, men som henvender seg til andre skeive ikke-mannlige blikk.

Både Gutta og Butch Tribute har sitt utgangspunkt i det vi kan kalle skeiv, kvinnelig maskulinitet. Det er mange fellestrekk mellom de to, men også mange forskjeller, og jeg vil tro de legger opp til to ganske ulike publikumsopplevelser. I Butch Tribute jobber Sterud og jeg med vår egen maskulinitet som kvinner, vi tar i bruk termen butch brukt om maskuline kvinner i det skeive miljøet som en ramme for å forholde oss til maskulinitet, med dans som uttrykk og kontekst. I Gutta jobber jeg sammen med Desiree Bøgh Vaksdal, Josephine Kylén Collins og Lærke Grøntved gjennom våre fire drag alteregoer Robin, Lavrans, RichHard og Larry. Her er vår maskulinitet som kvinner også ispedd et øverste lag av satire rundt mannlig hegemonisk maskulinitet. Gutta er som nevnt en draggruppe, men all den tid drag er en parasittsjanger som også benytter seg av andre sceniske sjangre, har vi et stort spenn av ulike uttrykk vi benytter oss av. Av andre kunstnere som jobber med beslekta tematikk eller strategier kan nevnes norske Steffi Lund, svenske Hagar Malin Hellkvist Sellèn og tyske Antonia Baehr. Denne delen av det skeive scenekunst-landskapet er grundig redegjort for i Steruds bidrag til Danseinformasjonens tekstserie Skeiv bevegelse: «Lesbisk-feministiske strategier, praksiser og uttrykk i scenekunsten».

Da vi arrangerte samtalerekka om skeiv dansekunst for fire år siden, ble det skeive som et definerende begrep for dansekunst kun brukt av noen få enkeltkunstnere og ikke av institusjoner eller kuratorer. Den gangen opplevde vi det som viktig å definere visse kunstneriske arbeid og kunstnerskap som skeive for å skape et slags fellesskap av mylderet av kunstnere som kunne sies å ha det skeive som fellesnevner og for å kunne snakke sammen om felles erfaringer, men også for å få fram forskjellene mellom oss. På denne måten kunne det rike mangfoldet som dette ene ordet stod i bresjen for komme til syne; ulike perspektiver, strategier, tilnærminger og estetiske kvaliteter.

Framover er det kanskje andre kuratoriske grep som behøves, idet vi legger skeivt kulturår bak oss, på godt og vondt. Jeg opplever at dette året har bidratt til å etablere, men også vanne ut skeiv som definerende faktor. Nettopp fordi det skeive per definisjon gir motstand til kategorisering og presisering, kan det være vanskelig å ta det i bruk som kurateringsgrep, og en kan også slippe unna med mye ved å skyve det skeive foran seg.

Det skeive publikummets blikk Hvem definerer hva som er skeivt og ikke? Mange skeive folk vil kanskje se og lese det meste som skeivt. Det er en slags ønsketenkning en tar i bruk som overlevelsesmekanisme eller bare for å underholde seg selv i en cis-heteronormativ verden. I mangel på representasjon har vi vært nødt til å bli gode på å tolke det usagte, det uuttalte, det implisitte i vår favør. Skeiv representasjon har jo også naturligvis en historie der den ikke har kunnet være uttalt, hvilket skeivt kulturår har vært en påminnelse om. Det implisitte som kvalitet i et kunstuttrykk legger til rette for en åpenhet overfor publikum. De får et større tolkningsrom der hver enkelt tilskuer kan få bestemme hva noe betyr, eller i hvert fall hva det betyr for dem. Det implisitte har opp gjennom årene vært mang en skeiv publikummers allierte i behovet for å se liv som ligner ens eget i kunsten.

Vi skeive har til tider overlevd på smuler; en liten insinuasjon om noe skeivt her, en liten berøring eller et blikk der. Og dette har kanskje gjort sulten etter eksplisitt skeiv representasjon enda større; helt siden jeg var tenåring har jeg konsumert alt jeg har kommet over av skeivt innhold i bøker, filmer, tv-serier og musikk. Jeg har slukt alt uavhengig av kvalitet, og kvaliteten har vært ganske vekslende, for å si det sånn. Den skeive representasjonen som holder høy kvalitet opplever jeg ofte er motivert av at den eller de som står bak har ønsket å fortelle de historiene eller vise de livene som gir gjenklang med dem selv, som de selv opplever at mangler og de skulle ønske de hadde blitt eksponert for. Jeg kjenner meg veldig igjen i dette, både Gutta og Butch Tribute er for meg (kjønns)uttrykk jeg har lyst til å se på en scene selv. Og jeg har lyst til at folk som relaterer til disse uttrykkene skal føle seg sett, hørt og gitt verdi. Sagt med Esben Esther Pirelli Benestad: «Intet om oss uten noen som oss.»

Da jeg begynte å jobbe eksplisitt skeivt, opplevde jeg at det kunstneriske arbeidet mitt fikk tilført en sammenheng og en referanseramme som ga tydelighet og et løft. Jeg opplevde at arbeidet mitt nådde ut til de jeg ville det skulle nå ut til. Jeg er fortsatt interessert i tvetydighet og at det skal være plass til publikums egne erfaringer og opplevelser i verkene mine, at noe kan bety forskjellige ting for forskjellige folk. Men det skeive perspektivet er udiskutabelt til stede. Det kan ikke tolkes hverken fram eller bort, det er der som et grunnleggende premiss for arbeidet. Jeg gir publikum føringer for hvilken sammenheng arbeidet mitt skal leses opp mot, og dette må alle publikummere forholde seg til. For noen er dette et velkomment grep som skaper en opplevelse av tilhørighet, for andre kan det kanskje oppleves som fremmed. Jeg gjør det skeive til fokus i arbeidet mitt for selv å ta definisjonsmakta som kunstner.

At kunstnerskapet mitt har fått denne tematiske forankringen i det skeive har også gjort meg i stand til å bryte ut av prosjekttenkningen som dominerer i scenekunstfeltet. Et grep jeg stadig ender opp med å ta, i disse eksplisitt skeive prosjektene mine, er å gi dem større plass og mer tid enn det jeg tidligere har gjort. Det holdt ikke med en samtale om skeiv dansekunst, det måtte en hel rekke på seks samtaler til, og det kunne ha vært mange, mange flere. Med Butch Tribute har vi mottatt flerårig støtte, og tanken er å bidra med flere ulike representasjoner av butches i årene framover. Med Gutta er vi helt ute av prosjekttenkningen, vi opererer som regel uten noen form for prosjektstøtte og er mer som et band som har gigs rundt omkring. Vi tilpasser selvfølgelig materialet vårt til de ulike settingene, men grunntonen er den samme, Gutta er alltid Gutta. Idet arbeidet mitt er knyttet opp til en konkret sak og et konkret miljø, opplever jeg denne dedikasjonen over lengre tid som en naturlig konsekvens. Den skeive kampen er aldri ferdig kjempet, den er en kontinuerlig praksis som krever at vi er oppmerksomme og til stede, at vi tar plass og er synlige år etter år. Å investere min tid og mitt engasjement i disse prosjektene er mitt lille bidrag til denne kampen.

Usynliggjøringens massive effekt Skeiv kunst kan lett bli et offer for det streite blikket som plasserer det inn i sin virkelighetsforståelse og referanseramme og som dermed risikerer å misforstå grunnleggende hva som egentlig foregår på scenen. Det farlige med usynliggjøring er at dens effekt fortsetter å gjøre seg gjeldende også i møte med helt eksplisitte synlighetsprosjekter. Når vi i Butch Tribute jobber med synlighet av maskuline kvinner og streite publikummere aldri har sett en maskulin kvinne i kulturuttrykk før, risikerer vi at det eneste det streite blikket ser er en kvinne som prøver å være mann eller parodierer en mann. Hva gjør en når usynliggjøringen av en gruppe i samfunnet er så total at majoritetsblikket ikke en gang klarer å gjenkjenne de som en forsøker å synliggjøre? Hva gjør en når flanellskjorter blir lest som en hipsterreferanse og ikke en lesbereferanse, i et arbeid som er eksplisitt skeivt?

Jeg er lite interessert i et streit blikk på skeiv tematikk, ment som folkeopplysning for den streite majoriteten. Jeg lager skeiv kunst for et skeivt publikum, for at skeive mennesker skal føle seg sett, lyttet til, bli gitt verdi og ikke minst bli beveget og underholdt. Med dette mener jeg at jeg ønsker å sette noen krav til publikum, jeg tillater meg en viss innforståtthet. Det kunstneriske arbeidet mitt er basert på en skeiv virkelighetsforståelse. Jeg opplever at det er helt nødvendig å ha en bevissthet rundt den målgruppa jeg har valgt gjennom alle kunstneriske valg jeg tar for faktisk å klare å nå fram til de jeg ønsker å nå fram til. Når det er sagt, betyr ikke dette at ikke alle er velkomne eller kan kjenne tilhørighet til og få noe ut av arbeidet. Men jeg er tydelig på hvilken samfunnsgruppe som får stå i fokus og som får representere menneskelige erfaringer som alle kan kjenne seg igjen i. Og det gjør en forskjell at såkalt universell menneskelig erfaring ikke kun representeres av heterofile, hvite cismenn.

Minoriteters handlingsrom avhenger av majoritetens toleranse og kunnskapsnivå En minoritet eller et subkulturelt miljø skaper sitt eget språk. De skaper sitt eget begrepsapparat, sitt eget vokabular og sin egen verdensforståelse for å kunne eksistere i verden. De må på et vis skape sin egen eksistens. Dette kan tenkes på som en kreativ prosess som minoriteter må gå gjennom, og som majoriteten slipper unna. Når du er nødt til å stille deg utenfor samfunnets konvensjoner og normer for å mane fram ditt eget liv, skaper du ofte uttrykk som virker fremmede og utfordrende på majoriteten. Men også forfriskende og banebrytende. Ofte i den rekkefølgen.

På denne måten tenker jeg det ofte er slik at de nye perspektivene kommer fra periferien, fra de stedene som ennå ikke har vært i fokus og blitt gitt verdi og tyngde. Denne bevegelsen fra periferien og inn i sentrum, der minoritetsperspektivet blir innlemmet i majoritetens bevissthet, er en nødvendig bevegelse fordi minoriteten på irriterende vis er helt avhengig av aksept og toleranse fra majoriteten. Men det er også en ambivalent og mulig problematisk bevegelse. Idet et minoritetsperspektiv inkluderes, får majoriteten også eierskap til dette perspektivet. Med eierskap kommer muligheten til å finne seg til rette i det, adoptere det og ta definisjonsmakten. Avhengigheten av toleranse gjør at minoriteten blir nødt til å finne seg i denne overtagelsen, dette potensielle kuppet.

For meg oppleves det som om det er noe lignende som skjer mellom det frie scenekunstfeltet og institusjonene. Institusjoner plukker ofte opp tendenser lenge etter de har oppstått og blitt utviklet i det frie feltet og presenterer en blek versjon av dem som noe banebrytende og nytt for en større offentlighet.

Det finnes mange ulike skeive miljøer, hvert enkelt med sine egne spesifikke livserfaringer og opplevelser. Og dermed finnes det mange ulike skeive referanserammer og estetikker. Jeg vil slå et slag for at skeive kunstnere tillater seg å være spesifikke, at de gir seg selv lov til å ha interne referanser, og at det heller er storsamfunnet som må lese seg opp og strekke seg enn minoriteten som må oversette. Og om storsamfunnet ikke gidder det, så får de leve med og akseptere at de ikke henger med eller forstår. I forlengelsen av dette ser jeg at tendensen til å hylle uttrykk som allerede er assimilert inn i majoritetens virkelighetsforståelse også fører med seg tendensen til å misforstå og dermed avfeie og diskreditere uttrykk som befinner seg på barrikadene av der den skeive kampen kjempes i dag.

Aktivismens innflytelse på kunsten Aktivisme defineres som en bevisst handling utført for å skape sosial eller politisk endring. Aktivisme er eksplisitt. Den har et tydelig budskap og et tydelig mål. Det vil si at kunst som ønsker å fungere som aktivisme nødvendigvis må ta opp i seg noen av de kvalitetene som aktivisme innehar. For mine egne kunstprosjekter, Butch Tribute og Gutta, har jeg opplevd denne innflytelsen fra aktivisme som en berikelse for det kunstneriske arbeidet. Den har gitt arbeidet tilgang på nye uttrykk, nye sammenhenger og nye publikumsgrupper. Når det er sagt, er det ikke nødvendigvis sånn at all skeiv kunst også skal være skeiv aktivisme. Det er mange måter å bidra til en rettighetskamp på. Aktivisme er kanskje et mer direkte bidrag, men det finnes også mer indirekte måter. Her kommer skeive kunstneriske uttrykk som har mer implisitte tematiske kvaliteter inn i bildet. Disse kan bidra til å nyansere, utvide handlingsrom, skape forståelse og hviske ut skillene mellom ulike grupper i samfunnet. Det er også et viktig bidrag.

Det er et privilegium å få uttrykke seg selv (og sin identitet) gjennom en kunstnerisk praksis. Overarbeida og underbetalte som vi er, så er vi også veldig privilegerte. Om en har en kunstnerisk praksis som er tematisk forankret i en rettighetskamp eller et spesifikt miljø og som kan fungere som aktivisme i noen sammenhenger, er det viktig å anerkjenne dette privilegiet man har som kunstner. Vi kunstnere har noe mellom oss selv og en eventuell meningsmotstander, nemlig kunstverket, et felles tredje som er fokuset for eventuell kritikk. Hvis da meningsmotstanderen faktisk holder seg til sak og ikke går til personangrep. En kan jo argumentere for at også aktivister har dette felles tredje i midten, altså selve saken man kjemper for. Men hvis saken handler om noe som er grunnleggende for ens egen eksistens, så er veien fra sak til person dessverre sårbart kort. I tillegg har kunsten et lag av fiksjon og abstraksjon som jeg opplever at kan beskytte kunstneren i en sånn type konfrontasjon.

Skeivt kulturår – på godt og vondt Nå i år er det 50-års-jubileum for avskaffelsen av straffelovens paragraf 213. Skeivt arkiv, Nasjonalmuseet og Nasjonalbiblioteket har sammen tatt initiativ til å markere dette ved å kalle 2022 «skeivt kulturår»; en feiring for å dokumentere, formidle og diskutere skeiv kunst, kultur og historie over hele Norge. Det er bra for oss alle at de har gjort noe mer ut av dette jubileet, at det ikke bare er en markering, men en mulighet for å synliggjøre og produsere kunst- og kulturuttrykk som springer ut fra den delen av befolkningen som ble (direkte eller indirekte) rammet av denne paragrafen. Men to av tre av disse institusjonene har til vanlig ingenting med den skeive delen av befolkningen å gjøre (Nasjonalmuseet og Nasjonalbiblioteket), og alle tre har en stort sett konserverende funksjon framfor en produserende funksjon.

Det har kommet mye godt ut av Skeivt kulturår. Mange skeive perspektiver har blitt løftet fram i lyset, mange skeive uttrykk har fått plass der de aldri før har vært til stede. Jeg har selv fått en rekke muligheter gjennom Skeivt kulturår. Men jeg har også opplevd dårlig, utvannende og ufarliggjørende bruk av det skeive som kuratorisk rammeverk.

Det handler som alltid mye om økonomi. Øremerkede midler til skeive uttrykk trekker selvfølgelig til seg aktører som ikke tidligere har vist noen nevneverdig interesse for skeive uttrykk. Men det er jo bra for den skeive minoriteten at majoriteten også interesserer seg for vår kultur? Eller?

I 2022 var skeiv tematikk ikke bare i søkelyset og økonomisk øremerka, men også «obligatorisk» for alle institusjoner å markere i programmet sitt. Dette kan absolutt ha gitt et kunnskapsløft i noen institusjoner der ansatte har gått inn i oppgaven med genuint engasjement. Men det må jo også være ganske irriterende å måtte ha skeiv kunst på programmet for de institusjonene som verken har interesse for eller høyt nok kunnskapsnivå for å gjøre dette på en god og meningsfull måte. Organisasjonen Balansekunst var tidlig ute med å snakke om bekymringene rundt hvordan aktører med lite kjennskap til skeive perspektiver skal formidle skeiv kunst og kultur på en god måte. Det er avgjørende å involvere ressurspersoner, kunstnere eller produsenter med relevant kunnskap og erfaringer, og sammen med musikkorganisasjonen JM Norway tok de tidlig grep for å koble sammen skeive aktører og kunstinstitusjoner. Likevel er ikke alltid god representasjon nok, i Balansekunst stiller de seg ofte spørsmålene «hvem ser seg selv?» og «hvem føler seg hjemme?» for å illustrere forskjellen på representasjon og inkludering. Det mest illustrerende eksemplet jeg kan komme på er museer som smykker seg med utstillinger med skeiv tematikk, men som fortsatt utelukkende følger den binære tokjønnsmodellen når det kommer til toaletter, og dermed gjør det vanskelig for ikke-binære å gjøre noe så elementært som å gå på do.

En annen problemstilling å være bevisst på er faren for å bedrive pinkwashing, eller rosavasking. Begrepet ble opprinnelig brukt om staten Israel som promoterte seg selv som LHBTQIA-vennlig for å dekke over eller lede oppmerksomheten bort fra hvordan de som okkupasjonsmakt stod bak grove menneskerettighetsbrudd. I dag bruker man begrepet også om store firmaer eller kommersielle aktører som profitterer på sin «støtte» til den skeive kampen. Og i anledning Skeivt kulturår ser man eksempler på rosavasking når aktører bruker initiativet som er ment å synliggjøre skeives likestillingskamp til å fremme seg selv. Jeg har selv vært vitne til at streite kurateringsaktører bruker sin scenetid på å skaffe sponsorer for seg selv på et Skeivt kulturår-arrangement. Å være en god alliert er nemlig også en kunst, en kan ha gode intensjoner og likevel risikere å kuppe noen andres kamp eller ta opp noen andres plass. Å være en god alliert, er som den finske dansehistorikeren Hanna Järvinen sier: “Å være der når du trengs, men ikke kreve å bli inkludert i rom og samtaler som ikke tilhører deg til å begynne med, og absolutt ikke at du skal spille ut allianser for at du skal få ros, kudos eller synlighet for din egen skyld.”

Skeivt kulturår får meg til å tenke på en lignende markering, nemlig Mangfoldsåret i 2008, som i ettertid fikk en del kritikk for at effekten ikke var langvarig nok. Det skjedde ingen reell strukturell endring som gjorde kulturlivet mer mangfoldig. Den gangen var det regjeringen som tok initiativet, denne gangen er det tre kunstinstitusjoner, en av dem dedikert til å dokumentere skeive liv og skeiv kultur, vi beveger oss altså litt nærmere at initiativet kommer fra de det angår aller mest. For det gjør en forskjell hvor slike initiativ kommer fra, det ligger mye definisjonsmakt i et initiativ, det er her de første premissene blir lagt for hva som er mulig å få til.

En rettighetskamp er i sin natur aldri vunnet, vi kan aldri ta den for gitt, vi er aldri ferdige. Det er en kontinuerlig bevegelse. Idet vi går ut av det skeive kulturåret, er jeg mest opptatt av hvordan engasjementet for skeiv kunst og kultur skal videreføres i 2023 og i årene framover. Hvordan kan vi ivareta de skeive kunstnerne som var aktive med sine prosjekter før Skeivt kulturår, og som kommer til å være aktive etter Skeivt kulturår? Hvordan kan vi unngå at alle kunstinstitusjoner og arenaer nå har kryssa skeive uttrykk av lista si for de neste ti årene? Jeg oppfordrer herved kunstinstitusjonene til å ikke gå i den fella at de tenker at jobben nå er gjort, og håper Skeivt kulturår i stedet kan

være begynnelsen på økende bevissthet, kunnskap og forståelse rundt skeive perspektiver og liv, og hvordan disse kan berike (scene)kunsten, når de blir gitt plass til å utfolde seg på sine egne premisser.