Hvem skal styre Dramatikkens hus?

Det har nå gått 1 ½ år siden jeg takket nei til tilbud om å forlenge mitt åremål som kunstnerisk leder på Dramatikkens hus. Bakgrunnen for dette var blant annet min tapte tillitt til organisasjonsstrukturen, daglig leder, og styret ved den nyetablerte og tungt statsstøttede scenekunstinstitusjonen.

Flere enn meg mener at bemerkelsesverdig lite substansielt har skjedd der i mellomtiden.

I november 2013 ble det imidlertid kjent at styret hadde vedtatt å endre organisasjonsstrukturen på Dramatikkens hus. Det skal nå ansettes en kombinert daglig og kunstnerisk leder. Gitt de store kontroversene styrets ulike beslutninger i tidligere år hadde medført, var det kanskje pussig at dette vakte liten debatt eller oppmerksomhet i offentligheten. Men grunnen er for så vidt ganske enkel: etter mer enn fire år hadde styret ved institusjonen skjønt noe som hele norsk scenekunstmiljø og de ansatte ved Dramatikkens hus har skjønt hele tiden.

Når styret endelig har besluttet en forsinket endring – så gjenstår en som er like forsinket og enda viktigere: styret bør sørge for å få avsatt seg selv (gjennom å bidra til en endring av vedtektene) – og få på plass et styre for fremtiden bestående av kompetente og habile mennesker.

Det har seg nemlig slik at Dramatikkens hus har et styre som oppnevnes av 3 fagforeninger på scenekunstfeltet (dramatikerne, regissørene og skuespillerne) og én arbeidsgiverorganisasjon (Norsk Teater- og Orkesterforening). I tillegg finnes en styrerepresentant for de ansatte. Dette er en såkalt korporativ ordning, og de fleste (ikke-kommunistiske) land kvittet man seg med slikt i overgangen mellom 70- og 80-tallet. Det finnes ingen fornuftig grunn til at det er fagforeningene på scenekunstområdet som skal styre utviklingen av ny dramatikk i et nogenlunde avansert kunstfelt i et demokratisk land. Styret ved Dramatikkens hus har også dokumentert at de gjør det dårlig.

Man kunne i noen grad kanskje sett bort fra disse pussige kriteriene hvis fagforeningene med styreoppnevnelsesrett hadde hatt skjønn nok til å oppnevne kompetente og habile mennesker til å sitte i dette styret. De har imidlertid, alle tre, oppnevnt sine egne ledere. Til tross for at disse fagforeningslederne vanskelig, neppe av noen, kan sies å ha viktig kunstnerisk kredibilitet eller noe mer enn en helt ubetydelig praksis i forhold til utvikling av ny dramatikk. De sitter der som fagforeningspamper. Selvoppnevnt. For å lese høyt fra tariffavtaler for hverandre?

Norsk dramatikk (i vid forstand) er inne i sin kanskje mest spennende utvikling på mer enn 100 år. Man kan ikke la mye av dette viktige arbeidet foregå på en institusjon med en så irrelevant, og lite kompetent ledelse.

Jeg tillater meg å anmode ledelsen i Kulturdepartementet om å gjøre relevante grep i forhold til organiseringen av Dramatikkens hus. Gjerne før styrelederen på Dramatikkens hus, styrelederen i Norske Dramatikeres Forbund, ansetter en øverste leder fra Norske Dramatikeres Forbund på Dramatikkens hus. Noen må hjelpe noen til å forstå noe de ikke forstår. Kulturminister?

Innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv mandag 20. januar 2014.