Hvem er redd for ny dramatikk?

Thoralf Berg skriver en kronikk i Adressa mandag 30. januar med tittelen ”Seltun innfrir”. Som tittelen antyder er kronikken en slags dom over Kristian Seltuns foreløpige sjefstid ved Trøndelag Teater, en tid Berg synes svært fornøyd med. Det skal han da også få lov å være.

Jeg har imidlertid problemer med den argumentasjonen Berg framlegger som bakgrunn for sitt syn, som dessverre både må kunne karakteriseres som enkel, sneversynt og forstemmende fordomsfull. Fra en fagperson som Thoralf Berg, som blant annet har vært mangeårig medlem av Heddajuryen og dermed forventes å stille med et åpent sinn, samt god innsikt i norsk teater, burde man rett og slett kunne forvente noe bedre.

For det første er tittelen i seg selv problematisk. Det virker som om Berg ved bruk av ordet innfrir selv mener han har definisjonsretten på hva Seltun satte seg fore å gjøre og dermed også rett til å karakterisere det hele som en suksess, uten engang å reflektere over at noen andre skulle kunne ha en annen oppfatning.

Berg skriver riktignok i sin kronikk at Seltun innfrir ”i forhold til egne utsagn om teaterets repertoarprofil”, men hva er det egentlig Seltun har sagt? Et kjapt søk på adressa.no gir oss blant annet følgende sitat; ”Det er to stikkord for det jeg tenker å gjøre på Trøndelag Teater: Kontinuitet og nyskaping.”

I det etterfølgende nevner også Seltun Teaterhuset Avant Garden som en god samarbeids- og dialogpartner, et teater Berg ikke akkurat setter i et fordelaktig lys.

Når Berg i tillegg skriver svært nedsettende om ny dramatikk, lurer jeg på hva det egentlig er Seltun innfrir i forhold til? Bergs egen smak? Er det ikke uansett litt tidlig å dra en endelig konklusjon omtrent halvveis i Seltuns foreløpige sjefsstid? Og mener virkelig Berg det han insinuerer; at Seltun nå med god samvittighet kan legge seg tilbake i lenestolen og se seg fornøyd med status quo? Hva vil det ha å si for den videre utviklingen ved Trøndelag Teater? Trenger vi ingen?

Å se seg ukritisk tilfreds med tingenes tilstand er en farlig øvelse i teatret, kunsten og verden for øvrig. Da kommer vi ingen vei. Dermed er Bergs premiss for kronikken svært skuffende: ”Da Kristian Seltun ble ansatt som sjef på Trøndelag Teater, fryktet mange at repertoaret ville bli dominert av alternativ, smal og sær norsk og utenlandsk samtidsdramatikk.” Her befester dessverre Thoralf Berg fordommer som delvis har satt seg blant det norske teaterpublikummet, istedenfor å bidra til å avkrefte dem.

Han fortsetter: ”Seltuns repertoar, både det som har hatt og skal ha premiere, har på ingen måte vært preget av ny og sær moderne dramatikk. Forhåndsengstelsen har ikke slått til.”

I disse to sitatene har Berg greid å linke de ordene som i utgangspunktet burde ha en positiv klang – ny, moderne og samtidsdramatikk – med de mer negativt ladede adjektivene alternativ, smal og sær.

Hvor tjenelig er dette, Thoralf Berg? Når skal vi slutte å skape disse kunstige skillene mellom det nye (med negativ betoning) og det trygge, gamle – klassikerne (det positive)?

I de fleste andre kulturuttrykk er denne forskjellen uvesentlig; verken i litteraturen, filmen eller billedkunsten holder vi oss kun til de gamle verkene. Hvorfor har vi ikke da det samme synet på teatret? Husk at klassikerne også har vært nye engang!

Kan vi ikke bare gjøre oss selv en tjeneste og glemme den negative polariseringen mellom ny og gammel og heller konsentrere oss om hva som er aktuelt her og nå, klassiker eller ei? I det minste burde vi som er fagpersoner unngå å bruke slike karakteristikker som Berg gjør, men heller anerkjenne og se den positive verdien av forskjellige uttrykk.

På lang sikt tror jeg det vil være mer tjenelig for teatrets fremtid enn et konformt og trygt repertoar som skal tilfredsstille alle hele tiden, da de ulike uttrykkene (også det Berg betegner som nytt og sært) vil berike hverandre og bidra til en kunstnerisk utvikling.

Derfor er det også synd at Berg kun nevner hovedsceneoppsetningene (med unntak av Fuglane) i sin kronikk, selv om han så fint innleder med følgende uttalelse: ”Hva viser en nærmere undersøkelse av repertoaret på Trøndelag Teater i de 20 oppsetninger som har hatt premiere i Seltuns to første sjefsår, og de titalls som skal ha premiere i 2012?”

Hva da med for eksempel Tro, håp og kjærlighet og Ifigeneia? Eller de kommende forestillingene G7, Prinsessedrama og Jubileet? Kan Berg egentlig påberope seg å utøve en nærmere undersøkelse av hele repertoaret når han utelater å nevne blant annet disse stykkene?

Ei heller kan det vel betegnes som en nærmere undersøkelse når Berg indirekte forsvarer Trøndelag Teaters gjenbruk av tre ulike juleforestillinger med at Nationaltheatret bare har en. Hvor blir det av de kunstneriske argumentene?

De fleste har forskjellige oppfatninger om hva godt teater er, som oftest basert på egen personlig smak. Sannsynligvis er Thoralf Berg og jeg ganske uenige på mange punkter. Det er likevel ikke viktig her. Poenget er at personlig smak ikke må forkles som faglige analyser og, som i dette tilfellet, få et preg av å være en slags fasit og et uttrykk for den generelle oppfatningen.

Jeg vil heller anbefale Berg og alle andre som måtte være skeptiske, til å oppsøke ny og spennende scenekunst på Trøndelag Teater, Teaterhuset Avant Garden og andre arenaer og gjøre opp sin egen mening – sannsynligvis vil man ikke like alt, men jeg er sikker på at man vil like noe!