Hvem eier fortellingene våre?

Lite representerer det urnorske mer enn eventyrtradisjonen vår. Fra Espen Askeladd til Smørbukk, Veslefrikk og Mumle Gåsegg: Selv om eventyr er en internasjonal sjanger og mange av dem finnes i ulike varianter med stor geografisk spredning, regnes Asbjørnsen & Moes eventyrsamlinger som særnorske og en del av vår nasjonale litterære kanon.

Da jeg var liten var en av mine favorittbøker Eventyr og fabler fra alle verdens land fra 1989, som søstra mi og jeg – om jeg husker riktig – hadde fått til jul av vår malaysiske tante. Boka hadde eventyr fra Midt-Østen, Afrika og Asia, og var nydelig illustrert. Til sammenlikning kan jeg ikke huske én eneste gang vi ble fortalt annet enn norske eventyr i skolesammenheng, kanskje ispedd noen fra Brødrene Grimm.

Skuespiller og slampoet Sofia Knudsen Estifanos har tatt utgangspunkt i idéen om et opprør mot det norske eventyr-dogmet når hun i forestillingen Eid av Oslo Kommune utforsker krysningspunktene mellom nasjonal identitet, eventyrtradisjon og fortellingens makt i samfunnet. Forestillingen problematiserer også hvem det er som får lov å speile seg i prinsessedrømmen. For som kjent har prinsessa, i den vestlige delen av verden, tendens til å være både hvit som sne og blond som Barbie . Og er det annerledes, som i Disneys nyinnspilling med en melaninrik Ariel, eller produksjonen ‘Queen Cleopatra’, med en melaninrik Kleopatra i hovedrollen, ja, da er det ikke måte på hvor raskt det blir hissig stemning på kommentarplass.

Ut av kokongen Forestillingen starter med at Estifanos dukker småforvirret og ostepop-gumlende opp i foajéen på Kloden Teater mens publikum står og småprater med hverandre. Hun er iført et halvveis revnet, rosa prinsessekostyme og har tiaraen på snei. Vi får vite at hun dessverre er litt sent ute til sin egen forestilling. Mens hun byr på ostepop og skravler i ett kjør forstår vi at dette er ei prinsesse som er helt og fullstendig sin egen person. Men prinsessekjolen, skoene, tiaraen – vi aner at hun opplever tingene som tredd nedover hodet på seg. Som om ingenting egentlig passer med sånn hun egentlig vil være. Alt sitter skjevt og må stadig justeres. Like fort som hun kom forsvinner hun forbi oss og inn bak scenen. En publikumsvakt åpner døra til salen og lar oss ta plass.

På scenen er det arrangert store mengder gamle bøker i stabler, hauger, lass og stier. De henger til og med ned fra taket. Til venstre, mot bakre del av scenen, står et gammelt skrivebord med en kontorlampe hvor en tilkneppet byråkratklisjé av en kvinne i grå blazer og grått skjørt sitter og jobber. Det hele ligner både på et nedlesset bibliotekskontor og en slags abstraksjon over et eventyrlandskap, snedig uttenkt av scenograf Agnethe Tellefsen.

Plutselig stormer vår lett kaotiske prinsesse ut fra bakscenen, fortsatt med ostepop-posen trygt i den ene hånda. Den ene høyhælte skoen har ramlet av, og hun strever med å justere opp mikrofonstativet på forscenen.

Det viser seg snart at prinsessa befinner seg som et slags gissel i en inngrodd og nedstøvet del av Oslo Kommune hvor hun om og om igjen må avgi prøve som eventyrforteller overfor en rigid byråkrat, slik at hun en gang – kanskje – vil få tillatelse til sin rettmessige plass i bokhyllene. Men uansett hva prinsessa gjør, uansett hvor mye hun prøver å innordne seg tretallslov og prinsesse-kutyme, så går det galt gang på gang. Prinsessa har rett og slett så mye på hjertet at fortellingen hennes løper av sted med henne. Og forresten.. Er det virkelig rimelig at en suspekt kommuneansatt sitter der og dikterer hennes fortelling?

Kampen om fortellingene Eid av Oslo kommune fremstår, i all sin uhøytidelighet, som en i aller høyeste grad samtidsaktuell forestilling. Estifanos, som selv har skrevet sceneteksten, bruker eventyrfortellingen som et prisme til å belyse ulike aspekter ved historiefortelling og makt. Aller mest handler forestillingen om kampen for å eie sin egen fortelling når man svømmer motstrøms mot samfunnets majoritetsnarrativ.

Samspillet mellom Estefanos og sidekick Mari Elise Haugen er rett og slett en fornøyelse fra start til slutt. Replikkene dem imellom spretter lekent og raskt som bordtennisballer. Haugens byråkrat-skikkelse er virkelig en portvokter fra helvete, og vi ser henne stadig rapportere om situasjonen til sine overordnede via telefon. Ostepop-prinsessa skal slipes, bøyes og tøyes slik at hun blir litt mer, ja, litt mer som oss. Det handler om assimilasjon, det handler om makt, og det handler selvsagt også om mekanismene i det norske kulturfeltet.

Til slutt skjer det uunngåelige: Prinsessa gjør opprør, kjolen rives av, og et langt mer originalt ostepopskjørt trekkes på. Hun får tvunget gjennom at her er det hennes eget eventyr som skal fortelles. Og byråkraten ender med å bli såpass fjetret av fortellingen at hun ender som oppslukt tilhører i et forglemt lite rom med godstol, koseteppe og drømmende rosa lys. Men – klarer hun å tre tilbake på ordentlig?

Med fare for å høres litt ut som byråkraten sjøl – det går unektelig litt over stokk og stein også med prinsessas egen fortelling. Jeg sitter med en fornemmelse av at målgruppa ikke er helt spisset nok. For «unge voksne og voksne unge» er mye å gape over. Det er som om humoren og teksten er for voksne, mens enkelte av eventyrelementene og deler av spillet blir litt vel barnlig. En rødere tråd ville gitt prinsessas egen fortelling hakket mer retning og definert historien mer, for slampoesi er ordkaskader spekket med språklige bilder, og det er ikke alltid lett å henge med på alle de vidløftige metaforene. Men samtidig: Estifanos eier virkelig scenen. Og så er det jo slik at allegorier, bilder og metaforer treffer mennesker med ulik erfaringsbakgrunn på ulike måter, og det er helt sikkert mange i publikum som opplever tyngden i dem på en annen måte enn meg. For når dette er sagt: Eid av Oslo kommune lykkes virkelig i det den prøver på: å fortelle oss noe vesentlig om det å stå opp for seg sjøl og ikke vente på majoritetens godkjent-stempel. Dette er en forestilling som sier til unge folk, og spesielt unge med minoritetserfaringer: Aldri la noen fortelle deg at historien din ikke er noe verdt.