Hva slags frihet?

Regjeringens erklæring om å prioritere det frie feltet var temaet på dialogmøtet som Transnational Art Production (TrAP) arrangerte i samarbeid med Danseinformasjonen, Dramatikerforbundet, Norsk Musikkråd, Norske Billedkunstnere og Kunsthøgskolen i Oslo på Litteraturhuset torsdag 24. april.

Arrangørene hadde invitert en rekke innledere for å reflektere og debattere kulturpolitikken som FrP og Høyre skisserte i Sundvollen-erklæringen, regjeringsplattformen som blant annet slår fast at regjeringen skal prioritere frilanserne og det frie feltet i sin fremtidige kulturpolitikk.

Dialogmøtets hovedagenda var å utforske: Hva betyr egentlig det?

Møtet ble åpnet av leder i Kulturrådet Yngve Slettholm, som har gått kraftig ut mot regjeringens første statsbudsjett, der Kulturrådet fikk en forsmak på en mulig kulturpolitisk fremtid med store kutt i Kulturfondet. Skuespiller og kulturrådsmedlem Asta Busingye Lydersen samtalte med samtidsmusiker og komponist Maja Solveig Kjelstrup Ratkje og konsulent ved Svenske filminstituttet Baker Karim om kunstens rolle i samfunnet. Advokat og forfatter Geir Lippestad snakket om verdier og mangfold i samfunnet og hvilken rolle kunst og kultur skal ha i fremtiden. Avslutningsvis ledet kulturredaktør i Klassekampen Haakon Flemmen en politisk debatt mellom Kårstein Eidem Løvaas (H), Hege Haukeland Liadal (Ap), Geir Jørgen Bekkevold (KrF), styreleder i UKS og kunstner Marianne Hurum og den svenske kulturjournalisten Dan Jönsson. Det ble en debatt om tendenser i det norske og svenske kulturpolitiske landskapet, med et særlig fokus rettet mot høyremannen Løvaas' markedsliberale kunstforståelse.

Betinget optimisme Dialogmøtet hadde fått den treffende undertittelen "fleip eller fakta"? For selv om det i kapittel 11 i regjeringserklæringen ettertrykkelig står at regjeringen vil prioritere det frie feltet og frilanserne, så var det i manges øyne nettopp det motsatte vi så i regjeringens første statsbudsjett, hvor de gjorde store kutt i offentlige bevilgningsordninger som støtter opp om frilanserne og det frie feltet.

Blant annet ble Norsk kulturfond kuttet med 54 millioner kroner. Regjeringen forsøkte også i sitt første forslag til statsbudsjett å redusere Statens kunstnerstipend med 15 millioner kroner, noe som ble reversert i budsjettforhandlingene med Venstre og KrF. Det er med andre ord ingenting i regjeringens første budsjett som tyder på at den har intensjoner om å styrke det frie feltet eller frilanserne. Dette var også noe Yngve Slettholm understreket i åpningsinnlegget, hvor han uttrykte at regjeringens bruk av begrepet prioritering bare vil få mening dersom man virkelig setter noe fremfor noe annet. I dette tilfellet ville det handle om å sette det frie feltet foran institusjonene gjennom en reell økonomisk prioritering. I sin omtale av regjeringens fremtidige kulturpolitikk sa Slettholm at han er betinget optimist på Kulturrådets vegne, men han uttrykte også forbehold. Det er et faktum at selv om regjeringen sier de vil prioritere det frie feltet, er ikke kultur et viktig satsingsområde i Sundvollen-erklæringen, og av den grunn hevdet Slettholm at det vil bli stor konkurranse om offentlige kulturmidler i fremtiden. Han uttrykte at det vil kreve politisk vilje for å realisere målet om en prioritering av det frie feltet, og om det vil skje – vil tiden vise.

Et kulturpolitisk paradigmeskifte? Et av de store spørsmålene som ble reist på dialogmøtet var: Er vi på vei mot et kulturpolitisk paradigmeskifte? Og hva betyr regjeringens prioritering av frilanserne og det frie feltet i et slikt bilde? Dan Jönsson hevdet i sin innledning til den politiske debatten at det i Sverige på 1990-tallet skjedde en kulturpolitisk dreining fra et sosialdemokratisk syn på kultur som dannelse til en kulturpolitikk basert på markedsliberalisme. Karim Baker uttrykte også i samtalen med Lydersen og Ratkje at det hadde skjedd en dreining i den svenske kulturpolitikken mot at markedsliberalistiske krefter hadde tatt over definisjonsmakten. På Bakers eget felt, film, var det for eksempel tilsynelatende oftere etterspørselen i markedet som lå til grunn for offentlige tildelinger, enn filmers kunstneriske verdi.

Ratkje uttrykte stor skepsis til lignende tendenser som kan spores i den norske kulturpolitikken og spesielt i den nye regjeringens ønske om frihetsreform, maktspredning og tettere forhold til markedet. Ratkje hevdet at den eneste måten Norge kan få et rikt og mangfoldig kunstliv på, er hvis kunstneren kan ha en grunnleggende økonomisk forutsigbarhet i arbeidet sitt og frihet til å fordype seg i sitt eget kunstnerskap. Ifølge Ratkje er det nettopp fordypning som gir kvalitet, og det var flere på dialogmøtet som uttrykte at det ustabile markedet ikke kan tilby den forutsigbarheten en slik fordypning behøver.

Snakker vi samme språk? Frihet for Ratkje er kunstnerens frihet til å skape den kunsten man ønsker, og kunstnerisk fordypning vil bare være mulig, i følge henne, med en sterk offentlig støtte. Denne frihetsforståelsen skiller seg i fra et liberalistisk frihetsbegrep, som Jönsson uttrykker er nettopp det motsatte; friheten fra det offentlige.

Mitt spørsmål er da; hvordan skal kunstnerne forstå regjeringens prioritering av det frie feltet hvis man ikke har samme perspektiv på hva frihet betyr? Snakker kunstnere og politikere samme språk?

Publikumsøkning – Nei, sikkert ikke, sa Høyres Kårstein Eidem Løvaas i den avsluttende politiske debatten, på spørsmål fra salen. Det hadde han rett i. Bare i debatten på Litteraturhuset var det stor forskjell på hvordan Løvaas, hans politiske motstandere og bransjefolket i salen brukte begrepet frihet. Løvaas snakket i store ord om regjeringens nye kulturpolitikk, om frihetsreformen som skal føre til økt maktfordeling og bredere finansiering. Han uttrykte at det frie feltet var viktig å satse på, siden det var her publikumsøkningen har vært størst de siste årene.

Regjeringen har altså fått opp øynene for det frie feltet, men tilsynelatende med en argumentasjon som er basert på en markedsliberalisme hvor det er etterspørselgrunnlaget som er avgjørende, og ikke feltets kunstneriske verdiskapning. Løvaas uttrykte at regjeringen mener at det ligger et uforløst næringspotensial i det frie feltet, og han oppfordret feltet til å tenke etterspørsel. En slik markedskompetanse så han for seg at kunne overføres til feltet gjennom inkubasjonsordninger som kunne samkjøre etablerte kunstneriske miljøer med næringslivet. Han utdypet ikke hvordan en slik inkubator skulle fungere, men en måte å forstå inkubatoren på er at Løvaas mener at kunnskap fra næringslivet skal overføres til kunstfeltet gjennom økt samhandling.

Løvaas uttykte også at regjeringen skulle snu hver stein for å finne fram til tiltak som kan utløse privat kapital til kunstfeltet. Han bekreftet at regjeringen har en intensjon om å prioritere det frie feltet økonomisk. Men om det betyr nye friske midler til feltet, eller om det betyr at det frie feltet skal skånes for kutt, eller at frilanserne og feltet skal prioriteres på andre områder, kunne han ikke si med sikkerhet, men budsjettforhandlingene var i gang.

Offentlig støtte som en livbøye Løvaas kritiserte kulturpolitikken i den rødgrønne regjeringsperioden hvor det etter hans mening har vært alt for lite evaluering og ”erfaringsoverføring”. De rødgrønne har de siste åtte årene vært opptatt av å bygge opp kulturpolitisk infrastruktur, den nye regjeringen vil ifølge Løvaas gå igjennom og utrede de offentlige støtteordninger og systemer.

Hvorfor regjeringen ønsker å utrede og evaluere, forteller han ikke, men han sier at tiden er moden for å tenke nye tanker. Det skal sies at Løvaas erkjente opp til flere ganger at offentlig støtte må være bærebjelken i det frie feltet, og at den er viktig – i alle fall til kunstneren tør å stå på egne bein, som han på et tidspunkt uttrykte det.

Ut fra dette utsagnet tenker jeg det er rimelig å anta at regjeringens ”nye tanker” har som formål å få flere i det frie feltet til å stå på egne bein.

Med dette utsagnet avslører også Løvaas at han på mange måter har et annet syn på kunst og kunstens rolle i samfunnet enn de fleste andre i panelet og i salen, og man kan spørre seg hvor mye kunnskap Løvaas egentlig har om kunstens levevilkår? Etter dette utsagnet var det flere fra salen som fant behov for å understreke at all kunst ikke har en etterspørsel i markedet, og at det på mange måter er nettopp fraværet av etterspørsel som gjør at kunsten blir definert som kunst. Dette var det også en konsensus om blant de andre partiene i panelet. Både AP-politiker Haukeland Liadal og KrF-politiker Bekkevold mente at den viktigste oppgaven til regjeringen var å få kunnskap om det frie feltet og kunstnerens levekår, og å opprettholde gode bevilgninger til feltet, ikke svekke og bygge ned fagkunnskaper, for eksempel kunnskap bygget opp gjennom Kulturrådets virksomhet.

Kunstnerens levekår Kunstnernes levekår var sist et stort kulturpolitisk tema helt siden 2005, da den rødgrønne regjeringen bestilte en rapport fra Telemarksforskning for å kartlegge kunstnernes levevilkår. Noe som resulterte i rapporten "Kunstnernes aktivitet, arbeids- og inntektsforhold" (2008) som var basert på intervjuer av kunstnere i 2006. Resultater i rapporten viste at inntektsgrunnlaget til kunstnerne i Norge jevnt over var lavere enn snittet for andre yrkesaktive. Hadia Tajik (AP) satte ned et utvalg rett før hun avtrådte som kulturminister i 2013, som nettopp skulle se på konkrete tiltak for å forbedre kunstnerens levekår. Dette utvalget ble stoppet av Thorhild Widvey (H) med en gang hun tiltrådte som ny kulturminister, og rett etter nyttår lanserte Kulturdepartementet at de skal gjennomføre en ny utredning av kunstnernes levekår. Men denne gangen skal de utrede kunstnerpolitikkens virkemidler, og formålet fra regjeringens side er å undersøke hvordan man kan styrke kunstnernes muligheter til å leve av kunstnerisk virksomhet. Eller som man kan tenke etter denne dagen på Litteraturhuset: Hvordan kan vi få kunstnerne til å stå på egne bein? Telemarkforskning publiserte 9. mai på sine hjemmesider at de har vunnet anbudet om å gjennomføre utredningen.

Haakon Flemmen avsluttet dialogmøtet med å rose regjeringen for at de i alle fall har skapt litt ”liv” i kulturdebatten, men samtidig kom han med en direkte oppfordring til organisasjonene i feltet om å ta initiativ og bidra med kunnskap til regjeringen. For det første er det fortsatt behov for mer kunnskap om frilanseres og kunstneres levekår. For det andre så har regjeringen så langt kommet tomme løfter og lansert en frihetsreform uten innhold.

Er regjeringens annonserte prioritering av frilansere og det frie feltet fleip eller fakta? Det vil tiden vise, og en del av svaret får vi i neste stortingsbudsjett. I mellomtiden får vi prøve å holde i gang en dialog – om vi så må ty til markedsliberale termer for å oppnå forståelse. Så kjære deg i det frie feltet: Tidligere kalte du deg kunstner, men husk at du nå bedriver kunstnerisk næring i et estetisk marked hvor den samfunnsmessige verdiskapingen er større enn selve kapitalavkastningen.