Hva skal en danseutdanning være?

I sitt essay ”Oppdragelse til nikkedukkedanser eller dansekunstner?” i boka Bevegelser (2016) gjør dansekunstner og professor i kunstfagdidaktikk Tone Pernille Østern en øyeblikksanalyse av dansefagligheten til norske moderne-/samtidsdansutdanninger: Universitetet i Stavanger (UiS), Skolen for Samtidsdans (SfS, nå: Høyskolen for Dansekunst, HFDK), Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) og Norges Dansehøyskole (NDH).

Etter å ha innhentet innledende informasjon fra utdanningenes egne nettsider på et gitt tidspunkt, gjort dybdeintervjuer med tidligere studenter ved hver av utdanningene (fire informanter fra hver institusjon), samt gjennomført en spørreundersøkelse ved liknende nordiske institusjoner (seks respondenter), konkluderer Østern med at dansefagligheten ved norske moderne-/samtidsutdanninger er sprikende.

”Den overgripende dansefaglige striden kan skrelles ned til om norske danskekunstnere skal utdannes til nikkedukke-utøvere som er trofaste mot speilet og som kan gå inn i store kompanier, eller om de skal utdannes til selvstendige, koreografisk og dialogisk tenkende kunstnere,” skriver Østern i innledningen av essayet.

Hun stiller videre blant annet spørsmål ved hvorfor utdanningene ved UiS, KHiO og NDH holder fast på tradisjonelle klassisk-, jazz- og moderneteknikker, og beskriver det som urovekkende at det kun er SfS som har kroppslig opplevelse i sin uttrykte dansefaglige forståelse. ”Satt på spissen virker det som om utdanningene legger størst vekt på form (teknikk) og kropp-som-objekt, og mindre på kropp-som-subjekt, individ og de kraftfulle kroppslige prosessene (…) man gjennomgår mens man utdannes i dans,” skriver hun.

I sin avsluttende analyse skriver Østern at hun sitter ”igjen med et inntrykk av at dansefeltet i Norge er overmodent for en diskusjon av hvilke typer dansefagligheter en relevant danseutdanning for samtidens og framtidens dansekunstnere trenger”.

Feilframstilling Førsteamanuensis og kunstnerisk ansvarlig ved Norges Dansehøyskole (NDH), Kari Hoaas, reagerer kraftig på den måten danseutdanningen framstilles i Østerns essay. Blant annet er hun overrasket over at det i essayet blir framstilt som at klassisk-, jazz- og moderneteknikker blir vektet likt ved NDHs moderne-/samtidsdansutdanning (dette gjelder også for KHiO, og til dels UiS, journ. anm.).

– Dette har ikke vært tilfelle ved NDH siden 2002, da vi delte opp i egne fordypninger for jazzdans og moderne-/samtidsdans, nettopp for å spisse og fordype studentenes dansefaglige kompetanse, slik det nå etterlyses i denne analysen, sier hun.

Hoaas mener at analysen og konklusjonene i essayet er preget av feilframstillinger – noe hun tror kommer av at de tilsynelatende er basert på lite informasjon, feilinformasjon eller misforståelser.

Hoaas peker blant annet på at selv om det i kvalitativ forskning er vanlig med få informanter – slik Østern har med kun fire fra hver institusjon – så stiller hun seg skeptisk til hvor godt og relevant utvalget er når perioden disse har tatt utdanningen ikke er avgrenset og kan spenne helt fra 1994 og fram til i dag – en periode hvor det blant annet har vært omfattende utvikling og omlegging av NDHs utdanninger.

I tillegg mener Hoaas det ikke er mulig å trekke konklusjoner om en utdanning basert på innledende nettsideinformasjon, så vel som at hun oppfatter Østern som inkonsekvent med tanke på om hun faktisk analyserer studieretningen moderne-/samtidsdans, eller hele NDH – med alle skolens studieretninger – som institusjon.

– Dette fører til uklarhet og feilframstillinger som blir dypt problematiske, spesielt da dette essayet inngår i en bok som er ment å bli stående i historien. Jeg kan ikke forstå at dette er et ønsket resultat eller formålstjenlig med tanke på ønsket om en konstruktiv diskusjon, sier Hoaas.

Nødvendig med bredde Hoaas undres videre over at Østern synes å anbefale at de norske danskeutdanningene burde bli likere. Hun mener tvert imot at forskjellen i faglig fokus og tilnærminger i danseutdanningene i Norge er viktig, fordi det skaper bredde og spenn i fagfeltet.

– Vi trenger dansekunstnere med forskjellig kunnskap og tilnærminger, spissing og bredde innen mangfoldet i samtidsdans. Dette fremmer utviklingen av kunstformen, sier hun.

– Likere utdanninger vil skape ensidighet i fagfeltet og utvikling av faglige ekkokammer – noe som overhodet ikke fremmer innovasjon og nyskapning, men derimot stagnering.

Hoaas får støtte fra dekan ved Balletthøgskolen ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), Suzanne Bjørneboe, i dette.

– Hvorfor dyrke den såkalte ”dansefaglige striden” når vi er så heldige at vi har fire ulike utdanningsmuligheter innen samtidsdans, som tilbyr ulike utdanningsløp og vektlegger danseteknikk, tradisjoner og kunnskap ulikt, sier hun.

– Jeg vil påstå at det norske dansefeltet er kreativt og mangfoldig, og at det hadde vært langt mer fattig hvis utdanningstilbudene var like og vi alle hadde det samme synet på hva en god danseutdanning og et kunstnerskap i dans er.

Lite fruktbare motsetninger Bjørneboe mener at i spørsmålet om dansefaglighet er man nødt til å begrave Østerns dikotomi om utdanning av dansekunstnere til enten objektiviserte utøvere som er trofast mot speilet, eller til en selvstendig, skapende og dialogisk tenkende kunstner.

– Jeg tror ikke noen av de nevnte utdanningene i samtidsdans utdanner til det Østern kaller ”nikkedukkedanser”. Essayet ender opp i utdaterte og lite fruktbare motsetninger, der danseteknikk står i motsetning til det hun kaller ”den reflekterte dansekunstneren”, sier hun.

Tradisjoner og innovasjon står i et dialektisk forhold til hverandre, mener Bjørneboe. Derfor ser hun ikke på det som en motsetning, slik hun oppfattet at Østern gjør, å implementere klassiske teknikker i en samtidsdansutdanning som for øvrig rommer improvisasjon, komposisjon og analyse.

– De såkalte tradisjonelle teknikkene er ikke statiske, men endres i møte med nye studenter og generell utvikling i dansefeltet. De er ikke synonyme med et syn på kroppen som objekt. En teknikklasse i dans er også et kreativt rom der kroppslig, musikalsk, romlig og intellektuell refleksjon inngår, sier Bjørneboe.

– Østern med sitt speil-kontra-selvstendighet, framstår som lukket og lite informert. Speilet kan være både venn og fiende, og bør brukes kritisk og bevisst.

Bjørneboe påpeker samtidig at KHiOs mål ikke er å stake ut kursen for kunstnerskapene, men heller gi de beste forutsetninger og kunnskaper som åpner for en rekke muligheter etter endt utdanning. Dette mener hun de gjør både ved å tilby en bredde i dansefagene, men ikke minst også i det at skolens utdanninger inngår i en større helhet. Samtidsdansstudentene får utbytte av samarbeid med både bachelorstudenter i klassisk ballett og jazzdans, så vel som masterstudenter i koreografi og skuespillerstudenter.

– Studentene får med seg en trygghet på egne kunnskaper og uttrykk gjennom erfaring av ulike strategier hva angår vokabular, scenisk formidling og arbeidsprosesser. De utdannes til allsidige, men individuelle dansere, som artikulerer seg fysisk og refleksivt, og som hvis de vil kan arbeide både med repertoar og utvikling av nytt materiale.

Ønsker å stimulere til diskusjon Østern sier til Scenekunst.no at det ikke har vært intensjonen å trekke bastante konklusjoner og legge føringer for hvilke fag og teknikker som undervises ved moderne-/samtidsdansutdanningene i Norge.

– Jeg overlater til utdanningsinstitusjonene selv å bestemme hva de skal ha i sine utdanninger, men det jeg har gjort i mitt essay er å undersøke hva som foregår i norske moderne-/samtidsdansutdanninger, og stille spørsmål basert på mine funn, sier Østern.

Hun påpeker at de fleste andre utdanninger blir analysert og forsket på, og derfor mener hun det er på tide at noen også gjør dette innenfor dansefeltet. Hun presiserer at formålet med prosjektet er å stimulere til diskusjon og økt bevissthet rundt hvilke valg man tar innenfor danseutdanningene – da gjennom å problematisere temaer som framstår som sentrale gjennom dette forskningsprosjektet.

– Ved å gjennomføre dybdesamtaler med informantene, og i dette prosjektet sammenstille dette med webanalysen, de nordiske kollegaenes svar og relevant teori, kan man komme fram til tematikker som kan være interessante å diskutere på høyt nivå, sier Østern, og understreker at i den kvalitative forskningen er fokus på opplevelse, forståelse og kritisk drøftning – og det er dette hun legger til grunn for sine analyser.

Til den konkrete kritikken om hennes forskningsmetode sier hun at den er forsvarlig i henhold til forskningsetikk, og at hun har vært transparent i essayet om hvilke metoder hun har brukt og hvilke aspekter hun har sett på. Eksempelvis mener hun at har gjort det helt tydelig at det kun er moderne-/samtidsspesialiseringene hun har sett på, i motsetning til Hoaas’ kritikk.

– Når det gjelder utvalg informanter, så er det fra alle institusjoner både helt nyutdannede og litt eldre dansere som inngår i undersøkelsen. Oppfatningene av de ulike institusjonene var samstemte blant informantene, på tvers av når de hadde gått på skolene, og det hadde jeg faktisk ikke forventet, sier Østern.

– Hadde det vist seg et mønster med svært ulike opplevelser før og etter et gitt tidspunkt, så hadde jeg reflekter over det i essayet – men dette var det altså ikke.

Østern påpeker igjen at det interessante ikke er hvor mange eller hvem som har ment det ene eller det andre, men heller spørsmålene og temaene analysen fremmer.

– Jeg mener de spørsmålene jeg stiller i essayet er relevante og at det å diskutere dem kan bidra til utvikling av norske moderne-/samtidsdansutdanninger. Derfor synes jeg det er synd at enkelte synes å ønske å rive sidene ut fra boken, sier hun.

– Man trenger ikke se på denne artikkelen som noe forsøk på en fasit, men som et innslag i en debatt. Som en inngang til å begynne å utforske hva som foregår i norske utdanninger, sier Østern.

I og med at institusjonene nå tar til orde som følge av hennes essay, mener Østern at hensikten hennes er oppfylt: Nemlig å skape debatt.

Universitetet i Stavanger og Høyskolen for dansekunst har også fått tilbud om å kommentere denne saken, men har ikke ønsket å kommentere.