I forkant av Showbox–festivalen arrangerte Norsk Scenekunstbruk i år som i fjor et såkalt «konfrontasjonsseminar». I fjor drøftet man hvorvidt scenekunst for barn er mindre interessant enn scenekunst for voksne, og om scenekunstproduksjonen for disse målgruppene er motivert av markeds– og nytteverdi.
I år var temaene kunstnernes forhold til det å skape scenekunst for barn og unge, denne kunstformens posisjon i samfunnet, og til slutt målgruppenes reaksjon på scenekunsten de møter gjennom Den kulturelle skolesekken, eller med Scenekunstbrukets egne ord: Teaterarbeideren, Hvor viktig er barneteater og Tvangsteater.
Mange spørsmål
Nils Petter Mørland, kunstnerisk leder for Det Andre Teatret, hadde fått den krevende oppgaven å få de 12 paneldeltakere, fire for hvert tema, til å utdype de sammensatte problemstillingene. Mørland kom svært godt fra det, men det spørs om det ikke ble litt for mange spørsmål å drøfte for litt for mange paneldeltakere, tatt i betraktning av at det hele skulle være unnagjort på to timer!
Lettere
Velger kunstnerne selv å arbeide for barn? Den eneste kunstneren i panelet, Hege Haagenrud, gjorde nok det, men barnebokredaktør Johanne Askeland Røthing fra Aschehoug, og Maria Grande, prosjektleder i NRK Supers BarneTV, var mer skeptiske. Slik de opplever det, velger forfattere og andre ofte å henvende seg til barn fordi de innbiller seg at det er lettere, eller rett og slett fordi de har gitt opp å nå fram til et voksent publikum.
Hva med scenekunstnerne? Velger de å produsere barne– og ungdomsforestillinger fordi det er disse gruppene de brenner etter å henvende seg til, eller er det fordi det er lettere å selge forestillinger som er rettet mot de yngre, ikke minst etter at Den kulturelle skolesekken ble opprettet i 2002?
Hva går pengene til?
Under seminaret ble det faktisk hevdet at det bevilges flere penger til å kjøpe forestillinger enn det gjøres til å lage dem. Ville like mange frigrupper som i dag valgt å produsere for barn og unge dersom voksenteater hadde gitt dem like gode muligheter til å tjene penger på å utøve scenekunst? Neppe. Det er dessverre en kjensgjerning at scenekunst for barn og unge ikke nyter særlig prestisje i samfunnet, og det er medienes fullstendige mangel på interesse for en festival som Showbox et godt bevis på.
Søknader og virkelighet
Vanligvis spilles forestillingene i Showbox-programmet bare på gymsaler om formiddagen. Utover skolesekk–arrangørene og skolene selv vet ingen hva slags scenekunst barn og unge blir tvangsfôret med i skoletiden. Hadde mediene interessert seg for denne problemstillingen, ville Showbox vært det beste utgangspunkt for å ta den opp. Men alle Scenekunstbrukets forsøk på å få mediene til å dekke festivalen har vært forgjeves, forklarte daglig leder Ådne Sekkelsten.
Asta Busingye Lydersen, som leder Kulturrådets scenekunstutvalg for barn og unge, beklaget da også at slik situasjonen er i dag, er det umulig for Kulturrådet å se om prosjekter de har bevilget penger til, ender med å oppfylle intensjonene som formuleres i søknadene.
Tvinger skolesekken barn til å se teater som ikke interesserer dem? Og vil de derfor ende opp med aldri å gå på teater som voksne?
Heller se sport?
– Kanskje de unge skulle tvinges til å se sport, ikke bare teater, foreslo skuespiller Anders Kippersund.
– Barn må lære mye på skolen som ikke morer dem, sa Asta Busingye Lydersen, – og det gjelder sikkert også teater. Men vi må ikke glemme at barn er like forskjellige som voksne. Noen kommer til å bli glad i teater, andre ikke.
Et interessant seminar som tok opp viktige spørsmål. Det er på høy tid at de drøftes i en større offentlighet.
