Hva er galt med makt?

Hva er galt med makt, spurte direktør i Kulturrådet Anne Aasheim på den årlige konferansen ”Kulturrikets tilstand” på Litteraturhuset 28. oktober. Hun var kanskje lei av å forsvare sin egen og Kulturrådets makt som så mange ganger det siste året har blitt stilt spørsmålstegn ved, og som nylig er evaluert av den blåblå regjeringen. Men det var nettopp kunst og makt hun og andre bidragsytere hadde blitt invitert inn til å diskutere, og konferansens tematikk var hentet fra et pågående forskningsprosjekt med samme navn: Kunst! Makt!

Kunst! Makt! er et tverrfaglig forskningsprosjekt ledet av Tore Slaatta, professor ved Instituttet for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, som siden 2012 har undersøkt maktstrukturer i fire kunstfelt: litteratur, kunst, musikk og scenekunst. Prosjektet er et samarbeid mellom UiO og arrangørene av ”Kulturrikets tilstand”, Telemarksforskning og Høgskolen i Telemark (HIT).

Professor Per Mangset, en annen av forskerne i prosjektet, innledet konferansen med å hevde at det er høyst relevant å undersøke maktperspektivet i kunstfeltet i dag sett utfra samtidens kunstfaglige debatter og hendelser. Mangset beskrev et hierarkisert kunstfelt og åpnet opp for spørsmål som: Hvem er det som lykkes i et slikt felt, hvem har makten, og hvem skal ha makten? Er det kunstnerne, kulturbyråkratene, eller portvokterne, de som bestemmer hvem som skal få inntrede i kunstfeltet? Hvilken kunnskap besitter maktpersonene? Hvilken type makt eksisterer det i feltet – og hvor stor er egentlig avstanden mellom makt og avmakt?

Konferansens formål var å åpne opp for en diskusjon om maktbegrepet i de fire kunstfeltene og synliggjøre dets kompleksitet og de ulike nivåene som makt opptrer på. Innleggene under konferansen presenterte maktforhold på et overordnet strukturelt og institusjonelt nivå, men også ut fra kunstneres ståsted. Billedkunstneren Hedevig Anker tok maktbegrepet helt inn i atelieret sitt, hvor hun beskrev maktkampen som oppstod mellom kunstneren og verket i kunstproduksjonen.

Motpoler Mangset uttrykte derimot at kunst og makt i utgangspunktet er to begreper som ikke hører sammen. Kunst vil etter hans mening ikke bli satt i sammenheng med et maktbegrep, fordi det strider mot en forestilling om kunsten som fri, uten formål og hinsides begreper. På samme måte relaterer heller ikke kunsterrollen seg til makt, og av den grunn er det enklere for kunstneren å hevde sin avmakt enn sin makt. Men kunstneren har også makt: Hun har symbolsk makt i kraft av sitt kunstnerskap som i bourdieuske termer gir makt i det sosiale feltet, men fremfor alt har kunstneren makt til å sette en estetisk dagsorden, og til en viss grad makt til å styre kunstkonsumet i befolkningen. Likevel understreket flere hvordan kunstnerens makt er lagt fra stabil og systematisk. Det er med andre ord ikke langt mellom kunstnerens makt og avmakt.

Makt og avmakt Astrid Kvalbein, postdoktor ved Institutt for musikkvitenskap ved UiO, holdt et innlegg som synliggjorde kunstneres avmakt. Kvalbein viste til at komponister og musikere i samtidsmusikkfeltet er underbetalt i forhold til hvor mye tid de egner til kunstproduksjon. En av forklaringene Kvalbein presenterte, var at orkestrene ikke satser på ny norsk samtidsmusikk, men i stedet velger å spille verk av gamle, avdøde europeiske menn. Kunstnerne på dette feltet har altså i liten grad makt til å påvirke sine egne arbeidsvilkår og ikke makt nok til å påvirke kunstens vilkår i møte med formidlings- og distribusjonsleddet, som i sin tur har makt til å velge ut hvem som skal få tilgang på deres ressurser, og i den forstand også har kunstnerisk definisjonsmakt.

Ingrid Røynesdal, administrerende direktør for Oslo-Filharmonien, representerer en slik institusjon som Kvalbein snakket om. Men Røynesdal hevdet også sin avmakt i forhold til Kulturdepartementets mål- og resultatstyring og mandatet den gir orkesteret. Røynesdal pekte på at maktforholdet mellom en kunstinstitusjon og bevilgende myndigheter er med på å styre hvordan en institusjon som Oslo-Filharmonien innretter sin virksomhet. Og selv om statsstøtte gjør at et orkester som Oslo-Filharmonien ikke er overlatt til markedskreftene, må det likevel til en viss grad rette seg etter hva publikum ønsker.

Kunst og økonomi Maktforhold mellom kunst og økonomi finnes også på scenekunstfeltet – publikumstall og markedsstyring blir ofte debattert også her. Tidligere teatersjef Catrine Telle snakket rett fra levra om maktforholdet mellom kunst og økonomi basert på sine erfaringer som teatersjef på Trøndelag Teater og Oslo Nye Teater. Telle beskrev hvordan hun på Trøndelag Teater opplevde at å ha makt fordi teatret hadde god økonomi og god oppslutning om alle teatrets produksjoner. Som teatersjef for Oslo Nye Teater opplevde Telle derimot avmakt, fordi teatret hadde dårligere oppslutning blant publikum og dårlig økonomi. Telle hadde ikke lyst til at teatret skulle overleve på lettvinte publikumssuksesser, men byrådet i Oslo besluttet som kjent å fryse bevilgningene til teatret, en indirekte oppfordring om større egeninntjening.

Kunst produseres i en balansegang mellom kunst og økonomi. Ole Marius Hylland, kulturhistoriker og forsker, holdt innlegg om ulike makttyper i scenekunstfeltet som etter hans mening er med på å definere tre delfelt: institusjoner, det frie feltet og private teatre.Teaterinstitusjonene er i følge Hylland underlagt både politisk makt og markedsmakt. De offentlige midlene gir rom for at institusjonene kan ta kunstnerisk risiko, men det er også underlagt markedsmakt i form av at de er avhengige av egeninntekter og å trekke et publikum til forestillingene, samt at de må rapportere publikumstall til bevilgende myndigheter. Hylland underbygget Telles erfaring som teatersjef: at når et institusjonsteater er avhengig av både offentlige midler og markedet, så gjør det noe med den kunstneriske prioriteringen til teatret – spesielt hvis teatret befinner seg i en posisjon hvor det må tjene penger.

Det frie feltet derimot er i følge Hylland, overordnet sett ikke underlagt verken direkte politisk makt eller markedsmakt. Det frie feltets maktposisjon defineres også av en estetisk og anerkjennende makt – mens de private teatrene er prisgitt markedet og opererer derfor utenfor kulturpolitikkens område.

Etter min mening er det frie feltet likevel i et indirekte politisk maktforhold ved at det øverste organet i Kulturrådet, som er feltets største bevilger, er oppnevnt av departementet. Og selv om det frie feltet på et overordnet strukturelt nivå kan synes å slippe å forholde seg til markedskreftene, så påpekte Anne Aasheim at de også i Kulturrådet er opptatt av at kunsten skal møte publikum og har strenge krav til formidlingsplaner i søknadene. Mange, men kanskje særlig levende kunstuttrykk, betrakter dessuten vanligvis møtet med publikum som en premiss for og en integrert del av selve kunstformen.

Et kunstfelt i endring Kunst! Makt – prosjektets forskningsfunn skal publiseres i 2015. Denne konferansen gav derfor bare en forsmak på hva som kommer, men noen funn ble avslørt av prosjektleder Tore Slaatta, som pekte på digitalisering og globalisering som to vesentlige endringsfaktorer i kunstfeltet. Disse har både endret kulturkonsumentenes kulturbruk og kunstproduksjonen, og han hevdet at begge faktorene kom til å skape store utfordringer for kunstfeltet i fremtiden – utfordringer som spesielt musikk- og litteraturfeltet allerede står ovenfor.

Et annet sentralt spørsmål under konferansen var om den nye regjeringens kulturpolitikk kommer til å medføre nye maktstrukturer i kunstfeltet. På et tidspunkt ble dette stilt som et direkte spørsmål til salen, hvor alle som trodde at de blåblå ville skape nye maktstrukturer, skulle reise seg. Kulturminister Thorhild Widveys ønske om frihetsreform og maktspredning der flere aktører skal ha makt til å definere hva som er kunst, gir grunnlag for å tenke at det vil oppstå nye maktstrukturer i kunstfeltet med en blåblå kulturpolitikk.

Men er kulturministeren maktfull nok til å gjennomføre dette? Dette var et av spørsmålene som kulturforsker Heidi Stavrum undersøkte i sitt innlegg om den nye kulturpolitikken, hvor hun stilte spørsmålet; er Widvey mektig eller maktesløs? Stavrums sitt svar på dette spørsmålet var delt. For det første mente hun at mye tyder på lav tillit i opinionen til kulturministerens kunstfaglige kunnskap, interesse og forståelse. Folk opplever henne mer som idrettsminister enn kulturminister.

Men til tross for dette mente Stavrum at Widvey har vist evne til å handle. Kanskje nettopp derfor reiste flertallet i salen seg – og kanskje nettopp derfor er det viktig å problematisere maktbegrepet og undersøke maktstrukturene i kunstfeltet. Ikke for å ta makten fra for eksempel Anne Aasheim og Kulturrådet – men for å forstå den – slik at vi kan få en fremtidig kulturpolitikk basert på forståelse og kunnskap.