Hur brett har ni hoppat?

Hvor bredt skal et offentlig teater være? Dette spørsmålet fikk jeg i en radiodebatt på kulturnytt i P2 forleden. Jeg følte meg litt som Patrick Sjöberg som liggende i en sofa på et IKEA-tak ble spurt om det samme, da om høydehopping: Hur bredt har ni hoppat?

Jeg svarte at det kan være så bredt det bare vil, bare det ikke er så dyrt. For er det både populært og dyrt, da er det ikke bredt. Jeg vet ikke om noen ble klokere, for da sporet debatten av. Siden er jeg i diverse anledninger på dette nettstedet blitt beskyldt for ikke å være for det brede i programmeringen ved norske teaterinstitusjoner. Dette er slik jeg forstår det et sentralt argument mot min kritikk av institusjonene. Jeg skal mene at teaterkunsten kun skal og kan være for eliten, og at jeg utelukkende interesserer meg for det smale i min forståelse av kvalitet.

Dette mener jeg ikke, tvert imot, jeg mener at norske institusjonsteatre bør nå bredere ut enn de gjør.

Hva er ”bredt”? For meg ser det slik ut:

Bredt er det som er tilgjengelig og populært. Hvis det ikke er tilgjengelig for mange, så er det ikke bredt. Er noe dyrt, treffer det smalt, selv om det er populært. Da er det et eksklusivt produkt for en smal gruppe pengesterke mennesker. Hvis en vare er populær og dyr, er det en kommersielt god vare. Apples produkter har en slik posisjon i data- og telefonmarkedet. Det er en lukrativ posisjon, fordi de tar ut potensialet i den pengesterke delen av markedet. De selger få produkter sammenliknet med andre aktører, men tjener mest. Når man programmerer med en innarbeidet musikal, velger man noe man vet er populært. Priser man denne populære tittelen høyt, blir produktet kommersielt og det blir eksklusivt. Den største endringen som er skjedd ved teaterinstitusjonene i Norge de siste tiårene, er prisingen av billettene. Særlig de mest populære titlene er blitt vesentlig dyrere enn for 30 – 40 år siden. Her er bildet helt klart, det er svært godt dokumentert.

For å komme med noen eksempler, mener jeg at Rockeulven på Trøndelag Teater var en bred forestilling. Der kostet billettene ca 120 kroner for barn, det er en relativt lav terskel og genererer ikke de største inntektene for teatret. På Nationaltheatret derimot kostet barnebilletten til Rockeulven 300 kr. og var et kommersielt produkt som genererte store inntekter for teatret. Jungelboken på Det Norske Teatret er en bred forestilling. Der kostet billetten ca 100 kroner for ungdom/barn, mens Evita til 515 kroner billetten er en kommersiell forestilling og ikke lenger bred. Det som er skjedd de siste tiårene, er at det mest folkelige, det mest tilgjengelige og populære er blitt dyrest og kan dermed ikke lenger kalles bredt.

Folketeaterbevegelsen Det ideologiske tankegodset bak ordet ”bredt” stammer fra folketeaterbevegelsen. Folketeaterbevegelsen startet med organisasjonen Volksbühne, stiftet i Berlin i 1919 og hadde en formidabel påvirkning på det moderne teatret i det forrige århundre. Ikke minst utviklingen i den unge Sovjetstaten fram til 1934 var en eksplosjon og et utgangspunkt for mange av de teaterutrykkene vi preges av i dag. Musikalen hadde sin plass i folketeatret, det samme hadde de store dramatiseringene, avantgardismen, det fysiske utrykket, det teatrale teatret, sirkusifiseringen av teatret, gjennombruddet for regiteatret og modernismen, montasjen, realismen, futurismen i teatret, avantgardismen, alt som rørte seg i kunsten og samfunnet rørte også folketeatret. Folketeaterbevegelsen var en frigjøring for teaterkunsten. Hensikten med bevegelsen var både kunstnerisk og sosial. Man ville tilby arbeiderklassen verdifullt teater til akseptable priser. Under denne ideologien vokste mye av det mest populære, progressive og eksperimenterende teater verden har sett, ikke bare i de fantastiske årene 1917 til 1934 i den unge Sovjetstaten, men i en rekke land helt fram til 1970-tallet.

I Norge ble ideen om et radikalt eksperimenterende teater for arbeiderfolk båret fram av regissør og teatersjef Hans Jacob Nilsen. Han engasjerte seg for oppførelsen av Folketeaterbygget i Oslo, men fikk aldri innført sine progressive ideer som teatersjef. Perioden etter krigen var preget av en mer oppbyggelig forståelse av kunstens nytte av husets reelle eier Arbeiderpartiet, som da hadde sitt å si. Den sosiale tanken ble uansett plantet i norsk offentlig teaterforvaltning, og den politiske viljen til at teater skulle ha en lav terskel med akseptable priser ble holdt i hevd helt opp til 70 tallet. Ikke minst preget folketeaterideen Nationaltheatret. Det er dette vi fremdeles finner igjen i bestillingen ”bredt” fra politisk hold slik jeg ser det. Det er en god bestilling, fordi den tar høyde for teatrets sosiale og politiske karakter.

Aksjelov og NPM Så kom 80-tallet, 90-tallet og 2000-tallet, aksjelov og New Public Management, armelengdes avstand og nye styringsverktøy. Tall, balanse og bunnlinje ble viktigere enn innhold, lave priser og kvalitet. En slags offentlig ansvarsfraskrivelse – politikken ble instrumentell. Samtidig kommer bestillingen fra politisk hold om at teatrene bør ordne en større del av inntektene sine selv. Hva skjer da? Jo, da skjer kommersialiseringen av de offentlige teatrene, prisene går opp og bredt begynner nå å bety kommersielt. Vi får en ny ideologi: Pragmatismen.

Det problematiske med pragmatismen er at det egentlig ikke er en ideologi. Den endrer seg hele tiden, er ikke substansiell og vil yte lite motstand mot krefter som for eksempel pengemakten. Det som da skjer er følgende: Teatrene begynner å levere på bestilling og tjener mer penger. Man kunne tenke seg at man fant sponsorer eller andre inntektskilder som store europeiske festivaler, kunstneriske nettverk osv., men i Norge har dette vist seg vanskelig, og da må pengene komme fra billettinntekter. Da startet en langsom men destruktiv spiral: Høyere inntekter fra billettsalg fører til sikrere programmering og dyrere billetter. Sikrere programmering og dyrere billetter fører til svekket kunstnerisk profil og et smalere publikum. Dette fører til mindre kunstnerisk utvikling og mindre publikumsutvikling. I enden av denne spiralen produseres få, innarbeidede og dyre forestillinger på de offentlige institusjonene. Da inntreffer krisen.

Dette er det ikke bare jeg som mener. Dette er et hovedpoeng i den amerikanske produsenten Michael Kaisers bok «The art of Turnaround. Creating and Maintaing Healthy Art Organizations» (2008), også den betydelige kulturviter Dragan Klaic pekte på dette i sine artikler og analyser, og det er hovedkonklusjonen i den danske rapporten «Veje til udvikling» som ble skrevet for det Danske kulturministeriet i 2010.

I Norge ser vi resultatet av en slik utvikling ved folketeatrets egentlige arvtaker i Oslo, Oslo Nye Teater. Denne utviklingen startet så tidlig som på slutten av 60 tallet. Da hadde teatret økonomiske problemer og ble reddet av en omlegging mot det mer kommersielle. Man tjente etter dette nok penger gjennom billettsalg til å klare brasene, men på sikt ble dette knefallet for markedskreftene begynnelsen på slutten. Nå er overlevelse blitt institusjonens viktigste prosjekt. Hvordan skjedde det? Jo, når teatrene blir flinke til å tjene penger, vil politikerne mene at de ikke trenger så mye støtte, og når tiden går, stiger kostnader mens overføringer står stille og man må tjene mer penger. Så blir dette til en spiral. Plutselig er den store og viktige ideen med et offentlig støttet teater for folket borte, fordi repertoaret er det samme som et standardrepertoar på en normal europeisk privat entreprisescene med relativt høye priser. Man vil fremdeles ha det bredt, men nå betyr bredt utvilsomt kommersielt.

Det ser da ut som folketeaterideen er redusert til det populære, relativt dyrt for middelklassen. Altså en sær hybrid mellom folketeateret, det borgerlige teater og det kommersielle teater. Ideologisk er det her osloteatrene befinner seg etter mitt syn, om enn med noe ulikt handlingsrom. Ulikheten gir seg utslag i antall forestillinger per sesong de ulike teatrene kan holde seg med som ikke genererer inntekter. Det er denne utviklingen jeg har kritisert og kritiserer.

Jeg er ikke imot musikaler på de offentlige scenene, jeg er for musikaler på de offentlige scenene. Jeg er ikke imot komedier på de offentlige scenene, jeg er for komedier. Jeg er ikke imot dramatiseringer av store populære romaner på de offentlige scenene, jeg er for slike dramatiseringer. Jeg er kritisk til høye billettpriser ved de offentlig støttede scenene. Jeg er kritisk til at offentlige teatre blir agenturer for store internasjonale underholdningskonsern/Thorbjørn Egners familie gjennom kjøp av lisenser for oppførelse av de europeiske og amerikanske privatscenenes standardrepertoar.

Problemet for Osloteatrene heter 30 – 50 millioner kroner. Dette er det de må ha inn fra billettsalg for å opprettholde den produksjonstakt de har i dag. Det er denne summen som er grunnen til at det går i feil retning. Det er mange penger å tjene for et teater. Om 15 – 20 år tror jeg dette er 50 – 70 millioner, og det vil føre til mer kommersialisme, færre produksjoner, smalere publikum og mindre kunstnerisk utvikling på sikt. Dette mener jeg ligger innbakt i den politiske kontrakten som er gjort med teatrene de siste tiårene. Den teatersjef som tar inn mest inntekter fra billettsalg, vil regnes som den beste. Andre parametre har mindre plass i dagens system. Derfor tror jeg at størrelsen på inntekter fra billettsalg vil øke relativt raskt. Jeg tror ikke dette er den riktige veien å gå for samfunnet og teatrene.

Polemikk Min opplevelse er at grunnen til at polemikken rundt min kritikk av institusjonene er blitt så opphetet, er at dette med ikke å kunne spille privatteatrenes standardrepertoar truer en markedsandel de offentlige teatrene har hatt i Oslo i mange år. De har hevd på dette. Det er en merkelig situasjon ser man internasjonalt på det, men slik er det i Oslo. Jeg vet ingen by i verden som har offentlige teatre som i så stor grad programmerer med disse lisensierte titlene som hovedstaden. Dette har foregått over så lang tid at disse relativt sikre inntektene er innarbeidet i teatrenes budsjetter, og uten disse er det svært krevende om mulig å holde balansen år etter år.

Alternativet er å produsere langt færre forestillinger, noe som fort kan vise seg som en farlig vei og heller ikke bærekraftig. Dermed har teatrene en skvis, og de kjemper for sin hevd til å spille disse titlene. Forståelig nok. Hovedargumentet er at man spiller slike titler til en høy billettpris for å ha penger til å gjøre alt det andre teatret også gjør. Uten disse inntektene ingen eksperimentering, ingen nyskaping, ingen Fosse, ingen Claudel, ingen Lygre, ingen spennende registemmer. Dette vil aldri et privatteater ta seg av.

Sant nok, i den reelle situasjonen teatrene i Oslo befinner seg i, stemmer dette. Men er det riktig og bra at det er slik ved institusjoner som får overført opp mot 150 millioner kroner i året fra det offentlige? Jeg mener at det er tvilsomt. Det er nemlig ikke slik at man gjør som NRK og satser på at det skal være et bredt tilbud av det folk flest vil ha i alle kanaler til en lav pris. Nei, teatrene priser slik at det mest populære er et eksklusivt tilbud for de pengesterke for å få råd til det mer smale som heller ikke har et bredt publikum. Som om NRK skulle tilby Skavlan og VM i fotball eksklusivt til en høy pris for å få råd til å produsere «Kulturnytt», «Hovedscenen» og «Studio Sokrates». En slik logikk er ikke legitim etter mitt syn og vil marginalisere teater på sikt i Norge. Jeg mener det undergraver samfunnskontrakten.

Siden vi lever i et politisk regime som fører til en skvis mellom bredde og egeninntekt, tappes vi for grunnkapital. Vår grunnkapital er de kunstneriske visjonene. I det øyeblikket rammebetingelsene begynner å styre teaterhuset mer enn de kunstneriske visjonene, vil vi sakte spise av denne kapitalen. Til slutt er det ikke visjoner å få øye på, bare forvaltning, bare drift. Dette er pragmatismens akhillevshæl, og det er dette som kan skade de offentlige institusjonenes legitimitet.

Endring Å snu denne utviklingen er vanskelig. Det vil kreve en god analyse, vilje og handlekraft. Det vil koste. Det som koster minst er mer penger og en klar beskjed om at inntekter fra billettsalg ikke er noe teatrene skal drive med i særlig grad. Det kan da for eksempel settes et tak på hvor mye et teater skal kunne ta inn på billettsalg. Disse to grepene vil stimulere til en dreining i riktig retning. Hvis politikerne ikke er villige til dette, er jeg redd man må vurdere å omstrukturere. Det er risikofylt, og det er usikkert hvilken vei som er best. Barnet kan fort forsvinne med badevannet. Det er en stor usikkerhet rundt hva dette kan og skal være.

De danske og svenske forfatterne av rapporten ”Veje til Udvikling” som ble skrevet i 2010 for det danske kulturministeriet, foreslo at det skulle tas en sum penger fra de større offentlige institusjonene for å investere i et fond der alle, også institusjonene, skulle kunne søke om kunstneriske utfordrende prosjekter for å stimulere teatrene til utvikling. I praksis er dette et forsøk på omstrukturering, for teatrene har ingen penger å gi til et slikt fond, og tanken om at teatersjefens prosjekter til en hver tid skal fagfellevurderes, er et grunnleggende endret prinsipp enn det de opererer etter i dag. Ideen var original, men den ble ikke satt ut i livet.

Det er krefter i det norske scenekunstfeltet som arbeider for en endring av den politiske tenkningen rundt scenekunsten i Norge. Det vurderes som bedre å gi en omstrukturering et forsøk enn å gå videre den veien som nå er staket ut.

Mye er bra ved slik ting er tilrettelagt i dag, men det er allikevel for mye som ikke er det. Det er et underliggende premiss mot en svekket samfunnskontrakt som er urovekkende. Den negative spiralen rundt egeninntekter og billettpriser er en ting, kunstneriske resultater og marginalisering en annen. Det mest alvorlige er en ytterligere svekket kunstnerisk og personlig profil på de ulike teatrene. For lite av det vi produserer har absolutt topp internasjonal kvalitet, og vi har en for homogen publikumsmasse. Når jeg peker på dette, er det ikke et ønske om å svartmale. Det er et ønske om å redde en samfunnskontrakt som er under press og et ønske om at vi kunstnerisk skal bli bedre enn vi er. Det er et ønske om høyere kvalitet, mer rettferdighet, økt frihet og større mangfold.

Hans Henriksen er professor og fagansvarig for regiutdanningen ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo.