Humoristisk kollaps

Akkurat nå er det vanskelig å la være å se Siri Jøntvedt og Snelle Halls (Siri&Snelle) Collapsing Distance (eller noe, for den saks skyld) i lys av de omveltende hendelsene knyttet til #MeToo. Avsløringer om seksuell trakassering og overgrep har fått personer i maktposisjoner til å si fra seg sine jobber og verv, forestillinger har blitt avlyst og teatre som Dansens Hus og Black Box teater gir oss nyttårsløfter med #ikkehososs. Det kan vitne om at vi er kommet til et punkt der det blir viktig, for stadig flere, hvilken kunst man velger å vise, støtte og skrive om. Mye tyder på at 2018 er året der det viktigste forandringene innenfor scenekunsten vil skje bak kulissene. #MeToo har vist oss at grensen er nådd for aksepten for å sette kunst foran etikk. Kanskje kan post-Weinstein-æraen åpne opp for at nye sosiale aktører kan få mer status og tiltrekningskraft i det sosiale hierarkiet? Kanskje er det tid for den fryktløse, livserfarne midtlivskvinnen?

Leopardkvinnene tar plass I Collapsing Distance er publikum plassert i en V-formasjon, og vi får sitte å beskue hverandres reaksjoner gjennom forestillingen. En god del av publikumsplassene har blitt ryddet unna slik at scenerommet virker massivt, lik en sirkusmanesje. Vi får sitte en stund med lyden fra noen klikkende sko bak sceneteppene, og sitter i felleskap og lytter. Snelle trer inn og krysser rommet i en diagonal over rommet, med blikket usjenert granskende rettet mot publikum, ikledd en formell svart dressjakke, blå, høye heler under stramme tigertights og med håret løst i en slags sleik bakover. Noen i publikum begynner allerede nå å humre av Snelles komiske uttrykk og persona. Det er en trendig og «butch» midlivskvinne vi får æren av å beskue. Tilsynelatende fremoverlent, freidig og sulten på livet.

Et gjennomgripende trekk ved forestillingen er aktørenes veksling mellom det performanceaktige, humoristiske og teatrale og det abstrakte og meditative. I starten er både bevegelsene og tempoet nedtonet, lyset er dunkelt og stemningsfullt, som for å speile vintermørket. Siri og Snelle er innledningsvis i fokus, men aktørene Johanna S. Meyer og Katarina Eriksson smyger etter hvert inn fra sceneteppet. De er også kledd i leopardmønstrede tights. Tiger- og leopardmønster går som en rød tråd gjennom de fire aktørenes kostymer, og gjenspeiler vinterens store motetrend med leopardmønstrede pelsjakker. Den kollektive trangen etter å hive på seg kattedyrmønstrede klær viser kanskje hvordan det vågale, feminine, seksuelle, skamløse og lett vulgære har blitt statusmarkører, og at en bevissthet og frihet rundt seksualitet er attråverdig.

Siri og Snelle spiller med sin relasjon og dynamikk foran publikum, og det er morsomt når Snelle går inn i midten av rommet i mørket, setter seg på et teppe, og tenner en lampe som viser seg å være en båletterligning samtidig som lyden fra et virkelig bål blir satt i gang via høyttalerne. Siri vil at Snelle skal ta på seg en kjole, men Snelle sier hun holder på med noe. Senere tar likevel Siri og Snelle på seg lange blå kjoler. Snelle oppfordrer Siri til å danse ut sine innerste følelser til en sang hun virkelig liker. Siri går litt motvillig med på dette, hadde egentlig tenkt å gjøre noe annet, men blir revet med. Begge blir euforiske, og kler etter hvert av seg alle klærne mens de springer rundt og slenger og rister på alle kroppsdeler. Snelle ser ut til plutselig å bli slått av egen selvbevissthet og går for å kle på seg. ”Er du klar over hva du gjør nå, Siri?” sier Snelle. Siri blir plutselig også oppmerksom på sin egen nakenhet, og skjuler seg. De spiller skamfulle for våre blikk. De viser dobbeltheten i å streve etter kroppslig frihet, men samtidig å befinne seg i kontekster som styrer oppfatninger av hva som regnes som grei oppførsel. Det minnet meg om en gang en kollega sa til meg at frihet ville være å kunne gå naken på Karl Johan uten å kjenne snev av redsel for å bli trakassert eller antastet.

Dynamikken mellom aktørene fungerer godt når de to gjestene bryter med Siri og Snelles interne tone. På et tidspunkt presenterer Meyer seg og forteller at hun er fra New York og deklarerer: ”I don’t know what they [Siri og Snelle] were saying, but let’s get this show started.” Hun går rundt på en spradende måte i rommet med publikums latter støttende i bakgrunnen. Eriksson fra Göteborg er et krutt av et scenisk vesen, og hennes performativitet kommuniserer et slags intenst indre strev, som gis fysisk form gjennom sprett, kroppsrykninger og fingervisning mot publikum. Hun gestalter kroppen som en container av endeløs energi og vilje, men uten tydelig retning og mål. Hun kler seg i en sort heksehatt, og kommer ut med et flagg som hun vaier rundt med for så å bruke som heksekost mellom beina.

Å tillate seg det upresise Estetikken er frynsete med rom for det upresise. Dette opplever jeg som oppløftende. Det er likevel fint når det i sekvenser plutselig kommer noe tydelig og konkret ut fra det tilsynelatende tilfeldige, som når Meyer svinser fram på scenen med en rockering akkompagnert av en jungelbokaktig musikk. Hun viser talent (eller et slags partytriks) i måten hun danser i gyngende takt til musikken samtidig som hun helt uanstrengt rocker ringen både opp og ned på kroppen. Det er korny og magisk når hun utfører denne springende og vaiende dansesekvensen. Generelt bæres forestillingen frem av aktørenes komiske talent, kroppslige intelligens og selvsikre dynamikk seg imellom. Like viktig er lysettingen av Øystein Moen og Evelina Dembacke, som skaper en velfungerende ramme og distinkt estetisk overgang mellom de ulike sekvensene. Et annet høydepunkt er en dans mellom gjesteaktørene og en gul saccosekk. I en todimensjonal pardans til en charlestonaktig musikk danser de med saccosekken foran seg som en stor pæreformet mage.

Det komiske og lekne som preger forestillingen er fint og befriende, men i blant tar jeg meg selv i å ønske at aktørene trakk oss mer mot det mørke og seriøse i seg selv. Stemningen skifter mot slutten når kvartetten kommer sammen og rister til popmusikk. Jeg begynner å digge litt fra publikumssetet mitt. Det er ømt, nært og andektig. Siri&Snelles gestaltning av midtlivskvinnen er til tider preget av det stereotype bildet av en komisk, hysterisk, navlebeskuende og haltende kvinneskikkelse som strever etter anerkjennelse. Men hvilken midtlivskvinne er det vi får se? For det er jo strengt tatt ikke en generisk kategori. Det er tydelig at Collapsing Distance gestalter den hvite, vestlige ressurssterke midtlivskvinnen innenfor kulturfeltet. Ikke fordi det ikke er mulig for Siri og Snelle å gestalte noe annet på scenen, men fordi de nettopp er så mye «seg selv», så personlige og interne i sitt uttrykk.

Forestillingen gir oss ingen nye forståelser av kjønn, eller en utfordring av kategorien kvinne, men opererer tilsynelatende innenfor ideen om det kjønnsdikotome når midtlivskvinnen manifesteres i programmet som kategori. Jeg håper teatrene lever opp til sine nyttårsløfter i 2018 og videre inn i evigheten, og at vi kan kollapse avstanden vi har hatt mellom kunst og etikk, men like viktig kan det være å kollapse kjønnsdikotome virkelighetsforståelser for å få til virkelig sosial forandring og likestilling. Inntil videre får vi Collapsing Distance som gjør en god jobb i å spre varme, lekenhet og humor, og som gir meg følelsen av bånd og felleskap med både aktører og publikum.