Hud og gråt

– Kor forbausande lett det er å forlate alt. Er folk klar over det?

Midtveis i boka Fugletribunalet og også i teaterversjonen oppstår dette sjeldne klarsynet hos hovedpersonen, NRK-kjendisen Allis Hagtorn. Etter en sexskandale rømmer hun fra offentligheten og sitt eget ekteskap. Hun finner arbeid og ly hos einstøingen Sigurd Bagge, og før lang tid har gått som hans hushjelp og gartner, tar fascinasjonen for den hemmelighetsfulle mannen overhånd for Allis.

Men hvor lett er det egentlig å forlate alt og omskape seg selv? I Det Norske Teatrets sceneversjon av Agnes Ravatns suksessroman fra 2013 kommer det enda tydeligere fram enn i boka hvor ambivalent Allis føler og tenker rundt alle sider ved livet: alle valg hun må ta eller unngå å ta, hvordan hun oppfatter seg selv, hva hun egentlig føler og burde føle. Tilbaketrekninga til huset i skogen og arbeidet for Bagge blir et slags bergmansk nullpunkt hvorfra Allis ser sitt eget liv i perspektiv: barndommen, voksenlivet så langt, framtida – alltid vekslende mellom sterk selvtillit og sårbarhet.

Dyrekor For å vise denne ambivalensen har regissør Marit Moum Aune og dramaturg Ingrid Weme Nilsen gjort et godt grep: Et «kor» bestående av ei stokkand, en måke og en kongeørn får representere Allis’ tanker og indre og ytre kritikere, noe som gir hovedrolleinnehaver Marie Blokhus mye å spille mot og med når det til tider kaotiske følelseslivet hennes skal skildres. Kanskje er dette grepet med dyrekor hentet fra ei annen, nokså nylig spilt forestilling på Det norske teatret – i Antichrist besto koret av nøkkelelementene reven, kråka og rådyret, som i det store og hele gjenga scenanvisningene i filmmanuset.

Koret i Fugletribunalet fungerer glitrende når de får representere sider ved Allis’ ambivalens, men ellers er det litt både-og. Litt for ofte får fuglene alene gjenfortelle handlingsforløp fra boka, rett henvendt mot publikum. Når de da står med fuglemaskene nonchalant under armen, og omtrent bedriver høytlesing fra lange passasjer i romanen, faller intensiteten i korets funksjon. Hadde det ikke vært mulig å gjenskape undertekst og stemninger på en annen måte enn verbalt å fortelle om dem til oss?

Nettopp dét er det også mange vellykkede eksempler på i forestillinga. Ett av dem er når Bagge gestaltes av to skuespillere, hvor den ene får representere den «virkelige» versjonen av ham: sky, utilnærmelig, nifs, og den andre Allis’ fantasibilde: lidenskapelig, omfavnende, åpen. Slike passasjer gjør underteksten mer spennende enn om Blokhus utelukkende skulle fortalt oss hvor mye hun begjærer Bagge. Niklas Gundersen, som bærer rollen som Bagge det meste av tiden, blir ellers ofte litt bleik når han alene skal representere Allis’ begjærsobjekt.

Men at forelskelsen og begjæret etter Bagge nesten blir satt i bakgrunnen, gjør at de andre sidene ved Allis’ selvgransking blir framhevet. Det gjør ikke historien mindre interessant.

Mellom pedagogisk og hudløs For det meste spiller Marie Blokhus fletta av oss. Men hun er altså best i samspill med de andre aktørene. Når regien kun tillater at hun står fremst på scena og forteller oss i klartekst hva hun opplever og tenker, skutter jeg meg litt. Disse sekvensene gjenspeiler for så vidt partiene i boka hvor Allis blir bevisst de lange enetalene hun framfører for seg selv i huset, hagen og skogen. Men når disse fortelles så tydelig til et publikum, med det det innebærer av forføring og insistering – oppleves det mer pedagogisk enn at vi får et gløtt inn i hodet hennes. Kan hende er disse enetalene ment som forsvarsskrift, jamfør ideen om et tribunale. Men straks Blokhus har en rekvisitt eller medspiller å spille på og med, blir spillet mer engasjerende. I løpet av forestillinga er hun beruset, sår, euforisk, sjarmerende – alt med en inderlig, hudløs spillestil som gjør henne umulig å ta blikket fra og gjør rollefiguren lett å bli glad i.

Scenografi og rekvisitter er enkle og funksjonelle: Et ti kvadratmeter opphøyd platå foran en rustgul vegg blir hus og naust. Stubbene som er stilt opp ved siden av fungerer både som skog og hage, som trapp ned til vannet og som steiner å balansere på. De fem skuespillerne på scenen anvender både scenerom og rekvisitter i en oppfinnsom og akrobatisk regi. Blokhus’ fysiske spillestil gjør at vi får en fornemmelse av hus, skog og sjø som på samme tid kjente og skremmende omgivelser. En korsfestet svane høyt oppe på bakveggen får dominere scenografien som et dystert og kanskje litt vel svulstig symbol for tematikken i historien. Svanen er en majestetisk og vakker fugl, kjent for å leve i tosomhet hele livet, men her er den fanget med vingene gjennomboret av (båt-)nagler. Er det illusjonen om tosomhet som henges opp til spott og spe? Eller er den vakre og stolte fuglen straffet for å være nettopp vakker, stolt og å ha dratt nytte av det..?

Aleneliv Det er noe allmennmenneskelig og tidstypisk ved stykkets tematikk, kanskje særlig for kvinner i 30-årene: Vil jeg klare å finne en jeg elsker nok? Burde jeg få barn? Hva venter meg om jeg velger å leve alene – alkoholisme, å være på polet tre ganger i uka? Eller en intellektuelt stimulerende karriere? Gir min seksuelle kapital meg angst eller styrke? I en av de mest opprivende scenene i romanen og forestillinga har Allis vettskremt rømt fra Bagge, nesten bare i undertøyet, gjennom skogen, langs landeveien, til hun får låne toalettet på en bensinstasjon. Når damen som arbeider i kassa banker bekymret på døra, forstår Allis i et glimt «at eg no var blitt ein person som trong hjelp, andres omsorg.» Den konstante vekslinga mellom hellig overbevisning rundt egne valg og bunnløs sårbarhet er noe som gir boka nerve, og i sceneeversjonen er det mesterlig framstilt av Marie Blokhus – som har en egen evne til å få Allis’ tårer til å renne rett foran øynene på oss.

I boka Fugletribunalet brukes flere bilder på sårbarhet, ofte hentet fra dyreriket: nyfødte nakne museunger som slås i hjel, rødstruper som går i musefellene og knekker nakken, et cetera. I teaterversjonen gestaltes sårbarheten ved at Blokhus rent bokstavelig opptrer mer og mer avkledd. Når aktører kler av seg på scenen, skapes det en egen kroppslig fornemmelse hos publikum. Gjerne ubehag – fordi man kan ane hvor sårbart det må føles å blottlegge seg slik, kombinert med en trang til å ville kle på og beskytte henne, men også kanskje begjær. Denne tveeggede opplevelsen gjør at forestillinga kan «gå rett i kroppen» på publikum.

Teaterversjonen av Fugletribunalet tydeliggjør de mange nyansene i Allis’ flukt og selvforandringsprosjekt, hvor mye som faktisk står på spill. Og etter den rystende slutten sitter man igjen med en på samme tid oppløftet og sår følelse i dagesvis.