Høyrøstet om gamle kropper og unge sinn

Per Fugellis gjenkjennelige stemme over høyttalerne: dyp røst, sikker og undrende. Foran oss danser fire eldre kropper i et nakent scenerom, mens stemmen snakker om døden, frykten og premissene for å takle alderdommen. “Legendariske dansere entrer scenen på ny”, skriver Operaen om Hege Haagenruds forestilling Use my body while it’s still young. Men på hvilke premisser, undrer jeg meg.

Med sitt karakteristiske ildrøde hår og en blek og mager kropp stikker bildet av danser Siv Ander seg ut i programmet til årets CODA-festival. Nysgjerrige publikummere danner en lang kø i foajeen i Operaen, og dansefestivalen kan fryde seg over god oppslutning på premieredagen. Danseforestillingen Use my body while it’s still young er et samarbeidsprosjekt mellom koreograf Hege Haagenrud og musiker og komponist Rebekka Karijord. De ønsker å si noe om eldres posisjon og rolle i dag – i samfunnet og i dansekunsten.

I forestillingen møter vi fire utøvere i aldersspennet 65-79 år, som alle er pensjonerte dansere. Med bakgrunn fra blant annet Nederlands Dans Theater og Nasjonalballetten står Gérard Lemaitre, Brian Toney, Aase With og Siv Ander foran en fullsatt sal. Ett av forestillingens overordnede budskap er umulig å mistolke: ikke diskriminere de eldre. Den klare og tidvis entydige tematikken gjør derimot at jeg stiller meg spørsmålet: Har eldre kropper bare tilgang til scenen gjennom å tematisere det faktum at de er eldre?

Inspirert av musikkvideo Musikerpodiet til høyre for scenen er opplyst allerede før forestillingen starter. Som steget opp fra orkestergraven sitter Rebekka Karijord ved klaveret; omgitt av elektronikk og instrumenter. Stykkets tittel er hentet fra Karijords sang med samme navn, hvor Siv Ander danser hovedrollen i musikkvideoen. Videoen gav Haagenrud inspirasjon til videre utforskning av tematikken, og dette resulterte i et scenisk verk.

Det oppleves en klar sammenheng mellom det visuelle materialet i videoen og forestillingen, da de kommuniserer det samme, om enn i et annet format og med ulike virkemidler. I videoen fungerer kameraet som publikums observerende, granskende øyne. Vi kommer tett på danserens kropp; ansiktet, de dype furene og armenes slappe hud er tydelige spor av et levd liv. Vi ser Anders utfolde seg i en nydelig, mørk solo som er både leken og sensuell. Men den såre, nære og samtidig energiske stemningen i Karijords musikkvideo er ikke like fremtredende i det sceniske uttrykket. Distansen mellom utøvere og publikum i det tradisjonelle scenerommet hindrer oss fra å komme tett på kroppene. Jeg vil kjenne på energien av bevegelsene, se de små detaljene, og virkelig la meg rive med av de personlige historiene som formidles. Isteden blir oppmerksomheten min stadig dratt mot Karijords live-fremførelse fra podiet, hvor hun lydsetter dansen og avslutningsvis synger så hårene reiser seg på armene:

“Use my body while it’s still young Celebrate the life in my bones My pounding heart Oh make it rush and run …

The only thing that stops this noise is skin.

…

Use my body while it’s still strong

…

We’ll all be gone in hundred years Use my body while it’s still young”

Use my body while it’s still young, Rebekka Karijord (2012)

Tabubelagt seksualitet Tilbake til Per Fugelli og den eksistensielle monologen om døden og alderdommen: Ordene hans bygger opp under stykkets tematikk om hvordan vi – samfunnet, systemet, insitusjonene – setter eldre og syke i bås og fratar dem deres egenart som mennesker. Fugelli forteller hvordan han opplevde det fremmed og diskriminerende å gå fra å bli sett som et levende, sprudlende individ til å bli innlemmet i gruppebildet “kreftsyk”. Haagenrud stiller videre spørsmålet: hvordan kan man motarbeide stereotypien om det gamle mennesket som eksentrisk eller skremmende? Hvorfor frarøves vi vår sensuelle, og seksuelle, side når vi blir gamle?

I forestillingen fremstilles det gamle mennesket først og fremst som sårt, skjørt og omsorgstrengende. Soloene og duettene knyttes til konkrete handlinger, som å illustrere rutiner på eldrehjemmet. “Jeg har dusjedag i dag”, sier en kvinnestemme, og Ander stryker seg over kroppen. Å legge tekst sammen med bevegelse fungerer tidvis som et forsterkende, humoristisk element, men lukker også rommet for egen tolkning. Utøverne danser med en inderlig kontroll og sensitivitet, men de subtile bevegelsesprosjektene og de individuelle historiene som danses overskygges ofte av ordene som strømmer ut av høyttalerne.

Estetiske idealer Den mannlige danseren Lemaitre kler av seg alle klærne. Han reiser seg opp, står med ryggen mot publikum, og sammen ser vi videodokumentasjon fra Hans van Manens koreografi naked solo. Mannen i videoen er spretten, rask og viril og mestrer uttalige piruetter og kompliserte hopp. Vi forstår at den unge kroppen kunne være Lemaître og ser hvordan han lengter tilbake til dens letthet og styrke. Dette møtet mellom en unge og en gammel utøver påpeker stykkets parallelle referanser til dansekunst. Fugellis stemme forteller at premissene for å akseptere alderdommen ikke kan være de samme når en selv er blitt gammel, som da en var ung. Premissene for dansen, og hvem som utøver den, er i mange sjangre fremdeles styrt av form og estetiske idealer som ekskluderer ulike kropper og aldre. Dette kroppssynet problematiseres i forestillingen, og den tar dermed opp i seg en gammel diskurs om dansen og utøveren.

Sjelens container I forestillingen omtales kroppen som sjelens container. Fugelli råder oss til å forlate kroppen, gå inn i åndenes verden, og i hvert fall ikke bry oss om det forfengelige aspektet ved å ha en kropp som eldes. Dette dualistiske kroppssynet strider mot fenomenologiens syn på kropp som subjektivt erfarende, der intellektet, eller det tenkende og følende, ikke omtales som noe adskilt fra kroppen. Fenomenologiens syn på den helhetlige kroppen står sterkt i samtidsdansens nyere tenkning om bevegelse og koreografi, og er kanskje en av grunnpilarene som nettopp fremmer variasjon og mangfold av ulike kropper. Det er her forestillingens styrke ligger; de ulike kroppene sees som tenkende, følende og handlende mennesker på scenen. Gjennom kroppen og mennesket de er, og har blitt over årenes løp.

Dans og ikke-dans Det finnes flere kompanier og grupper i det frie feltet som ønsker å åpne opp dansen for et mangfold av kropper. Ta Marie Bergby Handeland, som er aktuell under CODA-festivalen med De grønne. I et intervju i programmet Hovedscenen på NRK sier hun: “Jeg er interessert i å plassere ulike mennesker på en scene. Å utvide hvem som får plass på en scene, og hva slags verdier vi legger til grunn for å verdsette bevegelse.”

I Handelands gruppe opptrer ikke-trente dansere i pensjonistalder likestilt med yngre utøvere. Slik kan scenekunsten omhandle akkurat det den vil. I Haagenruds forestilling er de eldre profesjonelle utøvere, som med sin bakgrunn og sine trente kropper uttrykker noe annet enn De Grønnes ikke-dansere. I Haagenruds forestilling ser vi atletiske kropper som beveger seg med ettertenksomhet og tydelige dansetekniske ferdigheter. Hos Handeland er det nettopp forsøket på å danse som står i sentrum: vi ser ikke-trente dansere uttrykke seg gjennom et ivrig – og naivt – driv på scenen. De eldre utøverne hos Handeland skiller seg med andre ord like mye fra Haagenruds dansere hva gjelder uttrykk hos kroppene som de er like i alder. Begge forestillingene poengterer at unge, friske fraspark ikke er et premiss for interessant dansekunst.“Man slutter aldri å være danser”, sies det. Så la oss håpe at de fire, flotte danserne i Operaen denne lørdagskvelden kommer utdaterte holdninger til livs og fortsetter å danse så lenge de ønsker.