Hip to be crip?

Hvem får gjøre hva på en scene? Koreografen Hege Haagenrud har tatt steget inn i et identitetspolitisk minefelt ved å stille seg spørsmålet om man i dans kan etterligne kroppsspråket til et menneske med “nedsatt funksjonsevne” (om man ikke har det selv). Det enkle svaret på spørsmålet er: Klart man kan, men hvorfor?

Dokumentarisk og prosessorientert Fra en mørklagt scene kan vi gradvis skimte huden og kroppen til danseren Karen Lynne Bjerknesli. Et øyeblikk ser det ut som Bjerkneslis armer stopper cirka ved navlen, men illusjonen sprekker i det lyset gir (de som har) synet tilbake, og man også kan se Bjerkneslis anspente underarmer og fingre. Fingrene spriker i ulike retninger og nakken og kroppen beveger seg snirklete og rykkvis. Bjerknesli virker dypt konsentrert i det som angivelig er etterligning av danseren og kunstneren Dan Daws kroppsspråk. Etter hvert kommer også danserne Stian Danielsen og Ole Kristian Tangen på scenen, og utøverne veksler mellom å danse i duetter og trioer med samme type konsentrasjon rundt presisjonen i bevegelsene. De uttrykker tydelig at de anstrenger seg og at noe bobler inne i dem som spretter ut i rykk og napp. Selv om materialet hermer Daws kroppsspråk er dette flettet sammen med et gjenkjennelig estetisk materiale der dansen er vakker, organisk og øm.

Mentoren Dan Daw, som har lånt ut sitt kroppsspråk, definerer seg på sin facebookside som «UK-based disabeled perfomer» og er født med Cerebral Parese (CP), som ifølge Cerebral Parese-foreningen kan defineres som en statisk hjerneskade som påvirker den motoriske utviklingen og inkluderer at personer får «ufrivillig bevegelse» og har «uvanlige kroppsstillinger». Opprinnelig skulle Daw selv også stått på scenen, men i løpet av forestillingen får vi vite at han trakk seg fra rollen som utøver. Stemmen hans er likevel til stede i et lydspor.

Lydsporet danner en dokumentarisk ramme, og vi får lytte til private telefonsamtaler mellom de medvirkende, intervjuer og koreografens tanker underveis i prosessen. Publikum inviteres inn i koreografens og mentorenes hode, inn i den kunstneriske utforskningen der drivkraft, motstand og intriger bli synliggjort. Dette dokumentariske grepet fungerer godt. Når Haagenrud tar publikum med i prosessen får vi mulighet til å forstå utviklingen og problemstillinger som har oppstått underveis. Vi får muligheten til å bli empatisk innstilt til det Haagenrud ønsker å utforske. Dansen på scenen får også en bestemt betydning når vi hele tiden blir påminnet om alt som har foregått før og under prosessens gang. Vi får innsikt i koreografens utforskning, tvil og valg i prosjektet.

Publikum får blant annet vite at forestillingen opprinnelig skulle ha blitt vist på Dansens hus i Oslo, men at den nasjonale scenen for dans angivelig trakk seg da det ble kjent at det ikke ville være noen med nedsatt funksjonsevne på scenen. Det nevnes at grunnen kunne være at forestillingen kunne bli lest innenfor en form for «Black face»-sammenheng. Prosjektet fikk også på forhånd sterke reaksjoner i sosiale medier og i et kommentarfelt til en trailer til forestillingen som ble delt av Bærum Kulturhus på Facebook ble forestillingen beskyldt for funkofobi og ableisme. Forestillingen hadde ikke engang hatt premiere. I kommentarfeltet forklarer Haagenrud at hun har ønsket å omdefinere hva som kan kalles «de skjønne» og i et intervju på handikapnytt.no forklarer koreografen at intensjonen har vært å la individer uten CP få streve med å tilpasse seg normen til en som har CP.

Å streve gjennom en annen Per definisjon er det ikke noe galt i å etterligne og utforske kroppsspråket til andre mennesker, og tre inn i karakterer, roller og identiteter som ikke er identiske med ens egne. Det ville blitt kjedelig om skuespillere bare kunne spille roller som var like dem selv. Om homoseksuelle bare kunne spille sin egen seksuelle identitet eller at ens klassebakgrunn måtte samsvare med rollens. Kanskje lekes det heller for lite med identitet og roller i kunsten, og at det står i veien for en friere og mer flytende forståelse av identitet som kan gi mer spillerom for alle.

At det har oppstått negative reaksjoner i forkant av forestillingen er derimot forståelig med tanke på at representasjonen i kulturen er så ujevnt fordelt. Alle har ikke like muligheter for representasjon. Minoriteter får ikke like stor plass til å representere og utforske identiteter som det privilegerte kropper gjør, verken i kunsten eller på andre områder. Slik sett er det forståelig at det provoserer når privilegerte kropper får velge å vrake mellom hva de ønsker å prøve ut og representere. Sånn forstår jeg likevel ikke Struggle by proxy.

I denne forestillingen er det Daws kroppsspråk som er utgangspunktet og hans erfaringer er til stede selv om han ikke er der fysisk. Det avgjørende blir hvorvidt denne erfaringen er integrert på en vellykket måte. I ett av lydklippene sier Dan Daw noe sånt som at: Noen folk kommer til å reagere negativt på temaet i denne forestillingen, og de vil bli sinte fordi folk alltid tenker at ting handler om dem. I et av lydklippene der Haagenrud har en samtale med Kate Pendry, som virker å ha vært en sterk kunstnerisk støttespiller i prosjektet, hevder sistnevnte at: Nei, det er ikke snakk om appropriering. Kanskje er det likevel inspirational porn, men først og fremst er det Haagenruds egen fortelling som er i fokus, det handler om henne selv.

Tittelen, Struggle by proxy, betyr, ifølge koreografen, “å streve gjennom en annen, eller at vi som samfunn tror at en med CP strever”, og jeg forstår prosjektet som et sympatisk forsøk på å sette seg inn i en annen persons kroppsspråk og utfordre konvensjonelle måter å betrakte “funksjonshemninger”. Når danserne uten CP strever med å tilpasse seg kroppsspråket til en med CP strekker de seg mot et bestemt estetisk ideal. CP transformeres slik til en bestemt egenskap snarere enn en svakhet, og når det blir brukt som et danseteknisk materiale blir dette særlig synlig.

Betegnelsen funksjonshemmet eller funksjonsnedsatt som brukes i prosjektet står i forhold til at det eksisterer noe som er funksjonelt, noe som er “uhemmet”, og altså normativt. En mer inkluderende betegnelse er funksjonsvariasjon som kanskje oftere blir brukt i blant annet Sverige. Begrepet gir mulighet for å tenke på tilstander som CP som variasjoner innenfor et helt felt av ulike bevegelsesmåter vi alle er en del av, snarere enn at CP står i relasjon til noe fullkomment. En slik normkritisk forståelse kan man gjenfinne i det som kalles crip theory, der «crip» kommer av det opprinnelige nedsettende begrepet «crippled», men som i likhet med begrepet queer er blitt appropriert og brukt som en måte å utfordre normativitet. Men der man i queerteorien fokuserer på normkritikk knyttet til seksualitet og kjønn, utfordrer man i crip theory funksjonsnormativitet, og viser hvordan ableisme oppstår. På samme måte som crip er et progressivt ladet begrep som utfordrer kroppslige normer virker Haagenrud med sitt prosjekt å ville utfordre kroppslig normativitet og idealer i dans.

En metamorfose Mot slutten står Bjerknesli igjen alene på scenen. Denne gangen har hun på seg en dramatisk hvit sylinderformet tyll-kreasjon med lag på lag av tutuskjørt. Hun fortsetter de samme anspente bevegelsene, fokuset er i armene som strekker seg ut, som for å skape kontakt med rommet og noe utenfor seg selv. Øyeballene søker seg til utkanten av øyet, og hodet forsvinner lenger og lenger bakover, til vi kun ser armer som stikker ut av den hvite tyllkaken. Det fremstår som et symbolsk bilde på det som Haagenrud nevnte i intervjuet, at hun ønsket å omdefinere det skjønne. Tutuskjørtene leder tankene til at det kan være snakk om et slags ballettideal som Haagenrud ønsker å forskyve, og at forestillingen har vært en slags metamorfose der det typiske vakre nå har tatt en ny form.

Om ikke annet har Haagenrud i hvert fall lyktes med å skape en høyst engasjerende og modig forestilling. Og selv om det ikke er personer med CP fysisk representert på scenen er tematikken og oppmuntringen til refleksjoner rundt funksjonsvariasjon konstant til stede.

Haagenruds forestilling er en påminnelse om at kunsten ofte stiller krav til publikums tålmodighet og vilje til refleksjon. Haagenrud insisterer på at forestillingen handler om henne selv, at hun forteller en historie, og det gjør hun også på sett og vis. En historie om hvordan forestillingen er blitt til, om det som framstår som en kunstnerisk utfordrende prosess, samtidig som historien også er selve forestillingen.