S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Hedda Fredly – 9. oktober 2013

Heslighet som frigjøring

Jordjenta. Black Box Teater 2013. Foto: Chrisander Brun


Publisert
9. oktober 2013
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk

Black Box Teater Jordjenta Konsept/ Koreografi/ Utøvere: Kristin Helgebostad, Ida Wigdel og Ingeleiv Berstad Lysdesign: Chrisander Brun Scenografi: Silje Linge Haaland Dramaturg: Huy Le Vo Lyddesign: Siri Schippers Skaar Scenedikt: Maria Tryti Vennerød Støttet av: Norsk kulturråd, FFUK og Fond for Lyd og Bilde


Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/heslighet-som-frigjoring
Facebook

ANMELDELSE: Stive ansikter, røslige klesdrakter og dyrisk framferd virvler opp tanker om hvordan vi framstiller kjønn, skriver Hedda Fredly om forestillingen Jordjenta på Black Box Teater.

Jeg tror ikke Ingeleiv Berstad, Kristin Helgebostad og Ida Wigdel med sin forestilling Jordjenta først og fremst har ønsket å lage et debattinnlegg om kjønn på scenen. Ifølge programteksten vil de heller ta opp universelle temaer, som ”lengselen etter det håndgripelige, noe jordfast”. Men det er kjønnstematikken som for meg blir viktigst i møte med denne forestillinga.

Den åpner med tre blendende arbeidslamper rettet direkte mot publikum. Etter hvert aner man at de beveger seg sakte mot oss, og at det er tre mennesker som former denne bevegelsen. Fortsatt er disse menneskene identitetsløse for publikum. På et punkt retter de unisont lampene de har i hendene oppover og lyser slik opp de tre ansiktene til bærerne. Skjønt: Er dette egentlig deres ansikter?

Karikerte ansikt Leppene til alle de tre kvinnelige danserne er nemlig sperret opp av leppebøyler i plast som gir dem oppstivede fikserte glis. Dette gir en helt egen effekt, omtrent lik den klovneneser kan gi: når én del av ansiktet er karikert og upersonliggjort, blir alle de andre delene av fjeset og kroppen ekstra ekspressive. Også her blir øynene ekstremt uttrykksfulle, noe de tre danserne utnytter til fulle. Måten de uttrykker fortvilelse, infernalskhet eller forvirring bare med blikk og små hodebevegelser, er forbausende lattervekkende.

Utenpåsmil Men at det nettopp er leppene som er avstivede, gir også andre og mindre humoristiske assosiasjoner: Når smilene ikke kommer innenfra, men er tvunget på aktørene, oppleves de som temmelig groteske. Mindre ekstremt sett utenfra, men kanskje like grotesk, er det jo blitt hverdagslig i vår tid, spesielt blant kvinner, å manipulere og stive opp ansiktet gjennom diverse kosmetiske inngrep. Den siste trenden er visst å operere munnvikene så man får et et evig smil.

Maria Tryti Vennerøds nydelige scenedikt som forestillingen Jordjenta er basert på (diktet og forestillinga er en del av De fem årstider; et tekst-, web- og sceneprosjekt som skal gå gjennom hele 2013), handler (blant annet) om å klamre seg til et håp om noe jordfast, noe evig. Fra programteksten til forestillingen på Black Box: Alt skal rotna. Alt skal – ja, forsvinna. Det er noko grunnleggande ufriskt ved ikkje å godta dette.

Menneskelig, men sjukelig Når man forsøker å skjule sporene i ansiktet av at man lever og har levd, gjennom å gjøre det stivt og kunstig ungdommelig, godtar man nettopp ikke at ”alt skal rotna”. Berstad, Helgebostad og Wigdel opplever dette altså som noe dypt menneskelig, men sjukelig. Jeg er tilbøyelig til å være enig.

En annen effekt av leppe-oppstivingen er at aktørene ikke får til å svelge ordentlig. Det blir mye sikkel nedover kjakene og surkling når de puster. Jeg tar meg i å lure på hvordan disse damene ser ut ”på ordenlig”. Jeg ser jo at de er unge. Er de også egentlig pene? Og hvorfor er jeg opptatt av dét?! Er de tre aktørene mindre farlige hvis de egentlig er pene bak glisene? De virker nemlig ganske nifse der de står og flekker tenner og sikler.

Pen blir heslig Klesstilen trigger noe av det samme. Alle tre har vide skjorter dyttet ned i de oppbrettede, røslige dongeribuksene med bredt belte i livet. Skoene er store og klumpete. Det lange håret er gredd bakover og sprayet opp ved tinningene. Sceneantrekkene kan minne om filmen Monster, med Charlize Theron i hovedrollen hun vant Oscar for. På sett og vis tematiserte denne filmen og Oscar-tildelinga noe av det samme jeg mener Jordjenta berører. Reaksjonene i etterkant av Monster var i stor grad ”Wow, hvordan kan hun som er så pen klare å bli så stygg i denne filmen?” Onde tunger vil sågar ha det til at dette er et viktig kriterium for å vinne Oscar for beste kvinnelige hovedrolle: egentlig å være veldig billedskjønn, men så beherske å bli omformet i rollen til stygg, feit eller stakkarslig – og deretter helst bli tynn og glatt i huden igjen til filmpremieren.

Berstad, Helgebostad og Wigdel trosser det rådende ”ønsket” om hvordan kvinnelige aktører skal framstå ved være bredbeinte og nokså heslige hele stykket igjennom. De tar ikke av seg leppebøylene engang under applausen.

Sikler Stive ansikter, røslige klesdrakter og dyrisk framferd (utover i forestillingen grynter, hveser, hviner og knirker de tre mens de bukter seg rundt) virvler opp mange assosiasjoner. Stemningens settes allerede i åpningsscenen, all den tid aktørene etter å ha opplyst ansiktene sine tar seg god tid til å stå rett opp og ned i det blendende lyset og se vekselvis på hverandre, vekselvis mot publikum, mens de surkler og sikler. Det er både skremmende og komisk på samme tid.

Deretter slukker de lampene, og vi blir sittende i stummende mørke og høre på at de romsterer rundt på scenegulvet. Man kan se for seg at det skjer grufulle ting i mørket, på grunn av de bisarre hvinene og gryntene vi kan høre innimellom.

Når de bærbare lampene tennes igjen, ser vi at et av de bakre hjørnene på scenen er fylt av isoporkuler som ved hjelp av vindmaskiner blåses opp i hjørnet og daler ned igjen som snø i en fokkstorm. Etter hvert oppdager vi at en av aktørene ligger midt i isopor-haugen og baser. Scenen åpner en motsetning mellom det jordfestede, bestialske og det som er lett og kan virvles opp.

Alvorlig, men komisk Etter hvert spilles fengende elektropop over høyttalerne, og når arbeidslampene så blinker som strobelys, det pøses på med røykeffekter, vindmaskinene går for fullt og aktørene bukter seg rundt på gulvet, går det hele opp i en høyere enhet av instinkter, disco og Fångad av en stormvind. Det kan virke grovt og improvisert, men dette er både musikalsk og kalkulert, godt tenkt og koreografert. Det oppleves overveldende og klart på en gang. Og midt oppe i kakofonien er det fortsatt noe komisk ved det hele. Det lekne rundt noe som også oppleves som dypt alvorlig, gir en helt egen befriende følelse.

Kvinner som stikker seg fram, men som ikke samtidig er søte og sjarmerende, møtes ofte med hets og sjikane. Jordjenta ei ordløs forestilling, tross det litterære forelegget. Kanskje mener aktørene rett og slett at det ikke er mer igjen å si i denne debatten. La oss heller knirke, grynte, hvine, sikle, rape og rave rundt. Og være lut i ryggen og ha fett hår.

Berstad, Helgebostad og Wigdel driter i konvensjonene, og trosser på sett og vis mye av det man kan forvente av ei danseforestilling med tre unge kvinnelige aktører. Det er ikke noe søtt og tekkelig ved deres anti-dans.

Man kan spørre seg om man skal være nødt til å gå så langt for å tematisere femininitet på scenen. Uansett: Jordjentas dyriske scenespråk er ekstremt frigjørende og oppkvikkende.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no