Heseblesende Hakkebakkeskog

Det er åpenbart ikke verdens mest originale og dristige valg av Nationaltheatret å sette opp Dyrene i Hakkebakkeskogen for ørtende gang. Dessuten legger Egner-familiens restriktive linje begrensinger på hvor store endringer og moderniseringer det er mulig å gjøre, og på den måten kan man spørre seg om det egentlig er snakk om «nye» versjoner. For eksempel er Dagny Drage Kleiva bare kreditert for bearbeidelse av scenografien; mye av den ser ut til å være Torbjørn Egners egen, med hans umiskjennelige bruk av sterke farger og håndtegnede scenebilder med ujevn fargelegging. Likevel synes jeg det har en verdi at de gjør det. Med sitt langsomme tempo, små og store intriger mellom godlynte dyr i alle aldre er Dyrene i Hakkebakkeskogen nærmest en radikal motvekt til alle dagens kulturuttrykk for barn der det skal gå fort, være akutt aktuelt – helst relatert til noe digitalt, og ikke minst krampaktig kult. Så får det heller være at premisset halter (alle dyr må være vegetarianere), de logiske bristene florerer (som at Morten Skogmus og Klatremus bruker et halvt kapittel på å lete etter stabburet der Brumlemann holdes fanget, istedenfor at Mikkel Rev – som nettopp har vært der – peker det ut for dem) og at Bjørnemor sliter og sleper med hele ukens hus- og klesvask mens Bamsefar bare sitter og dupper i gyngestolen midt på blanke formiddagen.

Håp om indrefilet

Jeg har allerede vært to ganger i Dyreparken i Kristiansand med neste generasjon og sett deres 35 minutter lange utendørsversjon, der publikum sitter på et «tribunetog» og kjøres fra tablå til tablå. Det er smart gjort og godt lagt opp, men det er ikke til å komme fra at det får et visst samlebåndspreg med forestilling hver halvtime gjennom hele dagen, og jeg har irritert meg over at det virker litt heseblesende og overflatisk, med forhåndsinnspilt musikk og lettvint humor. Jeg hadde derfor høye forventninger til å vise arvingen en det jeg antok ville være en indrefiletversjon, med alle Nationaltheatrets ressurser i sving til å raffinere og presse ut nyanser i det man kan bearbeide og sette sitt preg på, som historiefortelling, karakterarbeid og fremføring av musikken. 

Retningsløse krumspring

Og regissør Mattis Herman Nyquist har definitivt utnyttet noe av handlingsrommet til å finne på noen krumspring her og der; det er bare ikke så lett å få tak på hva han prøver å si med dem. Det skjer en del ting jeg ikke henger med på, for eksempel virker Bjørnemor (Tone Mostraum) fullstendig svimete og svermerisk, og en scene antyder at hun har en hemmelig affære med Bakermester Harepus (Birgitte Larsen), uten at det følges opp noe videre. Brumlemann (Karl-William Soelberg Martinsen) ser ut til å være en tverr tenåring eller tween, som stadig blir flau over de kvelende omsorgsfulle foreldrene sine, men det gjøres ikke nok ut av det til å forstå poenget. Når Bestemor Skogmus er på besøk hos Morten Skogmus, sniker hun kaker, dekketøy og melk ned i vesken sin, men heller ikke det forankres eller gjenspeiles i handling eller rollefigur. Scenen der Bjørnemor ved en feil slenger Brumlemann i vaskebaljen fordi han gjemmer seg haugen med vasketøy, forstår jeg null og niks av: Her legger Brumlemann seg under to-tre klesplagg som på ingen måte skjuler ham og proklamerer at dette ville «gjøre Bjørnemor fornøyd». Selv om hun ser ham med en gang og ikke kaster ham i vannet, sier hun likevel at han «like gjerne kunne bade når han først var der». Alt dette – og mye mer i samme gate – skaper en rekke enkeltstående humorpoeng, men jeg får ikke øye på noen overordnet idé.

Helhetlig hastverk

Det som derimot er plagsomt helhetlig, er spillestilen. Noen av rollefigurene fremstår riktignok som ganske konsekvente «typer», som Henriette Marøs høyfrekvent pipende stabbursmus som ikke kan si «r», eller Hermann Sabados pertentlige og engstelige Morten Skogmus, men ikke alle, og ikke hele tiden. Det er som om alle har fått instrukser om å være mest mulig teatralske og outrerte, uten at det er lagt nok arbeid i å lage distinkte forskjeller mellom rollefigurene. Det mest frustrerende er likevel tempoet og intensiteten, som har full styrke fra start til mål. Nesten alle replikkene ropes, og det er aldri pause. Det er få kontraster og spenningskurver. For eksempel i scenen med Bakergutten (også Henriette Marø) og Bakermester Harepus er de begge like frenetiske hele tiden, enten Bakergutten skal lære seg å lage pepperkaker, pepperkakene er ødelagt av dobbeltpepring, eller Mikkel Rev kommer og truer med å spise dem opp. I tillegg er mikrofonene stilt flere knepp for høyt, så volumet i seg selv også oppleves anmassende.

Musikk uten boks

Én ting må jeg berømme Nationaltheatret for – jeg vet ikke om dette også kommer av føringer fra Egner-familien – og det er bruken av levende musikk. Musikerne sitter godt synlige på i to grupper på hver side av scenen så de blir en del av scenebildet, i hver sin ende av den halvveis senket orkestergraven. Kapellmester Simon Revholts arrangementer tar seg noen artige friheter uten at de kjente melodiene mister sitt særpreg. Dessverre er ikke alle skuespillerne like sterke sangere, og det er synd i en forestilling med så mye musikk, men orkesteret gir likevel forestillingen et stort løft. Det minner meg om hvor uvurderlig det er når teatermusikk ikke kommer fra en boks, og jeg håper flere lar seg inspirere. Det skal også sies at den voldsomme entusiasmen og spillegleden som ligger under alt jaget bobler over scenekanten og lokker publikum til å sitte ytterst på stolkanten i drøye halvannen time. Det har selvsagt også en verdi, men fra landets teatrale indrefilet synes jeg vi må kunne forvente at det gjøres med raffinement og uovertruffen presisjon.