Hektisk privilegiumsprat

Karen Houges monologforestilling Dreamgirl hadde norgespremiere på Det Andre Teatret i mai i fjor og gjestet forrige uke Nordic Black Theatre. Sistnevnte holder til i Cafeteatret på Grønland, i lokaler som opprinnelig var en metodistkirke, men som navnet tilsier er stedet nå utformet som en café med en liten scene innerst i rommet. Under Dreamgirl er baren er åpen, og publikum sitter rundt små bord. Det sosiale aspektet ved scenekunsten er fremhevet her, og kommer man alene må man dele bord med noen andre. Dette kler forestillingen Dreamgirl godt. Innledningsvis kommer Houge inn i rommet iført et sølvfarget stoffstykke som er drapert over kroppen, høye platåsko og en gigantisk fjærboa på hodet. Hun går lett vaklende inn døra bakerst i lokalet og inntar scenen mens hun danser med en tamburstav og det spilles musikk over høyttalerne. Hun veiver med staven og signaliserer innimellom at musikken skal stoppe slik at hun kan stille spørsmål til publikum. «Stoler du på andre mennesker?», lyder det første spørsmålet. Det blir stilt med fingeren myndig pekende på en publikummer som raskt svarer «ja!». Deretter spilles musikken av igjen før hun stopper den for å stille et nytt spørsmål – på engelsk, denne gangen, ettersom forestillingen skal spilles på engelsk – og slik fortsetter hun i en slags ping-pong med spørsmål og musikk. «Hva heter du?» «Hva er telefonnummeret ditt?» «Hva er passnummeret ditt?» Folk svarer, tilsynelatende ærlig og raskt. Så røskes kjolen av i en håndvending og avslører at Houge er iført tre trommer under det danderte stoffstykket. «Do you think I am thrustworthy?», spør hun. Når publikum svarer ja, spør hun om det kommer av hudfargen eller kanskje øynene hennes? Publikum er villige og medgjørlige, og Houge kommer oss i møte med å fortelle om seg selv, om karaktertrekkene sine – inkludert at hun er naiv – og demonstrerer dette ved å fortelle om hvordan hun har leid ut leiligheten sin til en narkoman. Det hun egentlig skulle lage var en burlesk klovneforestilling, betror hun oss. Men i stedet har hun laget en forestilling som bygger på en av hennes favorittminner fra oppveksten, nemlig en fredsleir for ungdommer. «Dream Camp 26» er forestillingens motto. «DC!» roper Houge, og vi skal brøle «26!!» tilbake mens vi løfter armene i været. Lagånd og økt blodsirkulasjon er det vi jobber med. Selv om Dreamgirl har vært vist i Oslo tidligere, ser det ut til at den primært har turnert utenlands – blant annet på Fringe festivaler i Adelaide i Australia og Edinburgh. Det slår meg at iscenesettelsen av seg selv som norsk og naiv vil gi andre konnotasjoner utenfor Norge, og at både humoren og aktivismen muligens blir lest og forstått annerledes der.

Interaksjon og tydelig budskap

Uten å foregripe for mye av forestillingens handling – eller, gjenfortelling av historier – så bygger den på en hendelse som ligger ti år tilbake i tid. Nærmere bestemt i 2015, da Houge fulgte en gruppe unge flyktninger fra Lesvos til Tyskland. De krysser grenser og kommer opp i en hel rekke situasjoner med politi og grensevakter. Det hele fortelles litt som stand-up og brytes opp av oppgaver tilskuerne kan utføre og spørsmål eller dilemmaer vi skal svare på. Forestillingens dramaturgi innebærer mye interaksjon med publikum, og vi følger i stor grad en på forhånd lagt regi. Houge veksler mellom å forklare om situasjoner og engasjere oss i oppgaver og samtaler. Det er et varmt portrett som fortelles om de syriske flyktningene Houge fulgte og dokumenterte i 2015. Når de på ferden nordover treffer på både grensevakter og politi, er det som regel Houge som tar støyten. Gjennom å bruke sin blåøyde naivitet klarer hun å snu situasjonen fra ulykke til god stemning. Innimellom historiefortellingene introduseres vi for oppgaver som jeg antar er hentet fra fredsleiren. Publikummere rekrutteres for eksempel til å ta økter med å bygge en drømmeverden i Lego. I tillegg må vi gruppevis ta stilling til hvem i en tenkt båt med flyktninger som skal ofres for at ikke båten skal synke og alle drukne. Vi får tid til å diskutere og deretter «stemme ut» én etter én i båten gjennom håndsopprekning. Intensjonen om at vi skal bli kjent med hverandre og at vi også skal bli mer empatiske mennesker, virker oppriktig nok. Men innholdet er både for stort og for lite – det er for mange likhetspunkter i historiene som fortelles, og de er i tillegg forbløffende strippet for undertekst (det er ikke én eneste intensjon som ikke sies i klartekst i forestillingen). Tempoet er også for heseblesende til at vi rekker mer enn å utveksle høflige fraser. Det er tydelig at publikum er tiltenkt en aktiv rolle – det finnes en forventning til oss om at vi skal ønske å være med på fredsleiren Houge arrangerer, men også at vi skal svare innenfor et forutbestemt manus. Når tilskuerne svarer med lengre utlegninger eller med annen respons enn Houge har antatt, raser hun nærmest videre. Houge bruker et bilde om at nordmenn er som poteter, og vi liker best å omgås andre poteter. For å forstå oss på andre grønnsaker trenger vi å henge med disse, og det kan virke som om forestillingens intensjon er at vi skal henge med Houge og hennes erfaringer i tillegg til med hverandre og at vi da skal bli mer nysgjerrige. Muligens skal vi da også bli mer bevisst våre privilegier. Jeg blir i rene ord fortalt at jeg har privilegier som flyktningene ikke har. Men det vet jeg jo innmari godt på forhånd, så her slår forestillingen inn vidåpne dører. Utfordringen ligger jo i hvordan jeg forvalter de privilegiene – hvordan jeg enten kan bidra til å endre hierarkiene eller benytte min posisjon som et gode som også andre kan ta del i, men dette lykkes ikke forestillingen i å problematisere.

Privilegiene som fengsel eller mulighet

Jeg har de siste månedene deltatt i et kritikklaboratorium med skribenter fra nær sagt hele verden. I en samtale om kollektiv og individuell kritikk, uttalte en skribentkollega at der hen bor kan det å ytre seg kritisk mot en forestilling føre til at man selv ikke får støtte. Svaret på dette er ikke nødvendigvis å være stille, men å danne et kollektiv som sammen kan stå inne for ytringen. Tanken om at et kollektiv kan verne om individet og gjøre noe på vegne av det og være et fellesskap som trer sammen som et skjold har blitt værende hos meg. Jeg har i flere sammenhenger diskutert både privilegier og ressurser med kolleger, særlig med fokus på hvordan vi kan dele disse. I stedet for å snakke om å «gi» noen en stemme eller gi egen stemme til andre: Hvilke ressurser har jeg, hvilke verktøy er jeg i besittelse av, og hvordan kan privilegiene mine være til nytte? Innledningsvis snakker Houge om å ville bruke de sytti minuttene forestillingen varer til å eksponere publikum for verden og samtidig underholde. Men forestillingen forteller meg verken noe nytt eller på en ny måte, og interaksjonen gir også veldig lite rom for at Houge faktisk lytter til det som blir sagt og gjort. Istedenfor fyller vi rollene som bi-karakterer som har forhåndsbestemte replikker. Jeg tror Dreamgirl nettopp er Houges forsøk på å bruke teater som en ressurs og egne privilegier som et skjold som kan avlede oppmerksomheten mot noe viktigere som står på spill. Intensjonen er der, men forestillingen hadde trengt en annen dramaturgisk komposisjon for å få slagkraft.

På stedet hvil

Jeg blir påminnet en forestilling jeg så på Nordic Black Theatre i fjor høst, nemlig And Here I Am under festivalen Masahat. Også den var en solo-forestilling som omhandlet flukt, benyttet humor som virkemiddel og hadde få rekvisitter. Også And Here I Am skal være basert på egne opplevelser, men i motsetning til Dreamgirl har palestinske Ahmed Tobasi selv vært flyktning. Forestillingen er skrevet av Hassan Abdulrazzak, med regi ved Zoe Lafferty. Begge forestillingene ser på privilegier og livsvilkår, men én av forskjellene er at i Tobasis historie er det han som flykter og ender opp i Norge hvor han begynner på Nordic Blacks teaterskole. Forestillingen presenteres som en slags ‘coming-of-age’-historie, men jeg tenker at den handler om å inneha posisjoner og om å gjennomgå transformasjoner. Den handler om erfaringen av å miste eller få privilegier. Og det er nok her en av utfordringene jeg har med Dreamgirl materialiserer seg – for Houge selv gjennomgår ingen transformasjon. Historien hennes handler om å være en slags Askeladden, en blåøyd figur som naivt vandrer i verden og på uforklarlig vis er beskyttet av hell. I Dreamgirl blir hellet forklart som nasjonalitet og etnisitet uten at forestillingen går noe videre inn i å forklare hvordan dette opprettes eller opprettholdes. Ønsket om å bruke egne privilegier til å fortelle noen andres historie og rette oppmerksomhet mot noe hun mener er viktig er et prisverdig utgangspunkt, men for at det skal fungere, tror jeg det burde vært tatt noen tydeligere valg med materialet. Selv om Houge har valgt å fokusere på noen flyktninger mer enn andre – nettopp for å skape et bånd mellom dem og oss – blir vi i liten grad kjent med menneskene hun har dokumentert. Forestillingen vaker litt ubestemmelig mellom stand-up, samfunnssatire og samfunnsintervensjon. Mens jeg holder på å ferdigstille min kritikk, kommer jeg over en kritikk av en av Houges tidligere forestillinger, Undercover Refugee. I en kritikk i nettidsskriftet Teaterungdom i 2018, beskriver kritiker Silje Drengsrud forestillingen. Også der tar Houge utgangspunkt i at «hun og videokameraet følger to syriske flyktninger gjennom Europa». En «løs og ledig fortellerform» er et annet element jeg gjenkjenner i beskrivelsen, men det ser ut til at historien den gangen ble benyttet som en måte å kritisere sosiale medier og brukerne på. Drengsrud konkluderer i sin kritikk med at Undercover Refugee mangler slagkraft og at «[d]ersom man først skal bedrive samtidskritikk så kjør på». Det overrasker meg litt at samme materiale resirkuleres inn i en ny forestilling syv år senere – ikke minst siden innvendingene jeg har mot den langt på vei er de samme som Drengsrud hadde i 2018.