Stedet er i foajeen på Arktisk Kultursenter, AKS, i Hammerfest. Det er høyt under taket og fult av folk. Dansefestival Barents har invitert kunstnerne Heine Avdal, Yukiko Shinozaki og Sachiyo Takahashi til å lage en forestilling som har fått tittelen Den syvende etasjen i verden.
1. etg.: Foajeen
Fem skikkelser i primærfargede klær – blått, grønt, rødt, oransje og svart – fyker stille rundt med plakater formet som snakkebobler. Selv om de går tett på og viser bobler festet på klærne og tett på huden, selv om de tumler inn i tilskuerne på sin vei rundt i lokalet, så virker de ikke påtrengende. De pirrer nysgjerrigheten.
I mellom oppsøker utøverne sine hemmelige forråd av snakkebobler – trange glipper, høye hyller, små smutthull som ingen vanligvis legger merke til i foajeen – og kommer tilbake med nye. Pappboblene blir stadig større og har stadig fetere skrift printet på. Spørsmålene er forunderlige og får meg til å lure.
2. etg.: Tittelen
Uttrykket ”den syvende himmel” er antakelig en gjenlevning av verdensbilder der de øverste sfærer er inntatt av engler.
Har Den syvende etasjen i verden noe med himmelsk eufori å gjøre?
– Da vi kom fram til denne tittelen, snakket vi mye om å reise på forskjellige plan i opplevelsen og forståelsen av vår hverdag. “Den syvende etasjen i verden” var også inspirert av det norske folkeeventyret Den syvende far i huset.”, sier koreograf Avdal.
Kunstnerteamet er altså mer opptatt av eventyr enn engler.
3. etg.: Tallet syv
Multimediakunstner Sachiyo Takahashi har på sin side latt seg inspirere av tallet syv og av den japanske historien Dai Nana Kankai Hoko, (Å vandre i den syvende sansens verden). Historien handler om en jente som forsøker å skrive poesi som appellerer til den syvende sans, den som sies å være kombinasjonen av alle sansene.
Nettopp synteser har vært viktig i Takahashis arbeid med denne forestillingen. Når arkitektur, skulptur, maleri, musikk, poesi, dans og film virker sammen, oppstår helheter som overgår summen av delene.
– Når farger, bevegelser, bilder og ord blandes, når forestillingens forskjellige scener glir over i hverandre, da oppstår en flyt i forestillingen, sier Yukiko Shinozaki.
4. etg.: Syntesen
Den syvende etasjen i verden er i seg selv en syntese av kunstnerne og deres kompetanse.
– Arbeidsmetoden har stort sett gått ut på å introdusere hverandre for hverandres kunstneriske verden. Hvor står vi hver for oss som kunstnere? Hvordan møtes vi for å skape en verden sammen, forklarer Heine Avdal.
Shinozaki kaller prosessen for et laboratorium der alle har lagt sine erfaringer og ekspertise på bordet. Takahashi understreker at selv om hver enkelt har sine spesifikke ferdigheter, så har alle vært med på å diskutere forestillingens forskjellige elementer og tatt beslutninger om dem sammen.
5. etg.: Elementer
Og elementene er mange og klare. Dagligdagse bevegelser i mangefargede klær, snakkebobler av papp med ord og setninger. Et stort hvitt tekstil er lagt utover scenegulvet som en diger snakkeboble. Cellofanfarger og bokstaver projiseres på stoffet før det krølles sammen og bæres ut. Sølvfargede kasser løftes og dyttes rundt med et langt rødt rep. En langt tynnere rød tråd kryper over en overhead og eksponeres mangedoblet på bakveggens lerret.
– Vi er også interessert i å tenke objekter som utvidelser eller forlengelse av kroppen. Vi er opptatt av å lære oss nye teknikker, for eksempel hentet fra forskjellige kunsthåndverk. I denne forestillingen tjener forskjellige typer materialer som utvidelser av kroppen og huden, forteller kunstnerne.
Et eksempel på slike utvidelser kan være snakkeboblene eller papirlapper som er festet på klærne på innsiden av ermet og halskragen og ellers ligger inn mot huden. For å kunne lese de små bokstavene på boblene må utøveren stå tett på tilskueren, kropp mot kropp.
– Bruken av tekst er et annet aspekt: Grensene mellom tekst og bevegelse utforskes i situasjoner som noen ganger er konkrete, andre ganger mer abstrakte, sier Avdal.
6. etg.: Målgrupper
Den syvende etasjen i verden har en slags 70-talls barne-TV-estetikk over seg, men den stenger likevel ikke voksne ute. – Målgruppen er barn fra åtte år og oppover, sier Avdal. – Vi har også vært opptatt av at det skulle bli en forestilling som kunne passe for “voksne barn”; at voksne kan finne barnet i seg selv og ha et like stort utbytte av forestillingen som et barn på åtte.
Men hvordan går det til, hvilke grep har kunstnerne tatt for å nå folk fra åtte til 80 år? Det er mer magisk. ”Er du sikker på at det du ser er alt? Er den verden du lever i den eneste? Er det kanskje en annen verden gjennom en hemmelig inngang?” spør kunstnerne i programmet.
Er dette en sjamanistisk inspirert performance, spør jeg meg.
7. etg.: Ukjent verden
I sjamanistiske drømmereiser oppnås andre verdener gjennom åpninger som man umulig kan passere gjennom i virkeligheten, men i drømme går det. (Jeg tenker på gjemmestedene i foajeen på Arktisk Kultursenter.) Sjamanistiske verdensbilder er oppdelt i både fem og syv plan, hierarkier av over- og underverdener der henholdsvis guder, fabeldyr og mennesker hører hjemme.
”Hvilken etasje er dette?” står det på en av snakkeboblene – som om vi befant oss i en heis. Er dette veien inn i en annen verden? spør jeg meg. Publikumshorden blir geleidet ned trappene i storsalens amfi. Ved hjelp av plakater blir vi bedt om å sette oss. Vi skal altså nedover i etasjene. Eller er det som Takahashi foreslår – at vi er løst fra vår dagligdagse kontakt med jorden, løftet opp og inn i et ukjent territorium?
Det tar tid. Folk stusser, som om de plutselig ikke helt vet hvordan de skal oppføre seg i et teater. Kanskje er det et tegn på at tilskuerne allerede er tatt med til en verden de ikke lenger kjenner. Uansett, folk finner seg et sete og resten av Den syvende etasjen i verden kan starte.
0. etg.: Utgangspunkt
Det var opprinnelig leder ved Dansefestival Barents, Jørgen Knudsen, som spurte om kunstnerne ville samarbeide om å lage en barneforestilling, noe de hadde veldig lyst til. Å skape noe for barn utgjorde en ny erfaring for dem som de var interessert i å utforske.
– Vårt arbeid med scenekunst er forskningsorientert. Alle produksjonene er et resultat av langsiktig forskning på mange felt. Både koreografisk, bevegelsesspråklig, teknologisk, vitenskapelig og teoretisk forskning understøtter hverandre, sier Avdal.
Yukiko Shinozaki blir glad hvis arbeidet hennes kan gjøre at tilskuere får øynene opp for andre måter å se verden på, forteller hun.
– Forestillingen vår er en liten reise, en opplevelse som utøvere og publikum deler, mener Takahashi.
Jeg tar gjerne flere heisreiser sammen med Avdal, Shinozaki og Takahashi.
