Heiingens potensial

Å gå inn til forestillingen Cheers er som å gå inn i en bilvask uten bil og vann. Scenografien er laget av Elisabeth Nilsson og Thale Kvam Olsen. Ved inngangspartiet til scenen har danserne dannet en allé med sine kropper og rister rytmisk med dusker som ikke bare skaper en brusende lyd, men også en kilende vind i ansiktet når man passerer. Entreen vekker assosiasjoner til tivoli, og denne tivoliestetikken går igjen i resten av scenografien som blant annet består av brede tekstilremser som kler veggene fra topp til tå i rødt, grønt og gult. Det ene tøystykket har løpt løpsk, strekker seg ut i rommet og ender i en pil. Det tar tid før jeg innser at det ligger en person inne i selve pilen. Det er komponist og konseptutvikler Laura Marie Rueslåtten som ligger der med en supporterhånd på hodet, og en lysende ring på magen som senere viser seg å være et instrument.

Med dusker på hender og føtter, langt, løst hår i ulike nyanser av blondt og litt ville blikk fremstår gjengen av dansere som en slags primitiv heiaflokk. De inviterer publikum inn i heiingens verden med lokking. «Come, come, come we have to do it, yes, we have to do it right now. Come, come come, they have to do it yes, we have to do it right now», hvisker de i kor. Setningene repeteres mange ganger samtidig som bevegelsene deres følger rytmen i teksten. Det er som om de gradvis søker seg inn i sitt eget materiale, inn i situasjonen og maner frem energi i seg selv, mellom hverandre og publikum.

Det er tydelig fra første stund at forholdet mellom lyd, musikk, dans og bevegelse flyter inn i hverandre og er vanskelig å separere. Et instrument kan være alt fra en stemme, kroppens smell mot gulvet, duskenes brus til digitale instrumenter. Kilden til lydene er hele tiden synlig på scenen og slik får også det auditive en tydelig visuell manifestasjon. Under en panelsamtale i forbindelse med forestillingen 24. november på Dansens Hus med koreograf og konseptutvikler Kristin Ryg Helgebostad og Rueslåtten, forteller duoen at arbeidet med dusker var en slags videreføring av materialet fra deres tidligere forestilling Me too der de brukte håndklokker. Det er ikke så langt mellom håndklokker og dusker forteller Helgebostad under samtalen, og det dukker faktisk også opp håndklokker i Cheers.

Subversiv cheerleading Det er mange tegn fra cheerleadingens verden i Cheers slik som dusker, heiarop og karakteristiske positurer. Poenget er imidlertid ikke å imitere, men materialet blir brukt og satt sammen til et nytt og eget uttrykk. Korte skjørt og magetopper er utelatt til fordel for lange fargerike bomullsshorts og behagelige gensere. I samtalen på Dansens Hus reflekterer Helgebostad over hvordan hun som cheerleader i barndommen ikke var helt klar over hva sportens lettkledde estetikk i kombinasjon med å være plassert i relasjon til en herresport, kunne signalisere. Helgebostad forteller hvordan hennes egen følelse av å være heialeder kunne skille seg fra hvordan det ble lest og forstått utenfra. I kostymene til Cheers ønsket Helgebostad derfor at det ytre bedre skulle formidle hvordan hun opplevde sporten på innsiden.

Selv om cheerleading som kulturelt fenomen ikke er i fokus i Cheers, er det likevel lett å falle inn i tanker om hvordan det på en scene får et annet innhold enn i andre kontekster. Innenfor det profesjonelle sportsfeltet i USA blir cheerleading hovedsakelig utført av lettkledde kvinner i tilknytning til mannsdominerte sporter som amerikansk fotball og basketball. Da får det funksjonen som et sekundært evenement som støtter og heier frem et annet. Cheerleading foregår imidlertid også som en egen sport, og det er noe tilfredsstillende med å se at det foregår i et eget rom, uten å stå til tjeneste til noe annet. Det blir også interessant når det ikke lenger fyller sin «egentlige» funksjon, altså å heie frem publikum på vegne av andre aktører, men at poenget er å heie for seg selv og publikum. I tillegg til å bryte med cheerleadingens indre logikk har man i Cheers også en utforskende og kontemplerende tilnærming til heiingen, noe som gir forestillingen en subversiv attraksjon.

En oppdelt helhet Selv om forestillingen har en gjennomgående rød tråd, oppleves likevel forestillingens oppbygging litt for segmentert og overgangene litt for tydelige og avgrensede til at dramaturgien blir stimulerende. Denne dramaturgiske oppbyggingen gir Cheers et litt eksperimentelt og banalt preg. Det er som at ulike ideer og variasjoner rundt temaet heiing testes ut en etter en uten at det utvikles. På et tidspunkt heies det opp til et klimaks, noen av danserne kaster overkroppene frem og tilbake med hodet hengende slik at håret blir som en femte dusk. De tømmer seg, blir utmattet og ender til slutt urørlige på bakken. Det dukker så opp en fjernstyrt dusk (på hjul) som kjører inn på scenen og dunker inn i dansernes kropper. Jeg forstår ikke helt poenget med denne delen og opplever den som litt platt.

Likevel er det mange fine øyeblikk, som når gruppa skaper horisontale pyramider med kroppene sine på gulvet. I finalen, som jeg også opplever som det virkelige høydepunktet, får vi se dansernes forsøk på å lage ekte vertikale pyramider. Mer står på spill idet danserne nå klatrer opp på hverandres skuldre. Istedenfor påklistrede smil uttrykker ansiktene deres en blanding av bekymring og dyp konsentrasjon. Det amatørmessige i kombinasjon med en spesiell konsentrasjon gjør bildet komisk og fint.

Det er interessant å se hvordan Helgebostad, i samarbeid med Rueslåtten og de øvrige utøverne, viderefører og forvandler sine erfaringer med cheerleading, og de lykkes delvis å skape et nytt landskap. Selv om Cheers til tider blir for monoton og oppramsende i sin oppbygging har forestillingen et stort potensiale til å vekke mange interessante tanker og assosiasjoner rundt cheerleaderkultur, dansekunst som approprierer andre kulturelle uttrykk og hvordan kontekst kan farge oppfatninger.