Heftig og hastig

Faysa Idle er en ung, svensk forfatter oppvokst i en forstad utenfor Stockholm. I biografien hennes Ett ord för blod som kom ut i 2023, skildres en oppvekst som minner om noe fra en gangster-roman. Den springer ut fra miljøet som blander hiphop og våpen, og som har fått Sylvi Listhaug til å advare om svenske tilstander. Ved urpremieren er Faysa Idle selv til stede. Under en samtale bak DJ-båsen i Riksteatrets foaje, minner hun oss om at dette er en ekte historie, hennes historie. Når initiativtaker og teatersjef Wenche Viktorsdatter Paulsen spør om Idle har vært DJ før, svarer hun kjapt med et lurt smil: i et tidligere liv. Og det er dette livet publikum skal bli bedre kjent med.

Faysas historie

Faysa (Nokokure Dahl) bor sammen med sin store, somaliske familie i en liten leilighet som alltid er full av folk. De lever i et parallellsamfunn. Broren hennes, gjenglederen Bilal (Ken-Philippe Tete), trener henne tidlig til å bli en medsammensvoren i kriminalitet. Sammen med kompisen Abbas (Serhat Yildrim) og venninna Isa (Hibba Najeeb) forsøker Faysa å navigere i en verden som utvikler seg til en gjengkrig full av vold og sosial kontroll. Etter at hun har vist seg full offentlig og angrepet en jente som sladra på henne, utlyser hennes egen bror en dusør på henne. Poesien og helsevesenet blir Faysas vei ut av det dødelige miljøet. Scenerommet (Jasminda Asplund Blanco) er avgrenset av et rødt, plysjteppe og en hvit bakvegg utskåret som boligblokker. Der projiseres tittelen på forestillingen: «Ord for blod», etterfulgt av undertittelen: «en sann historie». I det forestillingen begynner, vises en film av unge gutter i en kjellerbod som skaffer våpen. De er veldig unge, fortsatt barn, og spillet er realistisk. Igjen blir vi påminnet om at denne er historien handler om ekte ungdom og barn, før Dahl begynner å fortelle om hvordan tekst, og særlig Pippi Langstrømpe, trøster henne når hun er lei seg. Videre introduserer hun brødrene sine og sin egen ensomhet i den overfylte leiligheten. Dahl fungerer som forteller gjennom hele forestillingen. Hun har mange monologer retta ut mot publikum hvor vi både får informasjon om ytre hendelsesforløp og hennes indre liv. Innimellom spiller hun mot de andre, som for å vise situasjonene hun beskriver. Her har regissør, Affe Ashkar anvendt typiske teatergrep, som temposkifter, musikk og lys til å markere overganger. I tillegg brukes bakveggen til skyggespill i en av de voldeligste scenene hvor Faysa blir banket opp. Selv om formspråket spriker litt, er det tydelig og lett å forstå.

Dramaturgiske utfordringer

Nokokure Dahl mestrer skiftene mellom spill og fortellerrollen godt. Likevel har hun kanskje fått litt vel mye tekst, og hun blir stående noe monotont foran publikum. Språket er voksent, noe som får meg til å lure på om fortelleren skal være Faysa i forestillingens nåtid, eller om hun forteller fra en framtid hvor hun ser tilbake på historien som har utspilt seg. For eksempel sier hun i første monolog at Pippi er et av idolene hennes. Ikke bare fordi hun er sterk og en ledertype, men også fordi hun er ensom. Det velformulerte og voksne kolliderer med spillet vi nettopp har sett hvor hun krøker seg sammen som et barn og leser en barnebok. Det bidrar til at utviklingen i forestillingen blir noe uklar, og Faysas utvikling fra rampejente til slampoet og ansvarsfull blir flatere enn den hadde behøvd å være. Dramaturgien lider også av at situasjoner og relasjoner ikke rekker å bli etablert før de forandres igjen. Det virker som om dramatikeren, Seluah Alsaati, har villet ha med litt for mange av historiene fra boka, noe som gjør helheten pressa og hastig. Ta for eksempel Faysas hasjrøyking. I det ene øyeblikket tar hun inn på hotell med Isa for å slutte å røyke cold turkey og skaffer seg jobb som vekter. I neste scene med Isa, har Isa allerede fiksa en joint til Faysa før hun spør. Mellom disse scenene har Faysa vært i Tyrkia med broren Bilal for å snakke ham ut av kriminaliteten, og hun har levert en kort monolog om hvordan hun får kjeft og ros for de samme tingene, og aldri føler at hun er riktig. Er det noe av dette som fører til at jobben glipper og festingen tar til igjen? Jeg klarer ikke å henge med på hva som fører til hva, og opplever utviklingen som brå. Det samme gjelder kompisen Abbas død. I det ene øyeblikket kødder han rundt, i det neste er han skutt. Jeg har ikke rukket å få med meg at miljøet har blitt så hardt, og begynner å lure på hva det egentlig er som foregår rundt Faysa og hvilken rolle hun spiller i det. Hun refererer til en krig, men jeg er usikker på hvordan den utspiller seg. Forestillingen er så bundet til boka og Idles liv at den unnlater å ta de nødvendige grepene en vellykket dramatisering krever. Forpliktelsen til «den sanne historien» virker å være sterkere enn forpliktelsen overfor publikum. Dramatiseringen er i det hele tatt litt uklar. I begynnelsen av forestillingen legges det opp til at dette er den romantiske historien om en forfatters tilblivelse hvor kunsten blir redningen. Samtidig som løsningen er at Faysa oppsøker hjelp og får god støtte fra helsevesenet. Det blir ikke holdt skjult, men kommer inn på tampen som en deus ex machina. Forestillingen sier noe om at det å oppsøke hjelp faktisk kan hjelpe, men lite om hvordan Faysa kom dit. Det er som om forestillingen vil at kunsten skal være redningen, samtidig som den skildrer en virkelighet hvor kunsten alene ikke er nok.

Sjarmerende spill

Det som er omgjort til dialoger fungerer best. De fire unge skuespillerne er sjarmerende og dyktige, selv om de har fått en utfordring med å spille en litt karikert multietnolekt på nynorsk. Særlig Serhat Yildrim og Hibba Najeeb imponerer med en varme og lekenhet. Ken-Philippe Tete har en litt større utfordring med å kombinere multietnolekt, nordnorsk dialekt og nynorsk, og jeg forstår ikke helt hvorfor han ikke får spille tettere på sin egen dialekt, noe de ellers ofte gjør på Det Norske Teatret. Likevel leverer han en tydelig og tilstedeværende prestasjon. Skuespillerne spiller godt med hverandre, og det er deilig å se når relasjonene får plass til å utvikle seg og dialogene flyter. Men litt for ofte, særlig mot slutten, bikker spillet over til det melodramatiske. Jeg tror forestillingen ville vært tjent med å la publikum sitte mer med følelsene selv, heller enn å insistere på det i spill. Den opprinnelige historien er så dramatisk i seg selv at den fremstår nesten utroverdig når spillet blir overdrevent. Her er skuespillerne heller ikke hjulpet av en svak dramaturgi hvor de dramatiske høydepunktene fremstår tilfeldige og plutselige. At forestillingen Ord for blod er en sann historie, blir publikum fortalt både i selve forestillingen, og i markedsmaterialet knyttet til den. Kanskje må denne insisteringen til, for uten forankringen i virkeligheten blir forestillingen uinteressant. Samtidig tror jeg at det nettopp er kravet om det biografiske som spenner ben på forestillingen. Den blir for oppramsende. Jeg blir sittende å lure på hva forestillingen egentlig vil si og hvem den er retta mot. Jeg synes det er bra at Riksteateret tør å satse på nye stemmer og historier, men det i seg selv er ikke nok for å skape et godt teater.