Heddaprisen, scenekunsten og musikken

Direktør for Det Norske Kammerorkester, Per Erik Kise Larsen, skriver i Scenekunst.no at han ønsker at musikken i sin rendyrkede form skal tas på større alvor gjennom å bli sett av Heddadagene og av Heddaprisen. Jeg har forståelse for hans ønske om å bli sett og satt pris på, men jeg mener han bommer når han kjenner på manglende oppmerksomhet fra en scenekunstpris. Heddaprisen startet som en ren teaterpris i 1998 og ble i 2023 utvidet til å omfatte danse- og musikkteaterforestillinger. Fra 2024 er også utøverkategorier lagt til for dans og musikkteater. Dette er en stor endring av prisen som stiller helt nye krav til juryen både i form av sammensetning, fagkompetanse og antall forestillinger man skal rekke over i løpet av et år. Samtidig er denne endringen noe man har diskutert i lengre tid, og vi mener det nå var tid for å utvide prisens omfang inn mot dans og musikkteater. Konserter og rene musikkfremførelser er ikke en del av Heddaprisen, og Larsen drar den slutningen at dette må være fordi scenekunstinstitusjonene bak Hedda ikke respekterer musikk som selvstendig kunstnerisk uttrykk. Sannheten er det stikk motsatte. Det er nettopp av respekt for musikkens selvstendige kunstneriske uttrykk at den ikke er en del av Heddaprisen. Når musikkteater utgjør to nye priskategorier, er det med ønske om å anerkjenne musikkens plass i scenekunsten. Dersom Heddaprisen også skulle favne all fremførelse av klassisk musikk, ville det kreve at man omdefinerte Heddaprisen fra å være en scenekunstpris til å også være en musikkpris hvor rene konserter blir vurdert. Det igjen ville kreve en omfattende redefinering av kriterier og en ny sammensetning av juryen. Det vil også kunne føre til en utvanning både av scenekunstbegrepet og den klassiske musikkens egenart. Larsen fremstiller det som om scenekunsten «bruker» musikken til sin fordel uten å gi den anerkjennelse. Som om musikken mister verdi i møte med teater og dans. Det får stå for hans egen regning – for scenekunsten har musikken alltid vært en nær følgesvenn som en døråpner inn til følelser og stemninger, som en ekstra dimensjon i det visuelle landskapet og som en aktiv medspiller med både danseren og skuespilleren. Men musikken er alltid en del av en større helhet i scenekunsten, slik innslagene med dans, sang og musikk under Heddaprisen var en del av en regissert prisutdeling på Oslo Nye Teater – og det var ikke utelukkende musikk, sang og dans i mellomstikkene, det var også en nyskrevet tekst om dramatikk og verbale innslag fra konferansierene. Vi ønsker et tett og godt samarbeid mellom teater- og musikkinstitusjonene i NTO, både i utformingen av Heddadagene og i vurderingen av Heddaprisens omfang og innhold. Scenekunsten er i stadig utvikling, og i en tid hvor hele kulturfeltet er under press, er det desto viktigere at vi har gode samtaler som løfter oss videre.

Jeg håper Larsen og hans kolleger i NTO-musikk ser verdien av at Heddaprisen åpner seg mot musikkens tilstedeværelse i scenekunsten, og at de ser verdien av at man nettopp av respekt for musikkens egenart så langt ikke har gjort Heddaprisen om til en kombinert scenekunst- og musikkpris.