Hedda for alle

Søndag var jeg på utdelingen av Heddaprisen. Det var stas, først og fremst fordi vi var så heldige å være nominert for beste forestilling for ungdom sammen med våre nye venner i Nordic Black Theatre. Oslo Nye Teater var fylt med folk fra NTOs 36 medlemsorganisasjoner fra teater, dans, musikkteater og operaverden. Alle innenfor begrepet «scenekunst». Musikk er ikke definert som scenekunst, og vi fem som var der fra Det Norske Kammerorkester er fremmede fugler i dette Hedda-redet. Det er underlig fordi det som ble presentert som de kunstneriske innslagene under selve prisutdelingen handlet utelukkende om musikk, sang og dans. Men la nå det ligge. Av NTOs 50 medlemmer er altså 36 av dem med på Hedda. Heddadagene og Heddaprisen representerer et tyngdepunkt i norsk scenekunst, og det er selvtillit, fellesskap og kunstnerisk vilje som betyr noe som er vokst frem gjennom årene. Det er imponerende og det er viktig, ikke minst når selve prisen er en av de få slike som trer frem i det offentlige mediebildet som uttrykk for at dette er noe som vedrører nasjonen, noe vi ellers i stor grad savner. Så hvorfor er ikke den delen av scenekunsten som heter musikk med i dette universet? Vel, delvis er den det representert gjennom teaterinstitusjonene som også bedriver ulike former for musikkteater, samt Operaen og Kilden som multifunksjonshus. To av de totalt 15 prisene som deles ut er for prestasjoner innenfor sjangeren «musikkteater». I år var det nettopp musikkteateret som sto igjen som den store seierherren med Den Nasjonale Scenes oppsetning av «Shockeaded Peter». Som i de tidligere nevnte kunstneriske innslagene pekte Heddaprisen og utdelingen igjen sterkt i retning av det musikalske som bærende element i formidlingen. Likevel er altså ikke musikk som selvstendig kunstnerisk uttrykk noe Hedda vil ha i sin portefølje. Jeg tar meg selv i å tenke at scenekunstinstitusjonene bak Hedda egentlig ikke i tilstrekkelig grad respekterer musikk som selvstendig kunstnerisk uttrykk. Kjekt å ha, men mest for å løfte selve TEATERET. Med det befestes Edvard Griegs utsagn om at «musikk er kunstens hore». På sett og vis kan jeg forstå skepsisen med å innlemme musikk som både del av Heddadagene og selve prisen. Medlemmene i NTO-musikk har tyngdepunkt i det klassiske, altså de store orkesterinstitusjonene. Men hånden på hjertet, det skjer dessverre ikke så mye spennende kunstnerisk utviklingsarbeid i de fleste av disse. Den klassiske musikkens formidlingsevne og vilje har i for stor grad kjørt seg fast i et spor den selv ikke ser ut til å komme vekk fra. Den ene konserten tar den andre innenfor en tradisjon som ser lik ut fra uke til uke, år for år, alt mens tiden går. Og nettopp derfor trenger vi å bli sett, sett av sånne som Heddadagene og ikke minst Heddaprisen. Vi trenger at scenekunstinstitusjonene bryr seg. For om du bryr deg, så går du og hører og ser, du stiller spørsmål, du kritiserer og du dytter i all vennskapelighet med den hensikt at vi skal utvikle oss i nye retninger. Hedda kan bidra til dette, ikke slik som Ibsen brukte hennes pianospill kun til å understøtte hennes komplekse karakter og følelser, men ved å ta musikken på alvor, slik teateret og dansen tas på alvor, og med det vise frem og hedre de som faktisk jobber med å utvikle også denne sjangerens formidlingsgrep og evne til å skape nye historier – gjennom musikken som det bærende element.