Kill them all er et sørgespill som vil bringe opp i lyset finanskrisen som nå utspiller seg i Europa, og hvordan den driver mennesker som er rammet til selvmord.
– Dagens bilde av krisen i Europa viser bare opptakten til det som kommer til å bli ett av vår tids store drama. Det har vært umulig å finne noe i de klassiske dramaene som kan gjenspeile dette, derfor har jeg endt med å lage det selv, sier Tore Vagn Lid, regissør for Kill them all.
I påsken 2012 skjøt en mann seg på åpen gate i Athen. På seg hadde han et protestbrev som anklaget et system som hadde fratatt enkeltmennesket siste rest av verdighet.
– Jeg fikk ikke det brevet ut av hodet, sier regissøren.
Så begynte det å renne inn flere slike beretninger om selvmord begått som følge av den økonomiske krisen.
– I følge ubekreftede kilder har antall selvmord i Hellas økt med 40% siden krisen begynte. To tusen mennesker har tatt livet sitt hittil i år bare her, i et land som tidligere lå på bunn i selvmordsstatistikkene, sier Vagn Lid.
Først var det flest pensjonister i selvmordsstatistikken, men nå er flere unge representert. I august i år var arbeidsledigheten på 52,9 prosent blant spanjoler under 25 år, og den kryper nå oppover mot 60 %.
– Det er jo helt uvirkelige, eventyrlige tall, sier Vagn Lid. – Kan teateret, og hvordan kan teatret, nærme seg en slik krise? Det er bakgrunnen for Kill them all.
Det skytes overalt – samtidig!
Arbeidet med forestillingen er et hyperaktivt arbeid. Tore Vagn Lid har hovedansvar og er premissleverandør. Nå reiser han rundt i Europa med båndopptakeren sin for å følge opp sporene etter de mange selvmordene.
– Jeg finner ingen svar eller sammenhenger verken i økonomisk, filosofisk eller sosiologisk forskning eller teori om denne krisen – og slett ikke i det klassiske teatret, sier Vagn Lid.
– Der det klassiske dramaet ser på selvmordet som en unik historie – om det er i sofaen til Hedda Gabler eller på kjøkkenet til Frøken Julie – så er dette skuddet i Athen bare ett i en bølge lignende tragedier; sluttprodukter av en krise som knytter enkeltskjebner sammen i et system av parallelle drama – spredt ut over en verdensdel på randen av sammenbrudd. Det skytes overalt – samtidig!
Avstanden fra dette til der vi sitter i en rød plysjsofa ved siden av juletreet i Nationaltheatrets kafé, mellom møter med dramaturgen til Kill them all og prøver på oslooppsettingen av Fatzer, som gikk på Nationaltheatret forrige uke, kan føles stor.
– Å gå dypt nok inn i dette er vanskelig. Når jeg tror jeg har truffet bunnen, kan jeg alltid gå enda lenger inn og ned. Det er krevende, men gir meg samtidig en enorm respekt for disse skjebnene.
Vagn Lid mener teatret her har mulighet til å være tidlig ute med å belyse dette emnet – til å grave i det det ennå ikke er forsket på eller skrevet mye om.
Redigerer manuset underveis
– Hvor i prosessen er dere med forestillingen nå?
– I tillegg til mine intervjuer med pårørende, har jeg gode researchere som har levert mye stoff. Dette bearbeider jeg fortløpende inn mot et endelig manus. Eller – kanskje ”dreiebok” eller ”partitur” er mer passende for det jeg skriver, sier Vagn Lid.
– Jeg har hatt møter med de andre involverte i forestillingen, og det lovet bra. Vi skal treffes igjen og arbeide videre den siste uken før jul, før det braker løs på ordentlig på nyåret.
Vagn Lid redigerer alltid materialet til forestillingene sine underveis i prosessen, så også nå. Hver gang søker han også nye prosesser, et nytt romkonsept, en ny form tilpasset det temaet han til en hver tid arbeider med.
– Det er en irrasjonell, emosjonell, sårbar situasjon å være i. Jeg utsetter meg selv for massiv kritikk. Å være teaterregissør på denne måten er som å være en sjørøverkaptein – det er alltid en viss fare for mytteri Og for å gå på grunn. Men det gir også muligheter for å sette friere kurs, overraske og – om vi er heldige – grave fram noen skatter som er skjult for mer tradisjonelt teaterarbeid, smiler han.
– Fra hvor kommer motet og selvtilliten til å utsette seg for dette?
– Selvtilliten kommer av å ha flinke folk rundt seg, at man er et bra team til hver forestilling. Men selvfølgelig, det hjelper jo også med erfaring, å ha vært gjennom lignende prosesser med andre oppsetninger tidligere.
Brettspill som sjanger
Tore Vagn Lid har altså arbeidet mye med å gi relasjonen mellom enkeltskjebner og systemer en form. Formen han har valgt å jobbe med til Kill them all – sørgespill – begynte med forestillingen Straff i Bergen, der han brukte brettspillmetaforer for å gi et fugleperspektiv på kompliserte og betente temaer.
– Jeg er ute etter å kombinere blikket innenfra med blikket ovenfra ovenfra: Hva er spillereglene, hvordan spiller man spillet best, hvem har best eller dårligst kort på hånda?
Han eksemplifiserer: Når enkelte av oss på ”toppen av Europa” jubler over at prisene på ferieboliger stuper, skyter noen andre seg i ”Syden” for at de har blitt kastet ut av sine hjem. Eller at norske finansfolk ser på arbeidsledigheten i Sør-Europa som noe positivt, fordi det gir dem tilgang på billig arbeidskraft. Og for prostitusjons- og pornoindustrien er det alltid en gullkantet situasjon at folk er desperate etter arbeid.
– Når noen jubler ett sted, skyter noen seg ett annet.
I sørgespillet er grensene mellom skuespillere og musikere visket ut, det finnes bare spillere. Brikkene de spiller med er enkeltskjebnene: De fortvilte, de som allerede er døde. Men også de sterke, de som ser ut til å ha trukket vinnerkortet. Uansett, hver brikke har i seg et hav av historie. De samler i seg språk og personlighetstrekk både fra virkelige skjebner og fra rene ”diktverk”
Spillerne (aktørene i stykket) spiller med brikkene på spillbrettet/scenen, som er et slags eventyrliggjort Europa – de spiller ikke skjebnene.
– Det føles respektløst i det hele tatt å forsøke å gjengi disse historiene gjennom klassisk skuespill. Det går ikke an å spille at noen begår selvmord, å gjengi hvordan det føles å brenne seg selv til døde. Det vil jeg ikke prøve på en gang, sier Vagn Lid.
– Sørgespillet søker heller ikke å være moralsk, det vil bare vise spillet – og med alle midler forsøke å finne ut hvilke regler det spilles etter.
– Man kan vel si at ønsket om å synliggjøre de ofte usynlige spillereglene for spillebrikkene er et moralsk anliggende?
– I den forstand, kanskje, ja.
Sørgespillet Kill them all har som ambisjon å ta oss med inn i en verdensdel på kanten av stupet. Det er en ekspedisjon – fra en utpost langt nord på spillbrettet – på søk etter enkeltmennesket i systemet og systemet i enkeltmennesket.
Likestilte
Typisk for Tore Vagn Lids prosjekter er at musikk og andre virkemidler har likestilt funksjon med teksten. Slik vil det også bli i Kill them all.
Føler du at du kan hente mer fra den klassiske musikken enn fra det klassiske teatret?
– Ja! Det handler om å opprette et ladet rom for følelsene, at temaene vi tar opp ikke blir ”pratet i hjel”. Jeg vil ikke at dette skal bli som en sensasjonsfokusert CNN-sending. Musikk kan sette ord på noe som er vanskelig å gjengi verbalt eller gjennom skuespill, mener Vagn Lid. – Men for all del: Jeg har ikke problemer med tekst, jeg setter det ikke opp mot de andre sceniske virkemidlene. Jeg er bare ute etter å finne hva som best kan uttrykke ulike sider av virkeligheten, også de tause skjebnene.
Sosiologiske sørgespill er altså for Vagn Lid i høyeste grad en musikalsk sjanger. I Kill them all eksperimenterer regissøren og teamet også med en helt ny variant, som de kaller ”dub-teater”. Dub er en musikkform som oppstod som en politisk protest på Jamaica, der solisten ble erstattet med miksepulten og banet veien for reggae, rap og elektronika.
– Det vi gjør her, er å mikse dub-formen med teatrets muligheter. Som et slags teatrets svar på "Den forsvunne diamant" – men med Europa heller enn Afrika – ønsker vi å invitere publikum inn i et landskap av hørespill, kammerspill, konsert og konfrontasjon i en verdensdel på randen av sammenbrudd.
Vagn Lid planlegger en trilogi av sørgespill, der Straff og Kill them all utgjør de to første episodene. Hva tredje del i trilogien skal handle om, vil han ikke ut med, men avslører at det kommer til å bli en slags operaforestilling.
– Nye dramaer i verden krever nye dramatiske former. Sørgespill-sjangeren er absolutt ikke uttømt i så måte.
Hedda Fredly er ansvarlig redaktør for tidsskriftene DRAMA – Nordisk dramapedagogisk tidsskrift og Ånd i hanske – Tidsskrift for figurteater
