Håpet danser

Jeg har fulgt med Multiplié dansefestival siden den ble etablert i 2004, og selv om jeg ikke har fått med meg alt hvert år, har jeg etablert en forståelse for at dette er annerledeshetens festival. Det er ulike kropper og former for dansekunst som bryter med normer og presenterer noe vi ikke er vant med. I en verden der det som er annerledes er under angrep, og nå snakker jeg direkte om de fascistiske strømningene i verden, utfordrer Multiplié dansefestival bare ved å eksistere. Med dans, performance, film, workshops, kunstnersamtaler og klubb gikk Multiplié dansefestival av stabelen i Trondheim 25.-29. mars. På festivalens nettsider står det at den “presenterer dans og koreografi som tøyer og bøyer vår forståelse av hva dans kan være og for hvem.” Programmet utspilte seg på flere steder i byen og var på den måten synlig for forbigående, ikke bare festivalens betalende publikum. Festivalen skal utfordre og trosse tradisjonelle ideer om danseteknikk, estetikk, koreografi og performative praksiser. Fokuset er på individet versus det kollektive. Det å finne sin egen plass i et fellesskap står sentralt i festivalens program i år. Det treffer absolutt en nerve. Verden er kaotisk, og det krever noe å ikke miste seg selv og fotfestet sitt. Samtidig må vi innse hvor avhengige vi er av hverandre. Hvordan man prioriterer individualitet og det kollektive er en balansegang som gjennom alle tider har bydd på utfordringer. Miljøkollapsen, krigen i Europa og stormakten USA som ser ut til å falle sammen gjør at det virker enda mer presserende. Selv kommer jeg fra en mer kollektivistisk kultur, og jeg har kjent dens undertrykkende mekanismer på kroppen. Etter mer enn tredve år i Norge har jeg lært meg individualisme. Med denne erfaringen kan jeg love dere at et sterkt fellesskap, bygget på tillit og trygghet, er helt avhengig av at vi som individer står sterkt i vår autonomi og at vi vet hvem vi er i møte med fellesskapet. De ulike forestillingene på festivalen tar for seg dette temaet på hver sin måte.

ADHD-dans

De to første forestillingene er tematisk forbundet. Cesilie Kvernelands ADHD-Dansen og Yaniv Cohens I work with the potential that I might be a Dog, er begge forestillinger der koreografen ønsker å ta oss inn i sin erfaring av verden gjennom å leve med diagnosen ADHD. De ønsker å gi oss en opplevelse og forståelse av hvordan det er å være dem, mennesker med ADHD. Selv om disse forestillingene er tematisk knyttet sammen, er de (heldigvis) ulike, de har forskjelligform og setter fokus på helt ulike erfaringer. På et tidspunkt i sin forestillingen sier Cohen selv:“Har du møtt et menneske med ADHD så har du møtt ett menneske med ADHD.” Begge dansekunstnerne bruker også tekst, og gjennom hele danseforestillingen forteller de historien om seg og diagnosen.

Kverneland drar oss inn i en distré og kaotisk verden der hun sjarmerende og nesten unnskyldende over sin korte oppmerksomhetsevne flyr rundt på scenen som er fylt med tennisballer og forteller og viser oss hvordan ADHD virker på henne. Publikum ler ofte, men jeg kjenner på en tristhet og ensomhet over denne hektiske løpingen. I den grad vi opplever noen ro, er det i det øyeblikket hun får kontakt med hunden sin. Ja, det er en hund på scenen! Det er en artig tilfeldighet at “hund” eller “dog” dukker opp i Cohens tittel også. Selv om jeg opplever at Kverneland forteller noe om den faktiske kontakten mellom henne og hunden - en kontakt som skaper en forbindelse og ro - lurer jeg på om “hund” som symbol, både hos Cohen og Kverneland, representerer en slags lydighet og det å følge ordre. Cohen forteller for eksempel at han gir seg selv instrukser via en mikrofon under hele forestillingen. Cohen har spilt inn instruksen på forhånd og har en mikrofon i øret. Kverneland løper like mye etter tennisballer som hunden på scenen. Opptrer begge kunstnerne på ADHDens nåde og på denne måten også atskilt fra andre? Begge forestillinger gir meg nemlig denne følelsen av å være atskilt, og der Kverneland i mye større grad viser dette gjennom kaos, forteller Cohen en annen historie om et kontrollert, strengt og stramt regime og indre liv. Cohens scenografi minner om et stort jernbur som han går inn og ut av og som til slutt faller så den henger skjevt i luften. . Den kan fort tolkes som et bilde av et indre fengsel og atskillelse fra oss som ser inn. Cohens kontrollerte og stakkato bevegelser og Kvernelands mykere, mer hoppende og flytende bevegelser viser oss hvordan ADHD kan slå ut svært forskjellig. De gir oss også mye informasjon om diagnosen generelt. I Cohens fortelling blir dette på et tidspunkt rett og slett litt mye å ta inn, men så tar jeg meg i å tenke at det faktisk er akkurat slik det er med ADHD. Det er rett og slett litt for mye av en selv. Kverneland og Cohen etterlater meg begge med opplevelsen av at de er et sted jeg ikke er og heller aldri vil være. Jeg vet ikke helt om det er det de ønsket eller om målet var å skape samhørighet på tross av diagnosen. Begge bruker et muntlig språk i kombinasjon med koreografi. Jeg sitter igjen med følelsen at det ble mye tekst og prat om ADHD og at denne muntlige fortellingen står i veien for å ta inn den koreografiske og kroppslige fortellingen som foregår på scenen.

Sjelden vare

En forestilling som virkelig tar meg på senga og gir meg lyst til å droppe vurderingerer er Epiclogue av Køteren og Terrieren (hunder igjen!?) aka Jonathan Ibsen og Bjørk Mynte Paulsen. Jeg er alltid skeptisk når programteksten sier at verket “utfordrer”, for jeg tenker at å utfordre i seg selv ikke er særlig vanskelig, men å få til å møte de man utfordrer og ta dem med på en reise som de villig blir med på, er sjelden vare. Epiclogue klarer akkurat det. Det hele starter med to nakne kropper som i det som oppleves som en liten evighet utveksler væske gjennom å overføre den fra den enes munn til den andre. Aktørene er tett sammenkrøllet, og det kan nesten se ut som de er en og samme kropp. Jeg hører hvordan spyttet renner fra den ene munnen til den andre. Jeg blir fysisk uvel, prøver å ta meg sammen og si til meg selv at jeg ikke er noe aspeløv som ikke tåler dette. Samtidig kjenner jeg på irritasjon over at de så absolutt skal “utfordre” meg med dette, og akkurat i det sekundet jeg holder på å gi det opp som nonsens, tar det av. Ikke i fysisk forstand sånn at de begynner å løpe rundt eller øker hastigheten, men når de flytter seg fra en sittende stilling og reiser seg, er det som om noe forflytter seg også i meg, og jeg forlater det stedet i meg der det jeg ser utelukkende utfordrer et ubehag. Nå skjer det faktisk noe, jeg blir med i det disse kroppene holder på med. Jeg er til stede og observerer både deres bevegelser og hva de gjør, men også det som skjer i meg. Denne prosessen skjer uanstrengt, og derfor opplever jeg at jeg kan stole på dem som er på scenen, jeg blir med dem på reisen. Elementer som vann og stein preger scenografien. Gulvet er dekket med et stoff som ser vått ut og som gir en vannaktig assosiasjon. Det er plassert flasker flere steder i rommet som blir fylt med vanndråper fra taket. Flaskene er laget slik at de minner om stein og fjell. Denne mykheten og hardheten preger hele opplevelsen. Det er også dramaturgisk interessant at koreografien er slik at det hele starter med at de to kroppene er forbundet sammen. Det byr på både flyt og hardhet. Etter hvert kommer det en slags forløsning. Hver av dem knytter seg i en kjetting og en type huske som de så flyr over scenegulvet med hver for seg. Det kan minne om en slags frihet, men jeg opplever en dobbelhet i det. Begge flyter i luften, men de er også bundet i kjettingen, og det er umulig å komme i fysisk kontakt med den andre. Er de da fri? Er en fri i sin egen individualisme, eller innebærer frihet en oppriktig samhørighet og nærhet til andre mennesker? Det er en kamp mellom individuell frihet og individets tilhørighet til et felleskap. Selv om vi er mange i salen, opplever jeg at forestillingen kommuniserer direkte til hver og en uten å lede publikum mot et konkret svar eller løsning. Det er med Epiclogue at Multiplié klarer å treffe blinken avmålet de har satt seg. Ved å ta oss inn i en verden som virker ukjent, hvor forestillingen gir oss en opplevelse av det kjente, oss selv, skapes det samhørighet. I en samtale om kunst ble jeg en gang fortalt at kunst er det vi ikke vet og derfor står i opposisjon til det vi tror vi vet. Epiclogue gjør nøyaktig det, kunstnerne bruker queer kropper og deres eksistens som markører for det jeg ikke vet. Slik står den i opposisjon til det jeg tror jeg vet og rister meg på ordentlig. På denne måten provoserer den frem en ny orden i min kropp. Det er rett og slett en fysisk opplevelse. Jeg skulle ønske jeg fikk en lengre pause mellom Epiclogue og forestillingen Skinned som var programmert tett opp til. Skinned foregår i et rom der publikum beveger seg rundt det danseren, Emilyn Claid, presenterer for oss. Det hele starter med et stort dyreskinn på gulvet. Etter hvert beveger det seg, og vi kan skimte at det er et menneske inni skinnet. Musikken er fengende, og de fleste i rommet beveger seg til den. Claid kommer mer og mer frem, ut av skinnet, og det blir hengende på ryggen hennes mens hun beveger seg i rommet og rundt publikum. Claid har et intenst nærvær som fenger. Hun er oppmerksom både på rommet og oss samtidig som hun er fullstendig til stede i sine bevegelser. Det gjør at hun virker nærmest som et romvesen. Hun blir fulgt av et lys hvor enn hun beveger seg. Lyset er der mer som markør enn for å gjøre Claid synlig, for vi ser henne uansett. Et sted midt i Skinned får jeg følelsen av å være hjemme. Jeg er fullstendig avslappet, og det å være avslappet midt i et rom med ukjente folk og ei dame som danser rundt, og som en aldri vet om henvender seg til en, er ikke gitt. Men jeg reflekterer over at jeg kjenner på tilhørighet, ro og glede. Kanskje det var Skinned, kanskje det var resultatet av å se både Epiclogue og Skinned etter hverandre, kanskje det var alle disse snåle folka rundt, men jeg følte trygghet og tilhørighet. Alle de fire nevnte forestillingene ble spilt på Rosendal teater, men Multiplié sitt program kunne man også finne på Kunsthallen, i Trondheimsgater og på Olavstorget. Forestillingen Stillhet og Mørke - Ekko laget av Danselaboratoriet og Danseteatret ved Andrea Winsnes ble spilt på Olavstorget. Det var fire ulike stasjoner over hele første etasjen på Olavstorget, et kulturhus med restauranter og butikker. Lyden koblet disse fire stasjonene sammen. På hver stasjon var det en gruppe dansere som danset kontaktimpro. Det var rolige bevegelser, og deres tilstedeværelse og årvåkenhet i møte med hverandres bevegelser og kropper var imponerende.Tittelen i seg selv peker på stillhet. Når skaperne bak forestillingen velger Olavstorget som åsted, er det klart at vi blir nødt til å lete etter stillhet i oss selv og i det som foregår i bevegelsene til danserne og kroppene deres. Dette hadde kanskje vært lettere om jeg ikke i tillegg måtte gå fra stasjon til stasjon på eget initiativ. Likevel klarer danserne i øyeblikket å fange min oppmerksomhet med bevegelsene sine, og også de klarer å generere en ro i meg.

Kult

Festivalens kanskje kuleste forestilling - og kul er ikke et ord jeg bruker lettvint - må være JAM. Det er elementer jeg er trygg på: gata, musikken, dansen. Koreografien og klærne er også noe jeg føler jeg kan relatere til. Eller bedre sagt: som jeg kunne relatere til som 20-åring Uttrykket inneholder en optimisme og glede vi sårt trenger. Og når de, oppi det hele, inviterer en hund (ja hund, igjen!) som står på gata til dans, og hunden logrer og er med, ja, da er jeg solgt. JAM signaliserer håp, ungdom og varme. Det hadde ikke skadet festivalen å ha enda mer program og kanskje kunne den ha vart en eller to dager til, men jeg forlater likevel festivalen med tanken om at det er farlig å være seg selv, men det går helt fint an å stå i det. En annen ting jeg la merke til og som gjorde meg optimistisk, var det store antallet unge publikummere. De signaliserte håp med sin tilstedeværelse og interesse for både festivalen og dansen. Vi lever i en urolig verden der autoritære regimer forsøker å true individuell frihet og tankegang. Slik står kunsten i fare for å bli undertrykket autoritære og fascistiske strømninger. Jeg tenker på nyhetsbildet, på NRK nyheter blir vi informert om at ungdommer bør ha undervisning om førstegangstjenesten fordi de kan bli innkalt i tilfelle krig. Jeg ser meg rundt i Trondheimsgatene der JAM foregår, jeg ser de unge som danser, og jeg ser mange unge i publikum og som danser med når de blir invitert inn. I et Norge som ruster opp til krig, er kunst, dansen, en motgift. Og jeg tenker på en sitat av den kinesiske filosofen Konfucius jeg hørte et sted:“Gi aldri et sverd til en mann som ikke kan danse” Så skal ungdommer bære sverd, bør de kunne danse også. Skal ungdommer i krig for å forsvare et fellesskap, bør de også vite hvem de selv er som individ i det fellesskapet. Multiplié sitt program setter fokus på individets plass i dette fellesskapet. De mange unge (og eldre!) jeg har møtt på Multiplié disse dager, de er håpet, og håpet danser!