Gnistrende minner

Hooman Sharifi synger en iransk folketone, med en sterk nasal, nærmest klemt klang. Stemmen bærer uansett mye lenger enn de to øvrige utøverne fra Impure Company som har satt sangen i gang. Sharifis stemme er langt tydeligere enn den improviserte dansen hans.

Det er kanskje fordi Sharifi for en gangs skyld lar sin intellektualisme fare til fordel for følelser.

Selvbiografisk ”Then love was found and set the world on fire” er en personlig autobiografisk performance. Den består av iscenesatte minner fra den iranske revolusjonen som Sharifi selv opplevde som seksåring og senere rømte fra. Minnene ble aktivert under det grønne opprøret to år tilbake og Impure Comapny har arbeidet med å finne scenisk form til dem like lenge.

Trommer fyller rommet først. I tilnærmet dagslys forflytter utøverne seg en etter en med store bevegelser rundt på et digert flak av gråpapir. Blikket går til føttene, de svarte ecco-skoene som før og senere vil rive opp papiret, etterlate rifter i underlaget, avdekke plasten som beskytter parketten i Logens festsal, Bergens storstue. Byens beste selskapsdansegulv skal over en drøy time forvandles til en slagmark alias Irans revolusjon og påfølgende inkvisisjon anno 1979.

Anstrengt anpusten Fire utøvere kledd i svart veiver med armer og tramper med ben mens trommene matter dem ut. Når musikken stilner høres bare andpustne kropper. Med balansert surstoffinntak fortsetter de fire uansett å hyperventilere, anstrengt. En og en kaster de seg ned, hikster og hiver etter pusten, blir løftet opp fra underlaget før de reiser seg uanfektet og fortsetter gangen hvileløst rundt.

Utøvernes ansikter er vekselvis alvorlige og likegyldige. De utfører handlingene som om det ikke angår dem, et regigrep som gjør at publikum blir dem som kjenner ubehaget. Som beskyttelse holder jeg fokus på utøvernes underkropper som tramper og klapper i trommetakt. Gråpapiret reiser seg som et resultat av å bli krøllet sammen under snurrende gummisåler. Det blir et bilde på fotfolket, de opprørte og oppreiste folkemassene.

Spytter blod Scenen der utøverne drikker rød væske av grønne flasker for så å spytte innholdet i trynet på hverandre, er kvalmende. Tatt i munnen blir væsken til blod og spruten til ”pink clouds”, det som blir igjen av sprengte mennesker. Mot slutten av forestillingen går Sharifi endeløst rundt på slagmarken de har skapt og glaserer den med blodpøler. En film fra opprøret i 2009 vises samtidig på bakveggen. Utøverne kaster skygger på projeksjonen og blir del av det levende bildet.

Iscenesatt lyd Then love was found and set the world on fire er først og fremst rytmisk lyd satt på scenen. Den visuelle delen av forestillingen er et middel for å få fram det auditive, som når Sharifi slår med balltre på metallplater, hvilket lyder som taktfaste kruttskudd. Lukten av revolusjonen blir overlatt til fantasien, men utdypes i programteksten. Teksten legger en eim over forestillingen fra før den starter.

Dersom kompaniet hadde satt opp farten slik at det andpustne ble organisk og (dermed) kortet ned forestillingen, tror jeg tilhørerne hadde fått vel så mye ut av Then love was found and set the world on fire. Tittelen henspeiler muligens på en historisk motivasjon for revolusjon, men står forøvrig ikke tydelig til forestillingens tematikk.

Om ikke Sharifi akkurat setter fyr på verden, så gnistrer han denne gangen til med noe nært og selvopplevd.